I lokalavisa Østhavet 23.juli kan man lese om Sp`s fem stortingsrepresentanter og to fiskeriprofessorer som har besøkt Vardø og delt sine synspunkter. Det kommer frem at det ikke er noe «hokus pokus» å endre fiskeripolitikken slik at mer landes i kystsamfunnene til bearbeiding og økt verdiskapning. Det er sikkert riktig. Jeg trekker ikke i tvil professorenes tankerekke.

Men vi kan ikke overse «elefanten i rommet», metaforen for den åpenbare sannhet man ikke snakker om. Ved EU-avstemmingen i 1994 sto vi overfor minst to vanskelige dilemmaer: Skulle vi oppgi muligheten til full råderett over importvernet for landbruk, og skulle vi oppgi muligheten til full råderett over fiskeriforvaltningen for de viktigste fiskeriene som vi forvalter i samarbeid med Russland?

Jeg mener det var disse to viktige spørsmålene som gjorde at resultatet ble ca 52% nei og 48 % ja i avstemmingen. EU`s posisjon var at om det ble nei, så ville EU ha privilegiet å bestemme tollsatser for varer fra Norge til EU. Resultatet var at det ble lagt toll på bearbeidede fisk- og skalldyrprodukter fra Norge, mens ubearbeidede råvarer av fisk og skalldyr fikk tollfrihet. Likeledes fikk bearbeidede produkter av råvarer fra 3.land via Norge ekstra høy toll, mens råvarer fra 3.land landet direkte i EU fikk tollfrihet.

Norge har for så vidt klart seg godt med valget fra 1994. Vi har det nødvendige verktøy for importvern for landbruksprodukter, og vi har råderett i fiskeriforvaltningen. Det store bildet er at fiskeriene går godt. Prisen for dette, at det er opprettet tusenvis av arbeidsplasser basert på norske råvarer av fisk i EU, visste vi måtte betales ved et nei til EU.

Jeg synes det er for lettvint å snakke om alle arbeidsplassene i distriktene som er innen rekkevidde ved omlegging av norsk fiskeripolitikk. Det oppnås ikke uten endret tollregime mellom Norge og EU, vårt viktigste marked, noe jeg anser som lite sannsynlig. Det vil i så måte bli svært interessant å se hvilken avtale vi får med Storbritannia etter deres uttreden av EU.

Når man bruker Island som eksempel, må man huske at Island fikk bedre avtale og markedsadgang pga sin ensidige avhengighet av fiskeri, og at Island ikke representerer et særlig interessant marked for EU`s landbruksprodukter.

Norge gjorde et valg, og lever ganske godt med det. Å reise rundt og gi inntrykk av at vi skal kunne få både «i pose og sekk» blir å sammenligne med at man ikke ser elefanten som fyller rommet.