Glem ikke rosetogene

- Jeg valgte å engasjere meg politisk når jeg var 13 år, men hadde kommentarfeltet som dette eksistert da, er jeg ikke like sikker på at jeg hadde fortsatt, skriver Tarjei Jensen Bech.

- Jeg valgte å engasjere meg politisk når jeg var 13 år, men hadde kommentarfeltet som dette eksistert da, er jeg ikke like sikker på at jeg hadde fortsatt, skriver Tarjei Jensen Bech. Foto:

Av
DEL

MeningerKroppen min er varm. Kroppstemperaturen min er målt til 42 grader. Tilstanden jeg har kalles sepsis eller på folkemunnen blodforgiftning. En livsfarlig tilstand som kan få alle organer i kroppen til å kollapse med et utfall, døden. Jeg svever mellom liv og død. Traumatisert og skutt i leggen. Men i livet. Datoen er 30. juli 2011 og det er 8 dager siden en hvit kristen nordmann har prøvd å drepe meg.

Jeg er borte og i min egen verden. Tv-en på rommet mitt står på. Det er minnekonsert i domkirka i Oslo. Jeg kommer litt til meg selv noen minutter fordi jeg hører en kjent stemme. «Jeg har aldri elsket landet vårt så mye som den siste uken.(…) For noen år siden skrev jeg en låt om toleranse. Om å være ung og religiøs, og ung og muslim i det klimaet som var.».Det er Magdi fra Karpe. Jeg tenker at Norge aldri mer kommer til å bli det samme. At debattklimaet kom til å bli bedre. Så feil kan man ta.

Det har egentlig bare blitt verre. I nettavisa ifinnmark.no tar en 17 år gammel ung jente fra SU til ordet for legalisering av hasj. Kontroversielt, men et legitimt standpunkt å være for eller imot i et demokrati. Etter å ha lest dette kommentarfeltet på Facebook som avisa la ut kjenner jeg meg bare trist og lei meg. At voksne folk mener helt seriøst at en 17 åring som engasjerer seg i samfunnsdebatten «burde legges inn», at hun «er syk i hodet og burde søke hjelp», barnevernet «burde ta affære», eller at hun burde «jages til fjells» fordi man er uenig er ikke greit og langt over streken. Vær enig eller uenig men vær saklig er min bønn.

Jeg er heller ikke enig i at hasj burde legaliseres, men jeg elsker frihet og ytringsfrihet. Og prøver å leve etter filosofen Voltaire sitt sitat «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det».

Jeg vet selv også hvor vondt hets og hat kan føles.

«ang.: regjeringsbygningen og Utøya: de som ble drept eller skadet var landssvikere», «-Bech ble skutt i beinet av Anders Behring Breivik. Hvorfor døde du ikke din AP-kommunist» «Du er en forræder og en elendig forhandler. Tror det hadde vært best for oss om du hadde blitt på utöya pog ikke overlevd. Synd Breivik ikke traff bedre», « Se dig rund hörnan näste gang står jag det med en mangnum och då är du DØD jäkla svin du är Terjei!!»

Stress. Hodepine. Dårlig søvn. Angst. Panikk. Problemer med å gå ute blant folk.

Det utløses når jeg opplever hets. Det kalles Posttraumatisk Stress.

Jeg er redd for at slik hets og hat vi ser i kommentarfelt, i mailboksen til folk, på SMS ikke styrker rekrutteringen og mennesker som er villige til å engasjere seg politisk. Om det er i lokalsamfunnet eller på Stortinget. Det er et demokratisk problem og en fare for demokratiet. At viktige stemmer uteblir. Jeg håper i hvert fall at vi kan være litt romsligere, akseptere at det er uenighet og være snill.

Jeg er redd for at viktige stemmer uteblir og at mennesker ikketørr og ytre seg i viktige saker. La ikke mantraet til Stolenberg og rosetogene etter 22. juli dø : «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.». Det skylder vi de døde.

Jeg valgte å engasjere meg politisk når jeg var 13 år, men hadde kommentarfeltet som dette eksistert da, er jeg ikke like sikker på at jeg hadde fortsatt. Neste gang du vurdere å hetse, tenk over at det sitter et menneske på andre siden av ditt tastatur. At ord kan gjøre vondt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags