Hva som synes riktig for Erna eller de andre topp-politikere, trenger ikke nødvendigvis å være fasitsvar

FØLGER LINJA: Tor Asle Varsi mener et problem ved dagens politiske situasjon er at politikere følger de linjene som partiet har vedtatt sentralt. Han ber lokalpolitikerne om å vurdere situasjonen i egen kommune før de tar stilling i ulike saker.

FØLGER LINJA: Tor Asle Varsi mener et problem ved dagens politiske situasjon er at politikere følger de linjene som partiet har vedtatt sentralt. Han ber lokalpolitikerne om å vurdere situasjonen i egen kommune før de tar stilling i ulike saker. Foto:

Av

Nesten i alle sammenhenger som involverer hjelp til mennesker i nød, blir prosessen og også tiltakene påvirket av politiske hensyn og politisk taktikkeri.

DEL

MeningerDette fører til at det fokuset som skulle ha vært rettet mot hjelpeapparatets rolle med å ivareta og hjelpe brukerne slik at de faktisk får den hjelpen de trenger for å bli selvhjulpne, i stedet blir rettet mot en politisk batalje hvor mesteparten handler om fordeling av skyld og hvor ansvarsfraskrivelse både fra staten og kommunene altfor ofte blir resultatet. Det største problemet er at partiene og politikerne skjermer og støtter sine egne uten å tenke på at det finnes et tredjepart som faktisk burde ha vært hovedfokus i slike saker, nemlig de hjelpetrengende som blir enda mer skadelidende i slike tilfeller.

Slik jeg ser dette, så er problemet at politikere lojalt følger hva de oppfatter som partilinjen selv om det betyr at det tas avgjørelser som ikke er i tråd med politikernes egentlige meninger og standpunkter. I stedet følger man linjer i tråd med blokkdeling og lojalitet. Dette er også en stor utfordring som står i veien for å få et fullverdig hjelpeapparat i kommunene. Hva som synes riktig for Erna eller de andre topp-politikere, trenger ikke nødvendigvis å være fasitsvar, og slett ikke for hele Norge. De store forskjellene mellom landsdeler og områder, ikke minst kulturmessig, gjør at en politikk aldri kan være riktig for hele landet.

Min henstilling til lokalpolitikere er derfor å vurdere situasjonen i sin egen kommune, og måtte være mindre lydig ovenfor hva de i Oslo måtte mene. Det er nok ikke slik at man automatisk får større innsikt i hva som er de beste løsningene, selv om man følger de oppfatningene som produseres i Oslo eller på Stortinget. Det er heller ikke slik at de styrende partiene i den enkelte kommune bør ha monopol på avgjøre hva som er de riktige svarene, selv om problemene med avstand mellom beslutningstakere og berørte naturlig nok øker med avstanden til beslutningsprosessene.

En ukritisk lojalitet til partienes vedtatte linje fører også til at vi risikerer å miste store deler av utmarka og naturen til utbyggere og profitører. Eksempler på dette er vindkraftindustrien som nå truer naturverdier og utmark over hele Norge, det gjelder mineralutvinning, og det gjelder industrielt fiskeoppdrett i fjordene våre. Vi vet alle hvilke partier som støtter disse planene som faktisk ødelegger framtida vår på sikt selv om planene kan gi kortsiktig vinning. Men likevel velger vi å altså å støtte de som vil ødelegge naturgrunnlaget og utmarka vår, selv om dette betyr at alt det vi står for og har diskutert og frontet både blant folk og medier må glemmes på valgdagen fordi mamma og pappa har gitt oss i arv å stemme på bestemte partier. Da må vi stemme slik, selv om partiets prioriteringer og linjer går mot din vilje og mot hva som er langsiktig godt for samfunnet.

Og da er det både tragisk og komisk og utrolig selvmotsigende å ta opp kampen mot utbyggerne og profitørene igjen nesten dagen etter valget. Problemet er at våre store norske rikspartier her nordpå så langt ikke har vist styrke nok til å stå imot sentraldirigeringen fra Oslo, hvor man gjør krav på å utforme en politikk som i detalj skal styre våre liv. Det er ikke uttrykk for noen folkelig kunnskapsløshet, når vi kan slå fast at enkelte partiers lydighet overfor EU-direktiver og overfor storkapital i inn- og utland er så stor at de ikke klarer å forsvare befolkningens interesser. Det er den faktiske situasjonen.

Både Erna, Jonas og andre topp-politikere og deres løpegutter/jenter i urbane miljøer i hovedstaden har bestemt seg for at EØS-avtalen skal følges til punkt og prikke slik at alle EU-direktiver må innføres. De har stort sett også bestemt seg for at fullverdig EU-medlemskap er det beste for Norge uten at de er villige til å se hvilken oppgivelse av selvråderett et EU-medlemskap innebærer. For Erna og Jonas som er bymennesker kan det være vanskelig å se at større selvråderett er bra for landet som helhet, fordi de urbane miljøene i hovedstaden er preget av ensartede miljøer hvor mange tenker likt. I resten av Norge, hvor man både ønsker og har behov for å leve annerledes enn i de store byene, har man faktisk større innsikt enn i de ensartede bymiljøene bestående av politikere, rådgivere, eksperter og forskere med et utelukkende urbant utsiktspunkt og en oppfatning om at bysamfunn er «bedre» enn småsamfunnene i distriktene.

Så lenge Erna og Jonas og de andre som følger EU-linjene og sentraliseringslinjen, vet at det norske folket inkludert Nord-Norge følger partienes linje uten å mukke, kan de fortsette med sin EU-vennlige linje og påstå at EUs og kapitalinteressenes planer er det beste for oss. Og da er det slik. Koste hva det koste vil. Dessverre koster det oss dyrt, i tapt selvråderett og tapte naturverdier. Når kapitalinteressene på toppen av alt vil ødelegge landet med vindkraft i «miljøets» navn, blir det hele grotesk. Ikke engang storbyene og Oslo er på lang sikt tjent med en slik politikk, men de ser det ikke selv. Det er ganske enkelt feil at byene har en større innsikt enn distriktene, selv om politikken bygger på denne uuttalte forutsetningen.

Ari Behns selvmord førte til en god del skriverier og debatter i mediene, og mange av nyttårstalene ble preget av denne tragedien. Det er veldig bra på mange måter at slike tragedier blir diskutert, men vi må huske på at det finnes veldig mange «Arier» i dette landet som har tatt livet sitt. Åpenheten rundt Aris bortgang er kjempebra, men det må ikke bli slik at du må ha et navn for at dette skal kunne prates om. Kongen sa i sin nyttårstale at alle er likeverdige og må behandles deretter. Kloke ord som bør synke inn i alle kommunale etater og statlige institusjoner.

Istedenfor å rangere kommunene fra dårligst til best på hvordan hjelpeapparatene i kommune klarer å fange opp signalene fra brukerne som sliter på forskjellige fronter, burde heller mediene konsentrere seg på hva som er problemområdene og hva som er bra. For eksempel kan det være stor forskjell på hva hjelpetrengende bruker opplever, og hva hjelpeapparatet mener er tilstrekkelig hjelp og riktig tilbud. Dette handler også i stor grad om hvilke overordnede politiske føringer som hjelpeapparatet har fått, og dette bør mediene bli langt flinkere til å belyse i stedet for å bare bringe solskinnshistorier.

Samhandling og gjensidig tillit er nøkkelord om dette skal fungere begge veier. At hjelpeapparatet eller administratorer selv er fornøyde med sin praksis, har dette liten betydning om brukerne har et annen opplevelse. Det betyr at når hjelpeapparatets funksjon skal evalueres, så får man først det reelle og riktige svaret når det ikke er bare kommuneadministrasjonen eller etaten selv som står for evalueringen. De berørtes stemmer må også komme til orde.

Det er nok ikke så ukjent at jeg har både påpekt mangler og kritisert administrasjonen, den politiske ledelsen og hjelpeapparatet i Tana kommune for mange ting. Dette har til tider ført til sterk uvilje uten at selve saken har blitt tatt opp. Men det er jo selve saken som hele tiden er viktig. Mitt engasjement har også medført til dels harde og grove ordvekslinger på Facebook, hvor diskusjonene rundt sakene gikk over til å handle om parti/blokktilhørighet slik at sakene kom helt i bakgrunnen. Hvis innvendinger og kritiske bemerkninger til hvordan hjelpeapparatet og Tana kommune behandler og nærmer seg sine brukere møtes med forsvarsreaksjoner, så blir det vanskeligere for de ansvarlige i Tana kommune å se hvordan hjelpeapparatet og dets funksjon kan forbedres. Her er det rom for forbedringer, og mitt råd er at de ansvarlige må bli mer lyttende.

Jeg har hatt gleden av å møte og ha samtaler med ordførerne i Karasjok og Tana. Praten med ordførerne, hver for seg, ga meg absolutt et håp om å belyse disse problemene. Karasjok er egentlig i en unik situasjon som de kanskje ikke helt ser selv på grunn av alt fokuset på hva som er negativt. Men det er jo så mye positivt det går an å fokusere på. Karasjok har alt fra Finnmarksklinikken/Klinikk Sapmi, SANKS, Sametinget, alle primærnæringene i nærområdet, og til slutt alle samiske medier. Hva som kanskje først og fremst kan forbedres er samhandling. Samhandling mellom de forskjellige etatene og ikke minst samhandlingen med politikere. Og her savner jeg et mye større engasjement fra Sametinget og mot Sametinget, især i spørsmål om hvordan jobbe med tabubelagte saker.

Det er viktig for Sametinget å være til stedet ved ulike seremonier som åpning av institusjoner, og det er viktig å være synlige i formelle sammenhenger. Det skal Sametinget fortsette med. Men Sametinget vil få en enda sterkere posisjon på alle måter dersom de etablerer et apparat med ansatte som gis i oppgave å analysere og uttale seg med tydelighet om en rekke samfunnsspørsmål som angår de samiske samfunnene. Det gjelder helsespørsmål og særlig rus og psykisk helse, og det gjelder ressursforvaltningen og hvordan vi tar vare på naturgrunnlaget.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags