Gå til sidens hovedinnhold

«Hva tenkte dere på når dere sviktet oss i innspurten?»

Jeg er ikke lei meg, deprimert, såret, skuffet eller føler meg såret, jeg føler noe som er mye verre. For første gang siden pandemien startet, er jeg rasende.

Finnmarksdebatten

Kona og jeg ferierte på Kanariøyene da vi fikk beskjed om at min far var alvorlig syk i mars i fjor. Mens vi satte ting i gang for å komme oss tidligere hjem, stengte Norge ned. Jeg aksepterte at jeg ikke fikk besøke min døende far, jeg aksepterte at jeg ikke kunne delta i begravelsen. Sett i ettertid er det vel lett å se at det kunne vært litt annerledes, litt mindre restriktivt, men som alltid, etterpåklokskap er den eneste eksakte vitenskap.

Jeg aksepterte restriksjonene vi ble pålagt, privat, på jobb og via offentlige organer. Jeg hørte på FHI, regjeringen, Erna, Nakstad og alle andre som snakket om den største dugnaden i Norges historie. Jeg har hørt på og godtatt alt fordi jeg bor i et land med stor sosial tillit, der vi deler på byrdene og stort sett stoler på at andre gjør det samme.

Jeg er tilsynelatende en idiot som betaler min skatt med glede fordi vi bor i et likeverdig samfunn. Jeg var også stolt av Norge som nasjon fordi vi klarte dette så bra sammen. Jeg aksepterte også at skjevfordeling med vaksiner ble gjort den første gangen. Selv om jeg reagerte på at Raymond Johansen, 60 år, byrådsleder i Oslo, fikk sin vaksine i god tid før meg som har passert 65.

I alle år har det å bo i distrikts Norge og bo i by vært forskjellig. Byen har alltid vært rik på kulturtilbud, korte avstander, god utbygd kommunikasjon osv. I distriktene lever vi billigere, med bedre plass osv. og så godt som uten kulturtilbud. Fordelene er selvsagt innlysende, større plass gir mindre smitte, mindre folk gir mindre smitte, manglende offentlig transport gir mindre smitte.

Livet har gått videre sin skjeve, innsnevrede gang. Vi har duknakket akseptert peptalkene, restriksjonene og byrdene i trygg forvissning om at vi alle dro samme vei.

Så forandrer dere reglene når vi alle ser lyset i enden av tunnelen. Vi er plutselig ikke sammen lengre. Østlendingene som var våre medborgere er plutselig mye bedre, de skal ha alle vaksinene som kunne sørget for at vi alle kunne gå ut av den største krisen sammen, være kry sammen, være stolte sammen.

«Første uka i juli har alle i Oslo fått første vaksine» kunne en stolt Raymond Johansen proklamere. At du ikke skjems. Du, FHI, Erna og alle dere andre som sitter og dirigerer liv og død i Norge, hva tenkte dere på når dere sviktet oss i innspurten.

Og akkurat nå stenger Hammerfest og Alta ned og Oslo åpner. Hva tenkte dere på ..

Kommentarer til denne saken