Har Norge pådratt seg en ripe i lakken?

Illustrasjonsbilde

Illustrasjonsbilde Foto:

Av
DEL

MeningerItalienerne kjenner Lofoten og Lofotingene kjenner italienerne. Tørrfisken er stikkordet. Norge har handlet med tørrfisk til Italia i flere hundre år. Det har skapt et spesielt forhold mellom våre to land. I tidligere tider gikk tørrfisken via Bergen til Italia. Etter krigen ble det slutt.

Nå er Lofoten og Italia som to gode naboer, og begge er avhengige av hverandre. Det ene året kan fisken være gull for Lofoten, det andre året gull for Italia, alt etter hvor stort kvantum som henges. Det er derfor ikke uten grunn italienerne leser Lofotposten. Det er tørrfisken som har gjort Lofoten kjent, spesielt i Europa, senere i resten av verden. En vakker og skiftende natur, og et folkeslag som samlet har gjort det spesielle området til en turistmagnet nær sagt hele året og for hele verden.

Det gjette land lengst mot øst er mest kjent som nabo til Russland og stor produsent av råstoff fra fiskerinæringen, samt med folk til folk samarbeid. At de der sør til stadighet prøver å skremme oss med den store stygge ulven bryr vi oss ikke så mye om. Når russerne leser «Kyst og Fjord» og kommer med nyheten om de flinke norske fiskerne som plutselig overgår russernes evne til å tro det de ser, ja da er det jo godt gjort at 172000 tonn fisk til en eksportverdi til 2,7 milliarder har gått over kaikanten uregistrert og eksportert uten at noen har oppdaget det.

Med litt uskyldig snusk og pusk hver dag i løpet av året kan det bli mye til slutt. Dersom mange nok gir bort hver dag 5–10 prosent av fangsten mot en bedre gjennomsnittspris blir jo dette også eksportert og samtidig mer verdifull. Det snakkes jo så mye om fiskejuks, men er det juks når det bare er kvoten som er tatt? Når det totalt fiskes 1 million tonn i løpet av året er jo dette bare litt mer enn vannprosenten.

Som kjent pumpes størsteparten av fisken både om bord og på land spesielt av de større båtene. At vannprosenten inneholder noe fast råstoff blir jo det også registrert, så da så. Alt dette må tas med forbehold om årsaken foreløpig og hvilket fiskeslag. Det er jo ikke første gang at fiskerne har bevist at de er flinke. Fiskerne har betalt mer skatt og staten har fått mer eksportinntekter, så hva er problemet? Det svømmer jo fisk nok i havet til neste år likevel. I løpet av 50 og 60 årene klarte vi og fiske ned til null, både småsilda og storsilda samtidig. I 1977 kunne vi forsiktig begynne og fiske storsild på nytt. Men det fikk vi også lov til.

Småsilda ble fanget om høstene i fjordene fra Trøndelag til og med Finnmark med sterke protester fra mange fiskere. I Bergen satt en direktør for Havforskningen som het Finn Devold og svarte bare tull. Det blir tatt bare 17 % pr. år av småsilda i fjordene var svaret. Storsilda ble tatt på Mørekysten om vinteren av en effektiv ringnotflåte som bare var i startgropa i forhold til nå. Det var også fullt lovlig. Kysttorsken (gytebestanden) ble utryddet når snurrevaden fikk tilgang til fjordene på 80-tallet, sist på 90-tallet, var det mot store protester fra fjordfiskerne for seint.

De store som fikk lov til dette var også denne gang for flink. Når Norge og Russland skal møtes mot årsskifte i den blandende kommisjon i Moskva vil denne saken sikkert være på kartet fra russisk side. Nå er det ikke klarert om dette er torsk og hvilke mengder. Det vil være av stor betydning. Uansett er det en ripe i lakken for Norge og er gjenstand for mistanke om overfiske og brudd på avtalen mellom landene.

Dette må rette søkelyset på kontrollverket. Den mindre kystflåten er overvåket nær sagt døgnet rundt, både på havet og på land av droner og satellitter. Dersom en sjarkfisker med garn eller line kaster skadet fisk på havet får han 77 tusen kroner i bot. Hva er så galt med det? Det er det mest naturlige og bare til fordel for dyrelivet på bunnen som får påfyll av mat, i tillegg fra dem som er sjøsyk. Hvor er idiotene og djevlene? Dette minner mest om tiden da Norge var okkupert av Hitler-Tyskland. Det neste er vel at Kystvakta skyter sjarkene i senk med både mann og mus, så er dem skilt dem for godt.

Fiskeriministrene de 10 siste årene har snakket om fiskejuks, men bare i festtaler, og resultatet er nå kjent. På kontorene sitter inspektørene og bare ser på dataskjermen, eller er det en skandaløs underbemanning som er årsaken? I Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet sitter det flere titalls direktører og flere tusen ansatte og bestemmer. Det samme gjør embetsverket i Fiskeridepartementet.

Noen av disse vil være i den norske delegasjonen som møter russerne til høsten og bli møtt med tallene som er nevnt. I 2005 hadde Jens Stoltenberg i sin regjering en statsråd som fikk oppdraget med å stanse det ukontrollerte salget av russisk fisk til europeiske havner. Sett med norske øyner virket dette med positivt resultat. Samtidig tok Putin grep og staten tok opptil 50 % eierskap i de store trålerne i de største rederiene, og tvang de og levere i Russland.

Nå er det bygd opp en fiskeriindustri i Murmansk med enorm kapasitet. Det er et paradoks at det nå er Russland som kan, på grunn av det som nå er offentlig, stille spørsmål om Norge også har tillatt seg og fiske litt på si. Til påtenkt gode formål som ikke har vært så uvanlig i Russland.

Har Norge pådratt seg en ripe i lakken? Han Ola dunk er altså ikke så skinnhellig likevel og har nok med seg selv. I skrivende stund er det riktig og ta forbehold inntil saken er analysert angående fiskeslag.

Artikkeltags