Hva skjer dersom makta trer et vedtak nedover hodet på en befolkning?

UROVEKKENDE: Signalene som kommer fra de ansatte i Finnmark fylkeskommune bør uroe alle som har kjempet for regionreformen og sammenslåingen, mener ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken.

UROVEKKENDE: Signalene som kommer fra de ansatte i Finnmark fylkeskommune bør uroe alle som har kjempet for regionreformen og sammenslåingen, mener ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken. Foto:

Det er fullt kaos innad i fylkeskommunen. Fins det i det hele tatt en vei ut?

DEL

MeningerHva skjer dersom makta trer et vedtak nedover hodet på en befolkning? Om ikke annet, så har vi fått svar på det spørsmålet det siste drøye året. Det går ikke spesielt bra.

Vi snakker selvfølgelig om regionreformen, og sammenslåingen av Troms og Finnmark fylkeskommuner. Og jeg innrømmer det gjerne: Det har for lengst blitt krevende å henge med i svingene i dette kapittelet av historien vår. Men én ting er sikkert: Vi har ikke kommet dit daværende kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner ønsket seg da han la fram forslag om å gå fra 19 til om lag ti regioner i april 2016.

«Tiden er moden for større og mer funksjonelle regioner. Regioner som henger sammen, hører sammen. De bør møte både utfordringer og muligheter samlet,» sa han da.

Helt i nord har han fått en større region, ja, men funksjonell er det lite som tyder på at den vil bli. Mulighetene er det vanskelig å skimte mellom alle utfordringene, og dem er det ingen som møter samlet. Blant politikerne har frontene vært steile helt siden starten, og nå kommer også de interne konfliktene til syne.

Og om alarmen ikke har gått før, burde den i hvert fall gå nå. For hvor havner vi dersom denne prosessen får lov til å fortsette? Hva slags fylkeskommune får vi da? Hva slags arbeidsplass? Hva slags tjenester til befolkningen?

De siste ukene har tillitsvalgte i Finnmark fylkeskommune gitt uttrykk for bekymring gjentatte ganger, først i forbindelse med ansettelsene av divisjonsdirektører i den nye organisasjonen. De ansatte mente hele prosessen var kritikkverdig, at de fikk for lite kjennskap til hvilke vurderinger som lå bak innstillingene, og de stilte spørsmål ved hvorfor man tilsynelatende kun har lagt kvalifikasjoner til grunn, i stedet for også å bruke det politiske skjønnet en politisk nedfelt ansettelsesgruppe har all anledning til å benytte seg av. Spesielt reagerte de på ansettelsen av direktør for Vadsø-divisjonen næring og kompetanse, som gikk til Børre Krudtå fra Troms.

«Nettopp på grunn av det naturlige misforholdet i kjøttvekt mellom Tromsø og Vadsø, var det viktig å velge en vadsøbasert kandidat til divisjonsdirektørstillingen i Vadsø. Nettopp for å veie opp for at Tromsø er stor og Vadsø er liten, men kompetent, var det viktig at man sikret seg at den som ble divisjonsdirektør for en så enormt viktig divisjon som næring og kompetanse, faktisk har tenkt å lede fra Vadsø,» heter det i et anonymt brev sendt internt i Finnmark fylkeskommune.

Selv sier Børre Krudtå at han belager seg på pendling, men at det meste av jobben uansett vil utføres ute i regionen framfor på kontoret.

Det kan det godt hende at han har rett i. Det er heller ikke grunnlag for å betvile at Krudtå er en dyktig leder, fullt kvalifisert for oppgavene som venter. Men det forhindrer ikke at ansettelsen blir sett på som et kraftig angrep på strukturen som skulle sikre en akseptabel fordeling av ledelse mellom øst og vest i fylkeskommunen. Signaleffekten er enorm, og den er ikke positiv. Den gjør de ansatte i Finnmark fylkeskommune enda mer usikker på egen framtid, og den gir befolkningen i Vadsø og Øst-Finnmark nok en følelse av å sitte igjen med Svarte-Per.

Begge deler forsterker seg når de tillitsvalgte nok en gang uttrykker bekymring denne uka. Nå er det samarbeidet om sammenslåingen internt i organisasjonen som møter kritikk.

«Vi skal lage en ny fylkeskommune sammen, men det vi ser her, er at Troms i flere spørsmål har gjort egne beslutninger uten at Finnmark blir involvert. Det er fortvilende for de ansatte i Finnmark å føle seg utmanøvrert,» uttalte tillitsvalgt Henrik Seppola Larsen til iFinnmark onsdag.

Han fortalte videre om et økende konfliktnivå, og om samtaler som kjølner eller stopper opp fordi partene ikke kommer til enighet. Og dermed minker også troen på hele prosjektet Troms og Finnmark fylkeskommune blant de ansatte. For selv om flertallet i utgangspunktet har vært imot sammenslåingen, hadde man på et vis slått seg til ro med beslutningen før sommeren. Da signaliserte flere ansatte at de ønsket å bidra til det beste for egen framtidig arbeidsplass. Nå er det i stedet drømmen om reversering som siver inn organisasjonen, forteller Henrik Seppola Larsen.

«Det har aldri vært flertall for sammenslåing blant medlemmene, så det er ikke med stor lyst de ansatte har gått inn i arbeidet, men når dette arbeidet i tillegg ikke fører fram til konstruktive resultater, så er det forståelig at motivasjonen forsvinner. Flere tar opp reversering nå etter valget, så troen på dette prosjektet har etter hvert blitt svekket blant de ansatte,» sier han.

Og det lyset skinner sterkere enn noen gang. For på det nye fylkestinget vil det sitte et flertall av representanter som er for reversering av sammenslåingen. Både Senterpartiet, Arbeiderpartiet, SV og Rødt har dette som en fanesak, og har lovet å gjøre det de kan for at Stortinget igjen kan ta stilling til saken etter valget i 2021.

Man har selvfølgelig ingen garanti for at de lykkes, for her er det mange eventualiteter som spiller inn, ikke minst et stortingsvalg som må ende i regjeringsskifte og et nytt flertall som ser på denne saken som viktig nok til å løfte fram igjen. Uansett vil den nye fylkeskommunen ha vært i effekt i flere år når den tid kommer, og det gjenstår å se hvor lett og hvor hensiktsmessig det er å rive bitene fra hverandre igjen da.

Det beste for alle parter ville vært å sette en stopper for sammenslåingen mens man ennå kan, at en voksen kom inn og erkjente at dette ikke gikk som man hadde håpet, at det er lov å snu. I teorien er ikke det umulig før 1. januar 2020, men det er selvfølgelig urealistisk. Det krever at regjeringen innser at dette ikke var en god idé, og til det er stoltheten for stor.

Men den stoltheten har en pris, og spørsmålet er hvor høy den vil bli. Smertegrensen er for lengst nådd.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags