Gå til sidens hovedinnhold

«Hvordan har en oslojente som deg forvillet seg hit,» spør dere. Slutt med det

Artikkelen er over 1 år gammel

Jeg har valgt Finnmark til mitt hjem. Er det så vanskelig å forstå?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Torsdag for en uke siden. Sommeren har latt vente på seg i Øst-Finnmark, men nå skinner sola, det blåser fortsatt østavind, men det er mulig å gå i T-skjorte, jeg spiser en rask middag etter jobb, jeg har bare ett mål for øye.

Å komme meg ut.

Så jeg pakker tursekken, tar med meg kveldsmat, vann og ekstra klær, man vet jo tross alt ikke på Varangerhalvøya, jeg kjører til pumpehuset ved Sjåbuselva, parkerer. Og så går jeg. Langs stien som gir utsikt både mot grågrønne vidder og en glitrende Varangerfjord, jeg vender nordvestover, følger ruta inn til nasjonalparken, inn til Nattfjelldalen, jeg er midt i dette bølgende landskapet av grønne vidder, blågrå fjellsider, røde multekart, jeg hører elva som bruser, fuglene som jakter insekter, av og til myggen som surrer rundt meg, den kommer ikke for tett på, vi har jo østavinden.

Og jeg tenker at her går jeg.

Midt i dette evighetslandskapet.

Midt i lykken.

Så heldig er jeg, jeg har lykken liggende rett utenfor døra, ja, jeg trenger bare ta på meg skoene og gå ut for å møte den, jeg kan være så sliten, så sint, så frustrert, så fortvilet, men én ting hjelper alltid: Den vide horisonten. Synet av fjellet, av fjorden. Lukten av lyng, av sjø.

I dag er jeg bare lykkelig.

Ja, det er torsdag for en uke siden, og jeg er lykkelig, lykkelig over å få være akkurat her, akkurat nå. Nå også.

Og jeg kan ikke forstå hvorfor dere alltid spør meg om det, spør meg om hvor lenge jeg skal bli, som om jeg er her på lånt tid.

Ja, for dere spør om det, «hvor lenge blir du,» spør dere, det er uten tvil det spørsmålet jeg har fått flest ganger, det kommer som oftest sammen med spørsmålet om hva som gjør at en oslojente som meg har forvillet seg så langt nord, det er begrepet som brukes, for jeg må jo ha forvillet meg, det kan vel ikke være sånn at jeg har valgt dette helt selv.

Men hvorfor ikke?

Ja, hvorfor ikke, tenker jeg, enda en liten uke tidligere, nå er det lørdag og jeg har tatt med meg mamma til Lakselv, tidligere på dagen har vi klatret over store steiner inne i et juv for å se på Rappafossen, men nå har vi byttet natur mot fest, vi er på Midnattsrocken, og klokka har passert midnatt, publikum har omsider samlet seg foran scenen, kroppene som er pakket inn i ull og dun og skall, bryter ut i dans, på scenen står han som nesten ikke gjør konserter i hjemlandet, han gjør ikke så mye ut av seg der oppe på scenen, men han gjør det han skal, han sprøyter energi over Brennelvneset, han skaper dans, bevegelse, smil. Skaper glede.

Og jeg tenker hvorfor ikke da det har blitt lørdag én uke seinere, jeg skal egentlig jobbe, men luften som kommer gjennom kontorvinduet er for varm, jeg finner fram sykkelen i stedet, jeg sykler til Ekkerøy, spiser lunsj på stranda, nyter solveggen på bryggerestauranten, jeg tenker at det blir ikke bedre enn dette, men så tenker jeg det samme dagen etter også, det er søndag og jeg kjører fra varmen i Vadsø til havtåka i Kiberg, det gjør ikke noe, det er noe magisk ved å bevege seg mellom klippene tyskerne sprengte seg inn i for nesten 80 år siden mens tåka ligger som et dunteppe over landskapet, det blir enda villere, historien enda mer ufattelig.

Jeg tenker på hvorfor ikke.

Og på hvorfor.

Hvorfor bor jeg her?

Ja, for hver gang dere spør meg om hvordan jeg forvillet meg hit og hvor lenge jeg blir, blir jeg tvunget til å tenke over hvorfor jeg bor her, det har gått automatikk i det nå, jeg leter stadig etter svaret på hvorfor. Ikke fordi jeg lurer på det selv, men fordi deres spørsmål får meg til å tenke at jeg burde lure. Hvordan har en oslojente som meg forvillet seg hit? Har jeg faktisk forvillet meg? Burde jeg egentlig vært et annet sted? Hvor lenge blir jeg?

Hver gang jeg får spørsmålet, kommer de tankene, hver eneste gang føler jeg at jeg må rettferdiggjøre valget mitt, at jeg må forsvare det, jeg må forsvare min tro på Vadsø, min tro på Finnmark. Og jeg tenker at jeg aldri hadde fått det spørsmålet om jeg bodde i Oslo, jeg tror heller ikke at innflyttere til Oslo blir møtt med spørsmålet, det er heller en selvfølgelighet, selvfølgelig vil du bo der.

Men mitt svar er jo at jeg vil bo her.

Jeg har valgt det selv.

Ja, jeg flyttet fra Bangkok til Vadsø fordi jeg ville det, jeg er her fortsatt etter nesten åtte år fordi jeg vil det, jeg har ikke forvillet meg, det er dette som er hjem.

Dette også.

Og jeg blir.

Kanskje ikke for alltid, men hei, alltid er et stort ord.

Det finnes ingen garanti for alltid.

Kommentarer til denne saken