«Unge mennesker ned i 11-12 årsalderen føler de må være med på vennesex som distribueres ut til alle på SoMe-kanaler for å få status, likes og kredits»

SHOPPER DYRT: Jenter på tolv løper rundt i designerklær med designervesker på armen. Gutta løper rundt med SVEA-jakker og mobiltelefoner til 10-12.000 kroner, skriver Nann Jovold-Evenmo.

SHOPPER DYRT: Jenter på tolv løper rundt i designerklær med designervesker på armen. Gutta løper rundt med SVEA-jakker og mobiltelefoner til 10-12.000 kroner, skriver Nann Jovold-Evenmo. Foto:

Av

- Jenter på tolv løper rundt i designerklær med designervesker på armen. Gutta løper rundt med SVEA-jakker og mobiltelefoner til 10-12.000 kroner, skriver Nann Jovold-Evenmo.

DEL

MeningerAlt var så mye bedre før.

Jeg har tatt meg selv i å si det selv, når jeg mimrer om ting som faktisk føles som om det var bedre før.
Joda, vi har en egen evne til å blokkere det som var vanlig, huske det som var best eller verst, men sakens kjerne er om det faktisk var så mye bedre før.
Da jeg var liten klatret vi i trær, løp med våre små bein i berg og fjære på leting etter spennende ting å gjøre. Vi hadde ikke overflod av leker, og ei heller var vi i et system som «lærte oss å leke». Vi lekte med hva det var vi fant, og en pinne kunne like gjerne være et gevær i lek om Cowboy og Indianere, som et sverd i en lek hvor vi var riddere av det runde bord.
Vi hadde fantasi og lekte etter hva vi hadde lest eller blitt lest til.
Det sies også at været var så mye bedre før, og jeg må innrømme at jeg husker de fine sommerdagene, i kjole, hvor jeg løp barbeint mellom saueskjiten på veien for å komme meg ned til venninna mi som kun var der på sommeren.
Jeg husker ikke regnværsdagene. Ikke husker jeg så mye fra uværet på vinteren, bortsett fra at vi hadde stearinlys og fyr i ovnen, og bestemor bakte brød i en gammel vedovn.
Ute var det snø og jeg hatet å være ute for jeg fikk aldri den rattkjelken jeg virkelig ønsket meg.
Jeg husker at jeg stupte på huet over sparken fordi det var bar asfalt akkurat der. Men jeg husker ikke hvor vondt det gjorde, selv om det må ha gjort sabla vondt å stupe over styret på sparken og kastes gjennom lufta. Jeg tror jeg kom fra det uten større mén.
Jeg husker også at jeg syklet og krasjet inn i en henger til en traktor, svimte av og har flatt bakhue i dag grunnet det. Men tok jeg større mén av det? Hvem vet.

Forskerne sier vi aldri har hatt det bedre.
Spesielt menes det at vi har det bedre innen helse. Levealderen har økt, vi har medisinsk kompetanse som både redder liv og forlenger livet til mange som uten tvil ville dødd for både ti og tjue år siden.
Et vanlig beinbrudd er ikke lenger farlig, og vi kan ikke dø av forkjølelse.
Kirurger opererer på mennesker, ja til og med ufødte barn, og redder liv som tidligere ikke ville hatt nubbesjans.
Jeg kjenner stadig flere som har overlevd kreft. Det å fjerne en blindtarm eller fikse et lyskebrokk, som før i tiden kunne være dødelig, er rutineoperasjon for leger.
Generell helse er blitt så mye bedre, og vi spiser sunnere og er opptatt av helse på flere måter enn det legene våre kan hjelpe oss med.
Helsa vår er noe vi ser på som investering, både for fremtiden men også for det sosiale rundt oss. Det sosiale med trening og helse er noe vi liker, og møtes gjerne over apparatene eller langs en sti når vi løper. Helsegevinsten er rett innen rekkevidde, og vi er mange som er i toppform. Og vi spiser sunnere, fordi det er helsefrembringende med mer frukt og grønt, ikke-animalsk, og pulvermat.

Vi er rikere enn før.
Norge er et velferdsland, men billig helseordninger, gratis skolegang og utdanningsløp som er tilgjengelig for alle. Og folk flest tjener godt, og ingen sulter. Det er ikke sånn som rett etter krigen da man levde på fisk og potet, som min bestefar brukte si. Og vi som er vokst opp på 70- og 80-tallet måtte pent spise opp maten vår, fordi det var sånn det skulle være. Vi måtte tenke på alle de før oss som ikke hadde nok mat.
Mat er også et problem i dag, men ikke som før; I dag forsøker vi ikke tvinge noen til å spise opp maten, men vise måtehold. For vi blir feitere og feitere, selv om det popper opp treningsstudio både hist og her. Vi spiser regel rett for mye. Vi hamstrer, fordi vi har råd til det. Og dermed kaster vi også tonnevis av mat.

Rikdommen har også ført til at man kan kjøpe seg egen bolig. Leiligheter eller hus, alt etter hva den individuelle familien vil ha. Ikke nødvendigvis har behov for, men vil ha fordi de kan.
Vi har fine biler, og EL-bil eller SUV er det store for tiden. Bil er ikke lengre et fremkomstmiddel, men statussymbol for rikdommen vår. Møbelkjedene går så det suser, for ikke bare har vi god råd, vi skal vise det også med å bytte ut møbler. Vi trenger ikke slike gode og stødige kvalitetsmøbler som skal holde i flere generasjoner. Vi har nå råd til å bytte ut sofaen vår alt eller hvilken smak vi har inneværende år. Kanskje er sofaen vår bare tre år gammel, men vi er lei den. Så vi kjører den på søpla og kjøper en ny.
Og vi må ikke glemme klær! Unge jenter på tolv løper rundt i designerklær med designervesker på armen. Gutta løper rundt med SVEA-jakker og mobiltelefoner til 10-12000kroner.
Fordi ungene våre er det vi kan vise status via. I tillegg propper vi dem fulle med krav til sosiale regler, utdanning og ikke minst; hvem de bør og skal omgås. For omgangskrets, sportslige prestasjoner og det å være skoleflink (helst best) er viktigst. Og så kjører vi dem fra trening til trening i vårt statussymbol av en bil, mens vi forteller dem hvor viktig det er å være med på ting.

VI er rike, har god helse og vi viser det.
VI kildesorterer, og er veldig opptatt av miljøet vårt.

 

Likevel undrer jeg hvor godt vi egentlig har det; Der vi streber etter statussymboler i form av hus og bil, låner mer enn vi faktisk tåler. Mens vi kjører ungene frem og tilbake steder hvor de MÅ være deltagere for å prestere og vise frem hva vi har klart å lære dem; Har vi da tid til å sette oss ned med barna og være tilstede? Jeg undrer på om vi faktisk er deltagende i deres liv på noen måte annet enn å være den som kjøper maten, gir dem statussymboler i form av klær, smarttelefoner og egne bankkort når de er 12-13 år. En ting er at det kan virke så flott der vi skryter av våre barn over det fjerde glasset med vin, mens vi egentlig ikke aner hvor tenåringen vår er.
Unge mennesker ned i 11-12 årsalderen som føler de må være med på vennesex som distribueres ut til alle på SoMe-kanaler for å få status, likes og kredits fra andre på samme alder. De som avtaler møter via apps for å ha fight club. Eller raner andre unger for moro skyld.
Og så undrer vi på hvorfor så mange unge og unge voksne sliter psykisk og faller utenfor samfunnet, eller hvorfor gutter og unge menn er i større grad enn jenter skoletapere, og topper selvmordsstatistikkene. VI roser tenåringsjenta som er så fantastisk slank og fin, men skjønner ikke at hun kaster matpakka, spiser et eple om dagen, og setter seg så høye mål, at hun tilslutt kollapser på skolen.

Så står vi der og snakker om hvor mye bedre alt var før, mens vi spiser mer smertestillende, antibiotika og reseptbelagte midler enn noen gang, og likevel er vi sykere.
Vi snakker om før i tiden da livet var et slit, og så ler vi litt og løper i vei med piggsko for maxpuls, mens stadig flere faller utenfor arbeidslivet på grunn av helsen.
Og vi må ikke glemme å snakke om hvor rikt det er her i landet og hvordan oljens gullalder har gitt oss så mye penger, men det aldri har vært større gap mellom fattige og rike her i landet.  Hjerteskjærende historier som vi leser om i avisen om den sosiale fattigdommen er til å ta og føle på.
Var det da så mye bedre før?

Nann Jovold-Evenmo

Spaltist for iFinnmark

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags