Gi oss appelsinpausen tilbake

BUGØYNES

BUGØYNES Foto:

Av

Brev fra periferien.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Da jeg var ganske nyutdannet lærer hørte vi om hvor enklere alt skulle bli når vi gikk inn i dataalderen. Jeg deltok på kurs med maskiner som i dag virker som de var konstruert i steinalderen. Harddisken var en kassettspiller. Kurslederne kom selvfølgelig fra sør. Nytenkere full av framtidstro.

Husker at vi deltakerne på et kurs en gang fikk presentert et tidtakersystem for hvordan få ut resultatlista i et langrenn i samme øyeblikk sist startende gikk i mål! Vi var ikke helfrelst. Noen var mer opptatt av appelsinpausen. Den tida man etter målgang brukte på å skrelle en appelsin i langsom ettertanke, putte båt etter båt i munnen, mens man venta på at tidene skulle regnes ut og lista stiftes opp på veggen.

Den pausen ville bli borte. Ikke rart at salige fyrdirektør Friis på 1800-tallet i en bok beskrev finnmarkingen som en person som står i fjæra, ser utover havet, klør seg i ræva og spekulerer på hvordan været blir neste dag. Lurer litt på hva kurslederne tenkte?

Siden den gang er også vi finnmarkinger blitt mer foroverlent, tidsriktig, innovative, dedikerte og full av synergieffekter. Skinnlua (hektori på bugøynesfinsk) har vi spikra fast i gangveggen til pynt. Og stadig vekk leser jeg i avisene at vi pensjonister må følge med i utviklinga og oppdatere oss på databruk.

Samtidig skal vi holde orden på et titalls koder som har med sikkerhet å gjøre, koder som absolutt ikke skal skrives ned på huskelapper, i tillegg skal de byttes ut med jevne mellomrom før kjeltringene får tak i dem. Det skal ikke være enkelt når det skal være enkelt.

Så kom da dagen det ble min tur å oppdatere meg igjen. Jeg var uheldig og slo inn feil kode tre ganger. Man bli eldre. Dermed var det slutt på BankID som jeg hadde hatt siden nettbank ble innført. BankID på mobil hadde jeg fortsatt, så det gikk greit en stund til. Men så skulle også den oppdateres.

Det gikk ikke, så jeg kontakta min gamle bank der jeg hadde fått BankID. De ga beskjed om at jeg ikke hadde BankID på mobil hos dem. Så tok jeg kontakt med min nye bank (som alle forstår er jeg ikke helt utdatert da jeg har klart å bytte bank, noe som langt ifra er så enkelt som enkelte forbrukerrådseksperter påstår).

I min nye bank fikk jeg selvfølgelig beskjed om at jeg ikke lenger hadde BankID idet hele tatt, så da kunne jeg ikke oppdatere BankID på mobil, men de skulle sende nødvendige papirer som jeg kunne hente på posten, måtte bare huske å ta med meg pass. Og pass hadde jeg! Selv vi ute i bushen er blitt siviliserte mennesker som stadig vekk reiser omkring i verden og forurenser kloden.

Sendinga kom en onsdag. Jeg fikk ikke henta det ut den dagen, og dagen etter var en helligdag så det ble fredag før jeg kunne møte opp på Bistroen i Bugøynes. I samme bygning som Henry Berg i sin tid regjerte. Det var dit man gikk nesten uansett hva det var når det gjaldt noe offentlig.

Da man gikk over fra manuell utdeling av post i butikk (det finnes yngre mennesker som tror at Post i butikk er en ny oppfinnelse) til at posten ble lagt i postbokser, var de uskrevne reglene slik at ingen skulle hente posten før alt var omhyggelig fordelt i boksene, så det hendte det var kø utenfor.

Var du for tidlig ute kunne du ofte høre det buldret stygt inne på kontoret når du åpna postboksluka. Fiskebrukeier Thomas Gunnari var en gang ute i raskeste laget, stakk armen inn i boksen og famlet etter post. Han kom raskt ut på trappa igjen, rista på armen og mumlet; tror du ikke han Henry smekka meg over fingran med linjalen!

Sikkert den samme linjalen han trakk to omhyggelige, rette streker med under totalsummen i den røde postsparebankboka når han summerte etter innskudd eller uttak du hadde gjort.

Jeg regna med det skulle gå greit å hente ut sendinga. Pass hadde jeg med, og har bodd mesteparten av livet i Bugøynes. Denne dagen var det i tillegg «postmester» Trond Høiberget som sto bak skranken, som også har bodd sitt voksne liv i bygda.

Trond skannet inn passet og maskinen gjorde ham oppmerksom på at passet var gått ut dagen i forveien. Egentlig skulle jeg på dette tidspunkt vært på reise i Hellas, men det var avlyst på grunn av koronapandemien. Mye bedre å stå med ugyldig pass på Bistroen i Bugøynes enn en flyplass i Hellas. Ny BankID ble det imidlertid ikke på meg.

Savner jeg BankID? Ikke i det hele tatt, men den gamle postsparebankboka som ble introdusert 2. januar 1950, og som Einar Gerhardsen fikk den første av, med kontonummer 1, skulle jeg gjerne hatt. Den lille røde som viste vår verdslige verdi, men som også kunne brukes til andre ting.

Som en kjenning av meg svarte da jeg en gang spurte hvordan han hadde fått tak i en så hyggelig og grei kjerring. Han var ikke av de mest foroverlente, selv om han kom fra Troms fylke. Var mest for finnmarking å regne.

– Du vet, svarte han, – Det var ikke så vanskelig. Ho jobba jo i bank, så som det siste trekket viste jeg henne postsparebankboka min. Inne på den sto det femten tusen kroner, så dermed visste ho jo at jeg var en solid kar og ikke en hvilken som helst lykkejeger!

La oss ta appelsinpausen tilbake.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags