Inger Elisabeth Nilsen skriver i sitt innlegg «Fremtidsorientert?» i iFinnmark 22.12 og papirutgaven av Finnmarken 29.12 at hun har tro på Finnmark. Det har jeg også. Der er vi altså enige.

I motsetning til henne, og etter et langt liv i både kommune- og fylkespolitikk siden 1979, har jeg innsett at Finnmark har vært altfor lite og svakt til å lykkes.

Vi har mislyktes!

Og vi har dessverre "valgt" det sjøl gjennom de vi har valgt på Storting og i fylkesting.

Det kan man se bl.a. på folketallsutviklingen.

I 1975 ble fylkestinget for første gang direktevalgt av velgerne etter den forrige regionreformen. Helt siden 1975 har altså innbyggerne i Finnmark valgt våre egne fylkespolitikere som skulle styre og bestemme. De skulle få i gang utvikling av kompetanse, næringsliv, offentlig sektor – kort sagt alt som fører til bolyst og ØKNING i tilflytting av nye innbyggere på toppen av det vi «produserer» selv.

Vi var nesten 80 000 finnmarkinger bosatt her på det meste på 70-tallet. Norge hadde da 4 millioner innbyggere mot i dag 5,4 millioner, en økning på 35 %.

Finnmark er et særdeles ressursrikt område. Vi har spiskammeret Barentshavet utafor, vi har rike ressurser på havbunnen og på landjorda. Ikke noe annet sted i Norge har et slikt naturgitt fortrinn som Finnmark (og andre deler av Nord-Norge).

Om vårt fylkesting hadde mer makt og større styring over våre rikdommer, skulle vi hatt en vekst i folketallet på minst det samme som landsgjennomsnittet.

Det betyr at vi i 2021 med 35 % økning fra 1975 skulle vært 107 000 innbyggere i Finnmark.

Vi er under 74 000!

Vi mangler altså cirka 33 000 innbyggere etter at Finnmark fylkeskommune har styrt fra 1975 – 2020!

Jeg bruker sjeldent ordet «katastrofe», men nærmere kommer vi ikke. Slik går det nemlig med sterk statlig makt og svak regional makt. I snitt kunne vi nå vært 1 500 flere mennesker i hver av dagens kommuner i Finnmark!!

Min tro på betydningen av en sterk region, handler om hvor viktig det er å tale med en sterkest mulig stemme. Fra 1975 – 2020 vet vi at verken regjering (uansett farge) eller storting brydde seg nevneverdig.

De som husker godt, husker krisa i Finnmark på 80-tallet.

Jeg var fylkespolitiker fra 1983. Da mista jeg mine illusjoner om fylkeskommunen som et maktorgan.

Vi så hvordan Oslo-makta ignorerte våre rop om hjelp.
Lodda forsvant i Barentshavet, kobben florerte og spiste ned fisken som skulle holde hjulene i gang langs kysten, fiskebruk ble lagt ned, lysene ble slukket, folk flyttet.


Og det var helt stille i Oslo.

Ikke før Anders Aune som daværende fylkesmann skrev sitt berømte brev hvor han karakteriserte statsministeren som «døv og blind».


Etter mitt syn får vi en langt kraftigere røst dersom Troms og Finnmark står samlet. Og enda sterkere om Nord-Norge hadde vært en samlet region. Krav herfra ville ikke noen regjering våget å lukke ørene for!

Da SP i sin tid sammen med KrF og Venstre i Bondevikregjeringen fra 1997 gikk i gang med en regionreform, var det nettopp for å desentralisere makt og ressurser fra Oslo til bl.a. Nord-Norge som én region (forslag fra SP i 2007. Forøvrig svært mange SP-medlemmer og velgere som ikke kjenner til sitt partis nære historie!).

SP møtte motstand i den rødgrønne regjeringa fordi LO i Oslo var sterkt imot slik desentralisering. Det endte med en regionreform som flyttet 40 000 km riksveier over til de 19 fylkeskommunene – med 500 mill kr i kompensasjon. Vedlikeholdsetterslepet var på 60 mrd kr !

Da Stortinget i 2014 enstemmig gikk inn for å utrede en regionreform med «større, sterkere og færre regioner», var det nettopp for å få overført makt og slik gi nye muligheter for å utvikle hele landet.

Stortinget vedtok etter en grundig prosess fra 2015-2017 å etablere 11 regioner, deriblant Troms og Finnmark som én.

Samtidig ble den tdl. fylkesmannen i de tidligere to fylker nå Statsforvalter i ett, og fylkeshovedstaden ble derfor lagt til Vadsø.

Den regionale «hovedstaden» ble lagt til Tromsø med en hovedavdeling i Vadsø.
Regionrefomen forutsatte at det skulle etableres mange regionsentra. I Troms og Finnmark var følgende aktuelle: Harstad, Midt-Troms, Alta, Hammerfest, Porsanger og Sør-Varanger.

Dessverre valgte flertallet (AP, SP og SV) å sabotere dette fra dag 1. Flertallet hadde også oppdaga at antall godt betalte verv ble halvert fra 2019 til 2020 når to fylkeskommuner ble til kun en. De ble trolig langt mer motivert av å få delt «Norges viktigste region», og de hadde nok unnskyldningen klar: «Velgerne i Troms og Finnmark ønsker det».

At 50,8 % av velgerne i Finnmark i en hjemmesnekra folkeavstemning i 2018 mente at Stortinget hadde gjort feil vedtak, er så sin sak.

I forkant ble det spilt på følelser, og debatten ble dessverre preget av mangel på saklige argumenter. Mulig de tok sjansen på at finnmarkinger lar følelser trumfe kunnskap?

Det skyldes også at en rekke «journalister» i Finnmark ble partipolitiske aktører som hausset opp følerier framfor å se muligheter for denne delen av Norge. De skapte et fiendebilde av Troms - som vi egentlig har så mye til felles med.

Nå har flertallet (AP, SV og SP) i fylkestinget startet arbeidet med å dele Troms og Finnmark, og første svar kom i forrige uke. Finnmark kan ikke lenger dra nytte av den bedre økonomien Troms har hatt i 2020 og 2021. Fra neste høst må derfor rundt 20 studietilbud for vår ungdom i Finnmark legges ned.

Slik går det når fylkestinget er tilbakeskuende og vil at alt skal være som før.
Og dette mener de at folk i Finnmark er enig i, noe Nilsen synes å bekrefte i sitt innlegg.

De tør ikke engang spørre innbyggerne gjennom en autorisert folkeavstemning.
Hva er det politikerne på fylkestinget er redd for?


At velgerne skal få vite om alt som Finnmark taper på en meningsløs reversering?