Tove og Kjell på julebord på alderspensjonatet.

Tove og Kjell på julebord på alderspensjonatet. Foto:

Gledessprederen Kjell

Natt til 1. juledag dør Kjell Arnesen i sitt rom på Gran Canaria, 61 år gammel. Tirsdag 12. januar skal gledessprederen, bypatrioten og musikeren begraves fra Hammerfest kirke.
Privat
Publisert
DEL
Natt til 1. juledag dør Kjell Arnesen i sitt rom på Gran Canaria, 61 år gammel. Tirsdag 12. januar skal gledessprederen, bypatrioten og musikeren begraves fra Hammerfest kirke.

Det er tomt og stille i Hammerfest i dag. Ingen sang og musikk høres fra sykehjemmene, pensjonærhjemmet eller frivillighetssentralen. Ingen smiler, vinker eller bremser opp tråsykkelen med motor på, for å slå av en prat på torget. Ingen møtes rundt bordene på byens kafeer. Ingen løfter fram kameraet, knipser bilder av hverdagsliv, slår hånda i bordet og sier at; HER har du bevis på verdens fineste og nordligste by. Det er tomt og stille i Hammerfest i dag.

Som Kjell og Tove alltid gjorde det, stilte Kjell Arnesen også denne førjula opp sammen med Tove, frivillig for byens eldre. Med hele seg, med keyboardet og med lydanlegget. Og ikke minst; med repertoaret av de gode gamle slagerne som de eldre setter så stor pris på.

FOR DE ELDRE: Gjennom året opptrådte Tove og Kjell i flere runder for de eldre rundt på pensjonær- og sykehjem.

FOR DE ELDRE: Gjennom året opptrådte Tove og Kjell i flere runder for de eldre rundt på pensjonær- og sykehjem. Foto:

«Å se ansiktene til vårt kanskje mest hengivne publikum, å se hvor takknemlig berørte og glade de blir. Du aner bare ikke. Da triller tårene både hos de eldre og oss» sa Kjell.

Etter å ha kjørt lyd under julekonsertene i kirka, etter å ha underholdt i flere runder både på sykehjemmet i Rypefjord, i det nye Kirkeparken omsorgssenter og ved Frivillighetssentralen, setter han seg grytidlig på morgenen den 19. desember 2015 på flyet til Gran Canaria. Da har han også nådd å nominere sin gode hjelper Johnny Olsen til FDs julestjerne.



«Johnny gjør en fantastisk frivillig innsats. Det betyr svært mye for meg at han hedres for dette» sa Kjell på telefon like før avreise.

På Gran Canaria skal han slappe av og feire jul sammen med familie og gode venner. Han gleder seg. Vel framme er det en fornøyd og avslappet Kjell som legger ut bilder og sender meldinger til resten av familien, til sine kjente og sine 4.161 venner på Facebook.

I varmen, sammen med en hel gjeng hammerfestinger, koser han seg og har det fint.

Tidlig morgen 1. juledag, på rommet sitt på hotellet hvor han bor, får Kjell et illebefinnende og dør.

Underveis

1. juledag er Tove Pedersen på tur med Hurtigruta fra Hammerfest til Tromsø hvor hun dagen etter, den 26. desember skal ta flyet videre til Gran Canaria for å tilbringe resten av jula sammen med Kjell og sønnen Kim.

– Kjell hadde ringt meg hver morgen fra Gran Canaria. Da jeg ikke hørte noe 1. juledagsmorgen ble jeg litt urolig og tenkte at det var rart. Jeg visste at han hadde avtalt å spise lunsj sammen med et par fra Tromsø. Jeg pakket meg ferdig og satte meg på hurtigruta.

Ute på sjøen var telefonen til Tove ei god stund uten dekning. Hun slo seg til ro med det og gledet seg til å komme fram til varmen og resten av familien. »

Hun satt ved et bord inne i matsalen da telefonen ringte. Kjell var funnet død på rommet sitt på Gran Canaria. Hva var det stemmen sa? Jeg oppfattet ordene mens jeg tenkte at: «Jeg vet at det ikke er sant. Det er ikke sant.»

Tove berømmer de ansatte på Hurtigruta, hvordan de tok vare på henne og geleidet henne til en lugar.

– Fortsatt tenker jeg at det ikke er sant. Selv om jeg fikk se han da jeg kom fram til Gran Canaria, han var så fin. Selv om han dagen før nyttårsaften kom hjem til Hammerfest i ei kiste, så tenker jeg at det kan ikke være sant. Men verst er det for ungene. De er fullstendig knust.

TANTE OG ONKEL: – Kjell var utrolig musikalsk helt fra han var guttunge, minnes Marit og Ole Bornø.

TANTE OG ONKEL: – Kjell var utrolig musikalsk helt fra han var guttunge, minnes Marit og Ole Bornø. Foto:

Avisutklipp

Hjemme hos Kjells tante Marit Bornø på Rossmolla i Hammerfest ligger tre store permer med avisutklipp utover spisebordet. I den samme stua hvor Kjell som guttunge elsket å være hos bestemor Lorna og bestefar Andreas, Marits foreldre.

– Han var sju år yngre enn meg og jeg husker så godt hvordan han alltid gikk rundt og trommet på noe. Enten det var på lokk eller bøtter. Han hadde så mye rytme i kroppen, og bare måtte tromme.

Det unge musikalske talentet Marit prøvde å lære nevøen sin å spille piano, uten å lykkes noe særlig.

BEGYNNELSEN: Guttungen Kjell Arnesen trommet alltid på noe, her som trommis under en av sine første opptredener.

BEGYNNELSEN: Guttungen Kjell Arnesen trommet alltid på noe, her som trommis under en av sine første opptredener. Foto:

– Han satt gjerne selv og klunket på det store pianoet vi hadde i stua, men straks jeg forsøkte å lære han noe, så ble han utålmodig og det endte som regel med krangling og slåssing. Han var en typisk energisk guttunge, flirer tante Marit.

Den energiske guttungen vokste opp i Corn Moes gate, bare et steinkast unna der han senere kjøpte hus og bodde helt fram til han døde. Med foreldrene som alltid hadde vært så nært til stede helt fram til de for noen år tilbake ble syke og døde.

Sammen med mamma Åse, pappa Roald og som storebror til søstrene Lorna og Kari hadde han hatt en oppvekst i sentrum av sitt kjære Hammerfest, full av musikk og venner.

Som brødre

– Hjemme hos Kjell var vi alltid velkommen. Jeg gikk inn og ut av huset og var som en del av familien fra så langt tilbake jeg kan huske, sier Johnny Olsen (55) som vokste opp og fortsatt bor som en av Kjells naboer på Hauen.

I dag er Johnny knust.

VENNER: Kjell med to av sine beste venner, Stein Ivar Eliassen og Johnny Olsen under siste spilling på Frivillighetssentralen i desember.

VENNER: Kjell med to av sine beste venner, Stein Ivar Eliassen og Johnny Olsen under siste spilling på Frivillighetssentralen i desember. Foto:

– Hvordan skal jeg komme over dette? Kjell var min beste venn. Han var ikke homoseksuell som meg, vi var som brødre. Vi hadde så mange planer. Allerede førstkommende mandag skulle vi spille til dans på Frivillighetssentralen. Her skulle vi fortsette med spillinger hver fjortende dag. Jeg bar og ordnet alt utstyret klart, mens Kjell sto for musikken. Det blir det ingen ting av nå.

Torsdag før jul skulle det bli siste gang Johnny la til rette så Kjell kunne spille og underholde.

– Det var på gamle Pensjonærhjemmet. Stemninga var fantastisk. Kjell var i tillegg til en dyktig musiker også en stor entertainer. Jeg vet hvordan han gledet seg til å reise rundt på turné med campingvogna for å spille og underholde.

Johnny er dypt rørt over at noe av det siste Kjell gjorde var å ordne FDs julestjerne til sin trofaste venn og medhjelper.

Kjell var modig. Han stilte opp for dem som trengte det.

– Kjell stilte alltid opp. Når jeg var trist og lei, trøstet han meg. Han kjente meg så godt at når jeg hadde låst meg fast i noe, så hjalp han meg med å ta tak i problemene. Hadde han ikke hørt fra meg på noen dager så kom han og hamret på vinduene. Om jeg hadde det bra? Kjell var modig. Han stilte opp for dem som trengte det. Særlig dersom de lå nede. Var det noe han ikke tålte, så var det urett og urettferdighet. Han tok ikke fem øre for å si høyt og tydelig ifra.

Kjell i et nøtteskall.

Undertegnede, som selv er i familie med Kjell, visste at han alltid var der. «Vi snakkes, husk at jeg er glad i deg» pleide Kjell å si.

På skarptromme

I skolekorpset Isbjørnan fikk den unge Kjell fast plass med skarptromma.

Det var tante Marit som først introduserte Kjell for bandlivet. Etter to år på folkehøgskole i Harstad, kom hun i 1966 hjem med garva musiker og harstadværing Ole Bornø. Bassisten hadde turnert både i inn- og utland og fortalte historier fra turnélivet til en storøyd Kjell. I Hammerfest etablerte Ole og Marit sammen med Arne Henriksen, Dagfinn Akselsen og Bjarne Storeng (far til artisten Maria Haukås Mittet) bandet «Unit 5», som spilte sammen fram til 1971 da Marit og Ole fikk sitt første barn.

UNIT FIVE: I studio. Fra venstre: Tore Hansen, Kjell Arnesen, Rune Akselsen, Totto Knudsen og Finn Remen.

UNIT FIVE: I studio. Fra venstre: Tore Hansen, Kjell Arnesen, Rune Akselsen, Totto Knudsen og Finn Remen. Foto:

– I de årene sto Kjell, Geir Johansen, Rune Akselsen og Finn Remen som da hadde startet bandet Tass, som klistret foran scenekanten hver gang vi spilte. Straks vi ga oss var de på, både for å overta instrumentene og navnet. Eneste forskjellen var at vi skrev oss for Unit 5, mens de skrev seg for Unit Four. Helt til Tore Hansen ble med, og historien til Unit Five startet, forteller Ole Bornø.

Historien

«Historien til Unit Five, det er litt av en historie.» pleide Kjell å si. «Du aner bare ikke. Kanskje jeg en vakker dag skal lage noe av alle de utallige filmene og bildene jeg har tatt underveis. Det er et enormt materiale» pleide han å si.

I et av de mange avisutklippene fra Kjells livslange karriere hjemme hos si tante Marit skriver Finnmark Dagblad den 13. mars 1976 om Unit Five: «Finnmarks eneste profesjonelle popband»

Etter direktesendingen fra bystyresalen i Hammerfest sankthansaften året etter var berømmelsen et faktum.

Unit Five var på alles lepper. «Æ e nordlending æ»

UNDERVEIS: Ved rattet på turnébussen til Unit Five: Kjell Arnesen.

UNDERVEIS: Ved rattet på turnébussen til Unit Five: Kjell Arnesen. Foto:

Bildet av Kjell som sjåfør på turnébussen til Unit Five. Hvordan han satt i førersetet, hvordan han var med på en reise som til tider tok helt av.

«Vi var så unge og på så mange måter så naive. Men artig, det var det. Et eventyr jeg ikke ville vært foruten» sa Kjell.

Han var evig stolt av bandet sitt, som han også var det av byen sin, og sto fast på at han til neste år, i 2016 skulle feire Unit Fives 41-årsjubileum.

«Jeg har et opplegg klart» sa Kjell.

«Det gjelder bare å finne tid»

Jeg ser han tydelig for meg, rak i ryggen med den emaljerte nåla av isbjørnen på sin faste plass på jakkekragen.

Mot begynnelsen av 80-tallet parkerte han og resten av Unit Five turnébussen. Kjell slo seg ned i hjembyen og fikk jobb hos E-verket.

Tove & Kjell

I 1984 var han en lørdagskveld sammen med venner på det daværende utestedet «Peacock» kledd i hvit dress og hatt, mens han tryllet og sjonglerte med sine røde tryllekuler.

Så, til den lokale puben kom en gjest utenbys fra, Tove Pedersen fra Lofoten spaserende inn sammen med søstera si som da bodde i byen.

Historien Tove & Kjell, hadde startet lenge før gjensynet denne lørdagskvelden på Peacock hvor det siden skulle være dem. Tove & Kjell.

Sankthansaften 1977, da Unit Five kom til å slå gjennom etter NRKs direktesending fra kommunestyresalen, var ungjenta Tove Pedersen i Hammerfest for å tjene penger på fiskeindustribedriften Findus.

– Jeg bodde hos bestemor i ei leilighet på Bybo.

Unit Five hadde hun så vidt hørt om. Hennes store helter var popgruppa Zoo fra Stokmarknes i Lofoten, som da toppet alle de norske hitlistene.

– Denne helga hadde bestemor reist til Sørøya og ei venninne av meg som kjente noen gutter i Unit Five spurte om det var greit at de kom opp til leiligheta på Bybo like etter oppvisninga på Rådhuset.

«Han der var kjempekjekk» husker Tove at hun tenkte første gang hun så Kjell. Hun skulle på jobb tidlig dagen etter og ville ikke feste som de andre, men ble likevel sittende og prate med Kjell hele natta gjennom, helt til hun måtte dra.

– Da ville Kjell også dra, så vi tok samme taxi til byen.

Til Leknes

To år senere jobbet Tove på et hotell på Leknes, da popgruppa Unit Five var blitt hyret inn til spillejobb på diskoteket.

– Da hadde de slått gjennom og blitt skikkelig kjent over hele landet.

I alle pausene kom Kjell inn til puben hvor Tove sto bak disken. Etter konserten, da hun var ferdig på jobb sto Kjell i ytterdøra. Om Tove ville være med på fest?

Når det viste seg at festen skulle fåregå inne på turnébussen bak hotellet, nektet Tove.

Ute var det lys sommernatt og et nydelig vær. Hun foreslo at hun heller kunne kjøre tur med Kjell og vise han litt rundt.

– Også da ble vi sittende og snakke hele natta gjennom.

Den jula husker hun at hun fikk i julegave fra mor si: En LP med Unit Five.

Så skulle det gå fem år. Toves søster bodde i Hammerfest og hadde nyheter på telefon til søstera på Leknes.

Kjell var tilbake i byen og hadde visst ikke noen kjæreste.

«Eg kommer» var det spontane svaret fra Tove, som pakket bagen og tok første Hurtigrute nordover.

«You are you»

Inne på Peacock denne lørdagskvelden traff hun Kjell. Siden var det dem.

– Han kunne være veldig intens, og det var veldig voldsomt. Etter at jeg dro hjem til Leknes igjen, egentlig bare for å pakke, bodde vi i telefonen. Jeg tror den lengste samtalen vi hadde varte fra tidlig kveld til sen ettermiddag dagen etter. Og da fantes ikke mobiltelefon, vi måtte sitte i ro der telefonen var festet til støpselet i veggen.

På Hurtigruta da hun få uker senere flyttet nordover kom beskjeden over høyttaleranlegget: «Det var telefon til Tove Pedersen. Hun måtte komme opp til brua»

Gjentok røret sang Kjell en helt fersk låt han hadde komponert og skrevet, bare til henne: «You are you»

– Så typisk Kjell. Det var veldig rørende men også veldig flaut. For rundt meg, mens jeg sto der på brua, hørte mannskapet alt.

Med seg til Hammerfest hadde Tove datteren Fay Renathe, som fra dag én var som en datter for Kjell. I 1990 ble Chris Roald født og i 1992 kom Kim. Fra før hadde Kjell sønnen Stian André født i 1978.

Det var da Tove sang for barna, at Kjell ble oppmerksom på stemmen.

Fra 1986 hadde Kjell spilt i noen år sammen med tante Marit, onkel Ole, Arne Henriksen og Jan Eliassen i gruppa «Jamo band». Denne gruppa ble senere til «Friends» med Jan Eliassen, Arne Henriksen, John Nordhus, Kai Leithe og Kjell.

PRIS: 17. mai 2013 mottar Tove Pedersen og Kjell Arnesen kulturprisen i Hammerfest.

PRIS: 17. mai 2013 mottar Tove Pedersen og Kjell Arnesen kulturprisen i Hammerfest. Foto:

– I 1993 pleide Kjell å spille til dans ute på Sørøya sammen med Kai og John.

Der var Tove med. Stadig oftere ble hun bedt opp på scenen for å synge ønskelåter fra publikum. Særlig låter fra det norske dansebandet Sven-Ingvars.

Fra 1994 fortsetter Friends med to medlemmer: Tove og Kjell.

Heretter eskalerte det fullstendig.

– Vi fikk spillejobber over hele landet. Det var helt ekstremt. På ett år hadde vi bare ei eneste frihelg.

Vi elsket det vi gjorde, og vi levde fullt og helt

Tove og Kjell ble hyret inn til fester og julebord. Og med campingvogna på slep og ofte med ungene med å tur, turnerte Tove og Kjell år etter år.

KJELL OG TOVE: – Vi elsket det vi gjorde og vi levde fullt og helt, sier Tove.

KJELL OG TOVE: – Vi elsket det vi gjorde og vi levde fullt og helt, sier Tove. Foto:

– Vi har så mange minner at det er helt utrolig. Du aner bare ikke. Det er så mye morsomt og fantastisk at det kan romme flere liv. Sånn er det. Vi elsket det vi gjorde og vi levde fullt og helt.

At paret begynte å spille fast for de eldre takker Tove si ega farmor for.

– Jeg har alltid vært vant til å omgås eldre mennesker. I Dønnesfjord på Sørøya vokste jeg opp med besteforeldrene mine i samme hus. Farmor ble 92 år og bodde hjemme hele livet, det var hun som sa det: «Hvorfor lar dere ikke byens eldre rundt om på institusjonene også få glede av musikken?»

17. mai 2013 mottar Tove og Kjell kulturprisen for deres mangeårige innsats med å spre glede for Hammerfestinger i alle aldre, både i byen og ute i distriktene.

De siste årene slet Kjell med en del helseplager. For vel et år siden sluttet han i jobben hos E-verket. Nå skulle han roe ned og bare kose seg med spillingen.

– Han kjøpte ei campingvogn som han nøyt til fulle å reise rundt med, forteller sønnen Kim som feiret julen på Gran Canaria sammen med sin svigerfamilie like ved hotellet hvor pappa Kjell bodde.

– Det siste pappa sa til meg var at han planla å skaffe seg en bobil som han skulle reise rundt med. Her kunne han ha plass både til instrumenter og lydutstyr. Han hadde det så fint og han gledet seg. Både over livet og alt som skulle komme.

Tirsdag 12. januar begraves Kjell Arnesen fra Hammerfest kirke.

Se flere bilder

Artikkeltags