Fortvilende at lokalsamfunn må lide fordi regjeringen ikke skjønner alvoret

STORE PLANER: Lebesby kommune ønsker å mudre i havna og bygge ny molo for å sikre bedre skjerming for vær og vind. Planene har en prislapp på 250 millioner.

STORE PLANER: Lebesby kommune ønsker å mudre i havna og bygge ny molo for å sikre bedre skjerming for vær og vind. Planene har en prislapp på 250 millioner. Foto:

DEL

MeningerFebruar går mot slutten, og den nye fylkeskommunen har snart vært i drift i to måneder. Det var lite som tydet på suksesshistorie da starten gikk 1. januar, og det er ikke stort mer som tyder på det nå. Blant de tingene som åpenbart ikke fungerer, er ansvaret for fiskerihavnene.

I år etter år etter år har kystkommuner over hele landet sett på framtidige løsninger for hvordan havnen deres kan bli bedre, være rustet for vær og vind og tilrettelegge for mer aktivitet, tilpasset dagens fartøy og dagens behov. Kommunene har utarbeidet prosjekter for moloer, mudringer, kaier og flytebrygger, og sendt søknader om finansiering til Kystverket. Større prosjekter har i tur og orden blitt prioritert fullfinansiert over Nasjonal transportplan (NTP), mens andre tiltak har fått finansiering over post 60 i statsbudsjettet: Tilskudd til fiskerihavneanlegg der havnene kan få finansiert inntil 50 prosent av kostnadene til for eksempel flytebrygger og mindre moloutbygginger.

Nå står alt i stampe.

Stortinget har nemlig overført ansvaret for fiskerihavnene fra statlige Kystverket til de nye regionene. Ikke bare flyttet man ansvaret fra dem som over år har bygget opp kompetanse på fagfeltet, man lot også være å bevilge de pengene som trengs dersom regionene skal kunne sørge for videreutvikling av Kyst-Norge. I forbindelse med statsbudsjettet for 2020 antydet regjeringen en bevilgning på 120 millioner kroner til fordeling til regionene Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark, et beløp så lavt at de fire fylkeskommunene sa nei til å ta over ansvaret.

Dermed er fiskerihavnene nå i limbo. Mens kommunene planlegger og prosjekterer og gjør klar søknader, er det ingen som tar dem imot og behandler dem. Slik har det vært omtrent siden vedtaket om overføringen av ansvaret ble gjort i 2017, og Kystverket nesten umiddelbart stoppet å behandle nye søknader.

Og taperne, det er selvfølgelig kystsamfunnene.

For eksempel Lebesby kommune, der Sigurd Rafaelsen (Ap) er ordfører. Han har fortalt til iFinnmark at kommunen har prosjektert ferdig både ny molo og mudring av havna i Kjøllefjord. Prislappen for det hele er rundt 250 millioner kroner, og det var i utgangspunktet med på NTP. Nå er det høyst usikkert når det kan realiseres. Det skaper utfordringer for Lebesbys mulighet til å legge til rette for at folk kan livnære seg av fiskeri i kommunen.

«En molo der vil gi oss helt andre utviklingsmuligheter. I og med at slik infrastruktur er det viktigste av alt for fiskerikommuner, burde regjering og storting tatt innover seg at bevilgningene må økes betydelig,» sier Sigurd Rafaelsen.

Det er et faktum at fiskeri er næringen som sikrer bosetting i kystkommunene våre. Hadde det ikke vært for fiskerinæringen, hadde det vært vanskelig å holde liv i fiskevær som Båtsfjord, Berlevåg, Kjøllefjord, Gamvik og Mehamn. Fiskerinæringen gir arbeidsplasser til dem som er ute på havet og henter fisken, og til dem som jobber på land for å ta den imot. Til tross for sårbarhet hva gjelder råstoffleveranser og periodevise permitteringer, er fiskeindustribedriftene fortsatt for hjørnesteiner å regne i samfunnene. For blir de borte, forsvinner arbeidsplasser, arbeidstakerne flytter dit det er jobb, de tar med seg familiene sine, grunnlaget for å opprettholde skoler og barnehager blir dårligere.

Den klassiske onde sirkelen, som kan påvirkes av at kommunene følger med i tiden, sørger for mudring når havna har blitt for grunn for båtene, sørger for utbygging av molo når skjermingen for vær og vind må bli bedre, sørger for tilstrekkelig med liggeplasser til båtene, sørger for at fasilitetene på land er gode.

Og da er det intet mindre enn fortvilende at slike prosjekter blir satt på vent fordi regjeringen ikke skjønner betydningen av fiskerihavnene. Hadde de skjønt det, hadde de gjort en innsats for å følge opp egne lovnader fra Samferdselsdepartementet i 2018. Da uttalte nemlig daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen at regjeringen skulle sikre en god prosess for overføring av statens ansvar for fiskerihavnene til fylkesregionene.

«Det er viktig at denne overføring av ansvar og midler skjer på best mulig måte, slik at man unngår usikkerhet for involverte aktører,» uttalte han i en pressemelding i april det året. Her ble det også skrevet at man i første rekke skulle jobbe med å sikre at kompetanse overføres fra Kystverket til regionene og at det er kontinuitet i planleggingen av fiskerihavnprosjekter.

Nå, nesten to år seinere, rapporterer altså kommunene at det motsatte er tilfelle. Og fylkesråd for samferdsel, Kristina Hansen (Ap), kan fortelle at man nå har startet med å ansette medarbeidere som skal jobbe med fiskerihavnene. Altså er det først fra nå av kompetanseoppbyggingen vil starte for alvor.

Og samtidig med spøkelset «finansiering» hengende over seg. For selv om regionene fra Møre og nordover har sagt nei til å overta ansvaret, har Kristina Hansen liten tro på at de vil bli lyttet til.

«Stortinget har vedtatt at vi må overta, og da blir det nok sånn. Men ikke noe skjer før vi har hatt møte med Samferdselsdepartementet 26. februar. Vårt klare krav er at det må bevilges langt mer, men så langt har regjeringen kun signalisert at det ikke blir noen økning,» sier hun til iFinnmark.

Enn så lenge er det ikke bevilget en eneste krone over statsbudsjettet, så de nye fylkeskommunene må uansett vente på revidert budsjett i mai før søknader kan behandles.

På den positive siden gir det regjeringen tid til å gå i seg selv og se på hvilke prosjekter som faktisk ligger på trappene i de ulike kystkommunene. Det bør være med å avgjøre størrelsesorden på budsjettposten.

Hvis ikke blir det vanskelig å sikre utvikling i fiskerihavnene.

Artikkeltags