Nysgjerrigheten kribler fortsatt i blodet: Pressemann og leksikon Svein (67) blir i avisa

PÅ STEDET: "Sambandet var dårlig. Heten nesten umenneskelig" rapporterte Svein G Jørstad i FD, som eneste journalist på stedet da Finnmarksvidda brant i 1972.

PÅ STEDET: "Sambandet var dårlig. Heten nesten umenneskelig" rapporterte Svein G Jørstad i FD, som eneste journalist på stedet da Finnmarksvidda brant i 1972. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

I fjor uttalte avisas vandrende leksikon og mest innbarka pressemann at ok, han kunne bli maks "et år til", men så ville han gi seg. – Hehe, det er så rart med det, sier Svein som egentlig ikke har tid til intervju. Han har en intervjuavtale selv som han må nå.

DEL

Da Svein G. Jørstad begynte som journalist i Finnmark Dagblad i 1969, delte han kontor med fotokunstner Kåre Kivijärvi og forfatter Alf R. Jacobsen. Avishuset i Hammerfest var en av byens hjørnesteinsbedrifter og talte 50 ansatte.

– Med seg hadde Kåre den berømmelige skoeska, hvor han hentet fram den ene fotoskatten etter den andre. Negativer med bilder han hadde tatt på sine turer blant annet til Nepal, til Grønland og ut på storhavet med en Findus-tråler. På mørkerommet like ved kontorplassen min, framkalte han bildene som ble til flotte reportasjer i FD, minnes Svein som i dag sitter på redaktørkontoret til Finnmark Dagblads nye lokaler, med utsikt til moloen og innseilinga til byen.

Skapte historie

– På oppdrag fra avisa reiste han til Båtsfjord, Syltefjord og Hamningberg. Flere av bildene ble trykket i Finnmark Dagblad og skulle senere skape historie og bli vist rundt på store utstillinger, sier Svein stolt om sin gamle og høyt anerkjente kollega.

Svein forteller om et «kunstnerisk» miljø, hvor det første Kåre hadde gjort da han begynte, var å sjekke at et vannglass fikk plass i skuffa til kontorpulten. Her hadde han whiskyen sin.

– Finnmark Dagblad hadde plass til alle. Det var høyt under taket, du fikk være deg selv, og du ble tatt godt vare på. Kjente du dem som jobbet i avisa, kjente du halve byen, husker Svein, som var født og oppvokst i Berlevåg og som etter et år i Ålesund i Sunnmøre Arbeideravis, hadde søkt på jobben som journalist i Hammerfest. Finnmark var Finnmark, 19-åringen ville hjem.

Han hadde så vidt nådd å sette seg ved kontorpulten før innkallinga til militæret kom.

«Få det unna»

«Bare få det unna» kommanderte daværende redaktør, Halvor Brox, og sendte han av gårde i kongens klær, med beskjed om å komme tilbake igjen.

– Det var ikke vanskelig å gjøre som Brox befalte. Hammerfest var en artig by å bo i, folk var åpne og utrolig lette å bli kjent med. Og ikke minst: Finnmark Dagblad var en god arbeidsplass, sier Svein mens han studer en tykk roman som har landet på arbeidspulten hans.

– Se der ja, der var den siste boka til Alf R. Jacobsen kommet. Den får jeg se til å skrive om.

Sveins sigarett

I kjent stil hiver han på seg jakka og fisker opp en sigarett fra lomma. Sveins sigarett; et pust fra gammeltida full av trykksverte, skrivemaskiner og overfylte askebegre. Sveins sigarett; som i nytida i friskluft på branntrappa utenfor kontoret, fortsatt forsegler spennende historier som venter.

– Alf R. skriver steikende godt, og materialet som han graver opp hver gang: Helt unikt, sier Svein.

I alle mine tidligere år som journalist i Finnmark Dagblad, fra jeg begynte ved hovedkontoret i Hammerfest i 1992, var Svein alltid der når vi andre kom på jobb, og han var der fortsatt når vi gikk hjem. Etter at han som 65-åring «gikk av» og flyttet med si kjære kone Erna til Stallogargo, har han gitt seg selv en anelse mer slack. Noe Erna i årevis hadde bedt om og forgjeves hadde håpet på.

Redaktørkollega i Alta

Men selv om han i dag bruker mer tid på kona, barnebarn, snekring og reiser til venner på Kypros, er han fortsatt på avisa, om ikke hele tiden.

At det maks «ene året» i en 20 prosent stilling, nå har blitt forlenget på ubestemt tid, handler om at han besøkte en gammel redaktørkollega i Alta.

– Redaktøren hadde bestemt seg for at fra den dagen han som pensjonist vandret ut av avislokalene – så skulle han aldri vende tilbake. Det løftet har han holdt – men etter ei stund var han i ferd med å gå på veggen. Han hadde aldri trodd at det å være utenfor det hele, skulle føles så utrolig stille.

Når det blir stille

Mens redaktørkollegaen i Alta tok på seg på seg andre kommersielle skriveoppdrag, har Svein bestemt seg for å bli i yrket. Enn så lenge.

Så lenge nysgjerrigheten fortsatt kribler i blodet, så lenge du har saker å følge – er det ikke bare å slutte. Heldigvis for oss. For uansett hva vi skriver om, uansett hvem eller hva vi trenger mer informasjon, bakgrunn eller opplysninger om, så har vi fortsatt en på huset som sitter med svarene: Avisas vandrende leksikon, pressemannen Svein.

– Spesielt ønsker jeg å følge utviklingen innen olje og gass. Som journalist ble jeg sendt på det første olje-kurset på midten av 70-tallet. Siden har det vært utrolig spennende å kunne følge utviklingen så tett på. Det har jeg lyst til å fortsette med, i hvert fall ei stund til, sier Svein.

Full av historier

Han er full av historier om årene i avisa, om alle personlighetene som jobbet her.

I en periode ble han tilkalt til avisas nyåpnede kontor i Lakselv. Det var i Lakselv han traff Erna fra Kvalsund, på besøk hos ei søster som var gift her.

– Jeg husker i juli 1972, ei uke før vi skulle gifte oss. Fra Lakselv dekket jeg også Karasjok og Nordkyn, og kjørte til Vadsø hver gang det var fylkesting.

Det var på tur hjem fra sommerpatrulje i Kjøllefjord at han fikk en opprørt melding fra desksjef Alf R. Jacobsen i Hammerfest: «Finnmarksvidda brenner. Vi må ha bilder!»

Helligskogen i full fyr

Etter mye om og men, og et godt stykke til fots, fikk han sitte på en taxi sammen med kommuneingeniøren fra Karasjok innover en kronglete kjerrevei til finskegrensa.

– Vi kom til bygda Angeli, på finsk side av Anarjokdalen. Sommeren hadde vært tørr og varm. Mosen var høy, og når vi tråkket i den gikk den nærmest opp i røyk under oss. Foran oss lå Helligkogen i full fyr. Desperat forsøkte soldater fra militæret forgjeves å få has på flammene.

Eneste med bilder

Som eneste journalist kom Svein til kontoret i Hammerfest med kameraet fullt av bilder. Han fylte flere sider i avisa med tekst og en dramatisk billeddokumentasjon fra ei hel vidde i flammer.

I arkivet finner vi avisa og kan lese fra ingressen, signert Svein G. Jørstad:

«Sambandet var dårlig. Heten nesten umenneskelig. Brannen utviklet seg med nesten eksplosjonsartet fart, men soldatene arbeidet hardt. Med hakke og spader grov de grøfter for å stanse utviklingen. Hver gang ilden truet med å forsere grøften gikk de løs på den med spader og risbusker. Atskillig svette rant før mannskapet kunne slappe av og konsentrere seg om vaktholdet. FD's medarbeider har vært på brannstedet i Anarjokdalen, ca. 2 kilometer sør for den finske bygda Angeli, og bringer her sine inntrykk fra de brannherjede områder.»

Utdrikningslaget som kompiser arrangerte i Lakselv like etterpå, sovnet han fra. Men han ble gift. I Lakselv bygde Svein hus til seg og familien, på ei tomt han fikk fra Hans A. Opstad. Her gjorde han også plass til FD-kontor.

I 1975 trengte avisa redaksjonssekretær ved hovedkontoret i Hammerfest, og Svein ble tilkalt. Siden da ble det Hammerfest.

Han har også hatt en periode utenfor avisa: I Finnmark Fylkes Rederi (FFR) fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet. Med et års gjestespill som redaktør i FD fra 88–89.

Tapte penger

– Jeg skulle egentlig aldri ha sagt ja til det året som redaktør. For jeg var midt i mine egne prosjekter som jeg ikke fikk avsluttet.

På midten av 90-tallet tapte Svein mye penger på et prosjekt i Russland som det ikke ble noe av. Da daværende FD-redaktør Magne Nedregård tok kontakt for å få han over i avisa igjen, takket han ja.

– Jeg var ganske langt nede. Jeg hadde tapt alle pengene mine og hadde knapt nok igjen til julegave til kona. At jeg takket ja da Nedregård ringte, handlet likevel ikke bare om utsiktene til fast jobb. Jeg hadde savnet avisa. Å komme tilbake, var som å komme hjem.

Det du liker best

Siden har han blitt, med flere perioder som redaksjonssekretær, på desken og som redaktør. Men ikke minst som kunnskapsrik og innsiktsfull journalist.

– Når du har blitt så gammel som meg, forstår du at det smarteste du kan gjøre, ikke nødvendigvis er å hige etter titler. Men å gjøre det du liker best. For min del er det journalistikken, kontakten med folk i de ulike bransjene jeg skriver om. Her er det alltid noe som er nytt og spennende. Jeg må være så ærlig å innrømme at ønsket om å være til stede, om å formidle fra begivenhetenes sentrum, ikke har forandret seg nevneverdig, siden jeg begynte i avisa som 19-åring.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken