Hva gjør man når man mister det man har tatt for gitt?

SVETT GLIS: Dette bildet er tatt på begynnelsen av sommeren på toppen av bakken til Torsvarden i Vadsø. Da banket hjertet godt etter høy intensitet i motbakke. De siste månedene har jeg måttet klare meg uten høy puls i frisk luft, og det er ikke bare enkelt.

SVETT GLIS: Dette bildet er tatt på begynnelsen av sommeren på toppen av bakken til Torsvarden i Vadsø. Da banket hjertet godt etter høy intensitet i motbakke. De siste månedene har jeg måttet klare meg uten høy puls i frisk luft, og det er ikke bare enkelt.

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg skal ikke gå så langt som å si at de to siste månedene har vært de verste i mitt liv. Men det er neimen ikke langt unna. For hva gjør man egentlig når man plutselig mister noe man har tatt for gitt?

Det startet med litt vondt i foten da jeg var i Oslo på ferie i sommer. Jeg hadde tatt konsekvensen av anmodningen om ikke å kjøre kollektivtransport om man ikke måtte, i stedet gikk jeg overalt. Jeg gikk fra pappa på Korsvoll til øybåtene på Aker Brygge. Jeg gikk fra Aker Brygge, gjennom sentrum og opp til Ekeberg, for å se på skulpturparken til Ringnes. Jeg gikk derfra og hjem langs Akerselva. Og da jeg avsluttet denne dagen med å gå tjue minutter til for å spise middag i Ullevål Hageby, ja, da begynte foten å murre. Da jeg gikk tilbake igjen noen timer seinere, sa den også fra, uten at jeg lyttet nevneverdig.

Men etter en joggetur rundt Svanevannet i Vadsø, var jeg pent nødt til å høre. Da skrev vi 22. august, og selve turen var blytung, med skyhøy puls. Etterpå skrek foten, og det var ikke annet å gjøre enn å søke hjelp. Snart kom beordringen om å la fot hvile.

Ingen jogging.

Ingen gåtur.

Og det er jo sånn at det er først når man har mistet noe, at man fullt ut verdsetter verdien av det tapte. Ikke for det, jeg har alltid satt pris på å være ute. Jeg finner roen på fjellet eller i skogen. Og jeg får nye krefter ved å tømme meg på intervalltreninger og langturer. Det er også sånn jeg kommer meg gjennom krevende dager, uker og måneder på jobb, jeg renser hodet for gruff ved hjelp av frisk luft og høy puls.

Gjerne i kombinasjon, men også hver for seg. Nå har jeg bare kunnet nyte frisk luft uten puls, en termos på stranden, et bål i fjæra, og det er fint, det også, for all del. Men det er ikke nok.

Da er det på et vis oppløftende å lese den ferske forskningen fra NTNU i Trondheim som bekrefter nettopp det. Gjennom treningsstudien Generasjon 100 har forskere fulgt mer enn 1500 kvinner og menn i 70-årene i fem år, med mål om å finne ut om trening kan gi eldre et lengre og friskere liv. Bakgrunnen for studien er det faktum at det i 2040 vil være dobbelt så mange nordmenn over 67 år som det var i 2010. Da er det viktig at vi kan eldes på en sunn måte, både for å sikre god helse og livsglede, men også for å minske det trykket på helse- og omsorgstjenestene vi vet vil komme.

Og nå kan forskerne fortelle at nettopp intensiv intervalltrening gir eldre bedre helse. De eldre har nemlig vært delt inn i tre grupper, hvorav én har gjennomført høyintensitettrening i form av fire intervaller på fire minutter (4x4-intervaller). Gruppe to skulle trene moderat og gå turer, mens den tredje skulle følge myndighetenes råd og være i aktivitet 30 minutter hver dag.

«Resultatene tyder på at eldre lever lenger hvis de klarer å opprettholde et høyt aktivitetsnivå, og at trening med høy intensitet er ekstra effektivt. Intervalltreningen forbedret også kondisjonen og livskvaliteten i større grad enn den moderate treningen,» skriver forskerne på NTNUs nettsider.

For mens det er forventet at ti prosent av oss dør når vi er i alderen fra 70 til 77 år, døde bare tre prosent av deltakerne i intervallgruppa. I gruppa som trente med moderat intensitet, døde 6 prosent. For dem som fikk vanlige treningsråd, var andelen 4,5 prosent. Ifølge forskerne har disse rapportert å trene mer med høy intensitet enn moderatgruppa, men mindre enn intervallgruppa. Til NRK forklarer en av forskerne, Dorthe Stensvold, resultatet på følgende måte:

«De som hadde trent hardt, hadde bedre kondis enn de andre gruppene. Vi vet at dårlig kondisjon er tett knytta til dødsrisiko. Det kan være en del av forklaringa på hvorfor dødeligheten er lavest i høyintensitetsgruppa.»

Og i tillegg kommer altså livskvaliteten, som er størst i intervallgruppa.

«Vi tror det handler om selve treninga de har gjort, og at de har fått en bedre hjertehelse. Dette kan knyttes til økt livskvalitet, fordi man rett og slett fungerer bedre i hverdagen,» sier Stensvold til NRK.

NRK har også snakket med en av utøverne som har vært med i studien, nærmere bestemt 78 år gamle Marit Henriksen, som ble plassert i intervallgruppa, selv om hun ønsket seg noe mer moderat. Hun møtte opp på fellesøkt med 4x4-intervaller to ganger i uka, og ble blant annet presset til å komme seg raskt opp motbakker.

«Det er klart det er tungt, og egentlig ganske kjedelig. Men man må ikke tenke så mye. Man må bare gjøre det. Jeg har aldri angra på ei økt,» sier hun, som merker at formen har blitt bedre i hverdagen. I tillegg opplever hun det sosiale rundt fellestreningene som et løft.

«Vi bryr oss om hverandre. Hvis én ikke er med på trening, så er det noen av oss som ringer og spør hvordan det går,» sier hun.

Studien fra NTNU er omfattende, og det blir stadig publisert nye artikler basert på resultatene. Blant annet har man funnet ut at eldre som har god kondis, kan sitte mye stille i løpet av en dag, uten å få høyere risiko for hjerte- og karsykdommer enn de som har god kondis og sitter lite stille. Man har sett at sjansen for å få bedre kondis er større med regelmessig intervalltrening enn med kontinuerlig trening med moderat intensitet. Og man har kartlagt at aktive eldre i mindre grad er i besittelse av vanlige risikofaktorer for å utvikle hjerte- og karsykdommer.

Jeg har vanskelig for å tro noe annet enn at disse resultatene er overførbare til alle oss andre som ennå ikke har fylt 70 år. Trening gjør oss friskere, og om vi gir litt ekstra et par ganger i uka i form av intervalltreninger, ja, da kan det tenkes at vi både lever lenger og øker livskvaliteten.

Det er godt å vite, selv om det gjør vondt å måtte sitte i ro. Men på den positive siden, så er det lysere tider i sikte. Nå har jeg kommet dit at jeg kan gå mellom ti og femten minutter hver dag, et første skritt på veien mot gamle vaner. Så får jeg bare glede meg til den dagen jeg kan løpe fire minutter sammenhengende fire ganger etter hverandre.

En ting er nok sikkert: Det blir min lykkeligste intervalløkt noensinne.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken