Gjenbruk av et menneske.

Det jeg mener med det er: Vi har mange ubrukte deler ennå i oss. De som bare venter på rette øyeblikk å bli tatt i bruk. Det som jeg som tilbakeflytter til kommunen kan gi av meg selv. Vi som kommer utenifra eller kommer tilbake igjen, har vært i bruk i en eller annen form et annet sted. Kanskje var vi i barnehage, i butikk, i bedrift eller ikke noe som helst muligens. Det Lebesby kommune har å gi av meg muligheter, skal jeg prøve å fremme her.

Jeg vet vi har mye å gå på, mange ressurser, mange muligheter og mer til av valgmuligheter. Vindkraft eller sjønæring, bygging eller konservering. Uansett hva man måtte mene, er vi en bygd full av ressurser. Det jeg vil fremme her er de menneskelige ressursene. Da jeg flyttet hjem igjen, var jeg utslitt. Det var tungt å bo sørpå. Lite folk av «mitt folk» og det ble veldig isolerende. Vi har nok mange vært der. Et ønske om å gjøre noe mer. Et håp om at verden har bruk for oss. Det jeg kjente på når jeg endelig kom hjem igjen, var et ønske om å være til nytte! Etter mange år med å se ned på meg selv og mine verdier, var virkelig Kjøllefjord et friskt ytterpunkt å komme til. Her er vi alle viktige. Hver innbygger teller. Hver stemme blir hørt. Vi ser hverandre. Vi risikerer å bry oss for mye, nesten. Vi er et folkeslag som viderefører generasjoner med arbeidere, som sto på mange år før oss. Som brøt marka og planta den første steinen. Vi har alle ett ønske om å være med på veien videre, slik at ting er blitt litt bedre når vi drar igjen.

Jeg kan gi av meg selv her, og likevel føle meg trygg på at det jeg gir blir mottatt. En skummel ting ellers, å ikke vite om det man gir blir tatt imot. Vi er likevel sårbare her, i vårt antall. Hver person teller, og derfor er det viktig å beholde folket, få nye folk hit og å få tilbake noen av de som har flyttet vekk. Vi trenger vekst. Vi trenger jobber. Vi trenger trivsel! Jeg begynner å helle mot tanken på ny utvikling, slik som Lebesby og andre kommuner har gjort før. Slikt som var nytt og skummelt før, men har ført oss hit vi er nå. Det vi opplever av flotte goder i bygda som oppussinger, økte lønninger og tilrettelegging av mange nye eiendommer, er resultater av tidligere visninger på ny og skummel utvikling. Vi trenger å få folk til å bli, vi trenger å få folk til å komme hit. Vi er hardbarka. Vi tåler en støkk. Vi trenger tilvekst.

Takk Lebesby. Takk Finnmark. Takk for at dere trengte meg!