Historieforfalskninga i 1848: Statens eiendomsrett til Finnmark fra gammel tid

HISTORIKER: Steinar Pedersen har forsket på fiskerettighetene i Tanaelva helt tilbake til 1600-tallet blant annet.

HISTORIKER: Steinar Pedersen har forsket på fiskerettighetene i Tanaelva helt tilbake til 1600-tallet blant annet.

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I artikkelen For at rett skal bli rett, Steinar Pedersen, er direktør Jan Olli i Finnmarkseiendommen noe fortørna over at undertegnede har kritisert ham for kildebruken. Den kritikken gjelder både det høringsdokumentet han sendte ut for en tid tilbake, og for saksfremlegget av 17.11. til Fefos kommende styremøte om eiendomsretten til land og vann i Karasjok.

Innledningsvis skriver han i den anledning følgende:

La meg understreke at jeg er enig med ham om at staten gjorde urett mot samene. Finnmarksloven er et viktig oppgjør med det. Derimot har jeg aldri sagt at staten eide Finnmark fra gammelt av. Derfor kan jeg heller ikke ha brukt Pedersen sitt historiske arbeid for å påstå det slik han hevder i FD 21.11.2020.

Dette er tynt av FeFo-direktøren. Også for andre som eventuelt måtte ha reagert negativt på begrepet historieforfalskning om det først kjente statlige utsagnet om at man eide Finnmark privatrettslig sett, er det nødvendig å komme med en klargjøring.

Først et utdrag fra et notat undertegnede har skrevet for flere år siden, som FeFo direktøren river helt ut av sin sammenheng, legger det inn i saksutredninga til sitt styre, og siterer meg slik:

Forsker Steinar Pedersen har i notat av 06.10.2017 Utmarksbruk i Nesseby og Tana skrevet følgende om statens oppfatning av eiendomsretten til grunnen i Finnmark:

«Ved stortingsbehandlinga i 1848 meinte man seg iallfall å slå fast at staten var eier av grunnen fra gammelt, uansett hvor svakt historisk begrunna det enn måtte være (…)

I tillegg bruker han et annet sitat fra samme notat av undertegnede, og får det omtrent til å se ut som en bekreftelse på at staten faktisk var eier:

«Finmarken, det gamle Skatteland uden fastboende jordbrukende Indvaanere, er som bekjent taget i uinnskrenket Besiddelse og koloniserte av selve Kronen. Den fullt organiserende Stat underlagte sig det herreløse av Nomader gjennomvarme Land som eiendom, og benyttede denne Eiendom ganske som en Privatmand, der ikke er bunden av andres Rettigheder. Hele Finmarken, da vesentlig en Skovmark, ble en Kronodomæne».

Direktørens konklusjon på bakgrunn av dette er følgende:

Det fremstår derfor som utvilsom at staten i 1848 var av den oppfatning av staten var eier av grunnen i Finnmark, uavhengig av hvor sviktende grunnlaget for en slik oppfatning var.

Undertegnede brukes her som et sannhetsvitne for en statlig eiendomsrett i 1848.

Olli er i harnisk over at jeg skal ha uttalt at han mener at staten hadde vært eier fra gammel tid, men han vet også bedre enn noen andre at dette var hovedbegrunnelsen for statens påståtte eiendomsrett. Når han forsvarer at staten var eier i 1848, bør han også kunne forsvare begrunnelsen. Dét er nok en utfordring. I norsk historie skal man nemlig lete lenge etter et mer ahistorisk utsagn, med større rekkevidde enn dette – Staten erklærte seg som privatrettslig eier av et areal halvannen gang Belgias størrelse!

Det som skjer er at i stortingsproposisjon 21, 1848, som gjaldt salg av statens allmenninger i Norge, slo regjeringa uten videre forundersøkelser fast at de Finmarkske Almindinger ble betrakta fra et annet synspunkt, og behandla etter andre regler enn de allmenningene som i Almindelighed benevnes som Statens.

Hva var så grunnen til det? Jo –

Det egentlige Finmarken har nemlig fra gammel Tid av været betraktet som tilhørende Kongen eller Staten, fordi det opprinnelig kun var beboet av et Nomadefolk, Lapperne uden faste Boliger.

Videre fremholdt man i proposisjonen at litt etter litt ble en del bebygd av «Indvandrede», men heller ikke de ble regna som eiere av jorda, fordi Finnmark fra de eldste tider hadde vært benevnt og betrakta som en koloni.

Dét er iallfall korrekt. Bl.a. var Finnmark deportasjonssted for forbrytere fra Danmark og Sør-Norge fra slutten av 1600-tallet. Denne ordninga ble avvikla gjentok kriminallova i 1842. Norske i Finnmark hadde også skattefritak en god stund etter 1814.

Men – hva var fra gammel Tid i 1848? Kunne kongen eie noe han ikke engang hadde suvereniteten over?

– 1613: Første gang kongen i København fikk full suverenitet over kyst- og fjordområdene i Finnmark, minus sørsida av Varangerfjorden.

– 1751: Den indre delen av Finnmark ble en del av Norge – 97 år før 1848.

– 1826: Sør-Varanger ble en del av Norge, dvs. 22 år før 1848.

Var dette gammel tid?

Slike vurderinger ble tydeligvis ansett som unødvendige i 1848. Den rådende lære blant eliten i Norge var nå blitt at samene var et primitivt og underlegent folk uten eiendomsrett til jord. Historiske fakta var derfor irrelevante. Den norske kulturen var ganske enkelt overlegen den samiske.

Dette er bakgrunnen for statens påståtte eiendomsrett til Finnmark, slik dette begrepet første gang fremtrer. Hovedbegrunnelsen – at staten hadde hatt eiendomsrettfra gammel tid – var i realiteten historieforfalskning i 1848.

Hvis man i dag begrunner statens eiendomsrett med at dette ble påstått i 1848, følger nissen med på lasset – nemlig at staten hadde eid Finnmark fra gammel tid. Dette er fortsatt ikke blitt sannere enn det var i 1848 – og man viderefører dermed i realiteten den reelle historieforfalskninga som skjedde da.

For øvrig – som et apropos til begrepet gammel tid: Kongen i København og hans embetsverk hevda heller ikke noen privatrettslig kongelig eller statlig eiendomsrett til Indre Finnmark i tida etter grensefastsettelsen i 1751, og påsto seg dermed heller ikke å være eier av grunnen i Ávjovárri – dvs. dagens Karasjok.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken