Gå til sidens hovedinnhold

Fornybar energi – en nødvendighet eller bare en smerte?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er ingen tvil om at verden står overfor miljøutfordringer som vi tidligere ikke har sett maken til. Vi har et så stort behov for energi, at generasjonene før oss ikke kunne forestille seg det. Hvis vi skal opprettholde dette energiforbruket er vi avhengige av å produsere både renere og fornybar energi.

Også vi i Norge må bidra til dette, for jeg tror ikke løsningen er å reversere verdens forbruk av energi – til det er nok det moderne samfunnet og dets levemåte kommet for langt.

Da kan vi dessverre heller ikke bare tenke på oss selv, og at vi kun skal dekke vårt eget behov. Vi må faktisk bidra i verdens kamp mot klimaendringer.

Nyetablering av industri vil nødvendigvis måtte oppta plass i naturen, men dette må gjøres klokt – og i samspill med både befolkning og næringsaktører i de berørte områdene.

Hos oss i Måsøy kommune ser vi at debatten nå strekker seg mot nye høyder, og det er ikke alltid argumentene er like hyggelige og saklige.

Det er for tiden sterke krefter som jobber mot vindkraft i Snefjord og/eller Lillefjord. Jeg aksepterer selvfølgelig dette, så lenge man forholder seg til fakta. Dessverre virker det som om påstander, rykter og tanker blir tillagt større vekt enn fakta, og da blir utgangspunktet for debatten helt feil.

Så langt jeg kjenner til er det ikke gjort noen vedtak om at det skal bygges et vindkraftanlegg – og heller ikke utredet at det i det hele tatt er mulig med vindturbiner i disse områdene. To av de viktigste stikkordene i denne vurderingen er naturmangfold og reindrift. Hva er det egentlig da vi debatterer?

Når man i argument-rekken blander sammen kommunens satsingsområde om fornybar energi med kommunens arealplaner og arealområder, når man likestiller fornybar energi med vindturbiner, og når man velger å fordumme de som ønsker å se på muligheter, så utvikler debatten seg til å bli tøffere enn den kanskje behøver.

Allikevel velger jeg fortsatt å holde alle muligheter åpne. Personlig har jeg ingen prinsipper som sier at jeg er imot noen form for næringsveier, før jeg har et godt grunnlag for min egen avgjørelse – i min egen hjemkommune. Der jeg bor og lever, sammen med min familie - med mine barn.

Dette gjør at jeg har problemer med å akseptere at den kraftigste nedsnakkingen og de høyeste ropene kommer utenfra. Fra de som har flyttet ut fra kommunen, de som kanskje aldri har bodd her, eller de som engang har hatt tilknytning til kommunen et par-tre generasjoner bakover i tiden.

Hva er agendaen? Er det naturvern, ivaretakelse av historie eller kultur, eller er det en drøm om at kommunen kun skal være et stille, uberørt sted å reise til? Det virker i alle fall ikke som et ønske om utvikling og vekst.

Jeg har tidligere sagt, og det står jeg fortsatt for; «vi kan ikke leve av å være en opplevelsespark med levende mennesker, et sted folk kommer reisende til bare for å se på oss».

Vi må ha næringsaktører, og vi må legge til rette for vekst og utvikling!

Jeg vil minne om hva WWF sier så tydelig om klima og energi:

«Med fornybar energi, mener vi ting som vindkraft, vannkraft, bølgekraft, solenergi og annet. Det er kilder som vi ikke kan bruke opp, men som jorda stadig lager mer og mer av.

Klimautfordringen kan ikke løses uten en storstilt overgang vekk fra gamle, fossile energikilder, og over til fornybare kilder som sol, vind og vann. Den overgangen må komme så fort som mulig.»

WWF sier også, og det er det grunnleggende vi ta hensyn til: «Selv om fornybar energi ikke gir klimautslipp, er det viktig at ny fornybar energi bygges slik at konsekvensene for naturen blir så små som mulig. Noen fornybare energiformer har større miljøkonflikter enn andre.»

Dermed blir oppgaven å balansere mellom det å bidra med tilrettelegging for fornybar energi, og det å komme frem til hvordan «så små som mulig» skal defineres, når vi snakker om konsekvenser for naturen.

Når vi nå får på plass kommuneplanens samfunnsdel, sier den noe om hvilken retning vi ønsker for Måsøy kommune. Dette er en viktig plan og et styringsverktøy som er blitt jobbet fram blant politikere, næringsaktører, lag og foreninger, og selvfølgelig innbyggerne.

Med respekt å melde, dette er ikke bare et dokument som er skapt av «uvitende politikere», men en samfunnsdugnad som har pågått i snart et år.

Det er vel ingen politiker som er så naiv at man tror at man skal komme frem til et dokument som man er hundre prosent enig om, men da har man de demokratiske spillereglene som gjør at man kommer frem til et vedtak – og da forholder jeg meg, som ordfører, til flertallets ønsker.

Mine viktigste oppgaver som ordfører er å lytte til alle, være en døråpner for både tilflyttere, innbyggere og næringsaktører, og sist, men ikke minst; offentlig fremme kommunestyrets flertallsvedtak i alle saker. Demokratiet er en nødvendighet, men også for ordføreren kan det i enkelte saker innebære smerte. Systemet med medvirkning, et godt faktagrunnlag, og en god debatt, fører som regel til et veloverveid politisk vedtak.

Når debatten derimot blir «skitten» i sosiale media, så tenker jeg at det er på tide å ta en pust i bakken, og heller forsøke å få til en saklig dialog.

Hvis man bare slenger ut påstander, tillegger enkeltpersoner forvridde meninger, ord og vendinger, og nedsnakker både politikere og administrasjonen i en kommune som jobber for å legge til rette for både innbyggere, besøkende og næringsaktører, så tenker jeg at man ikke ønsker å bidra til samhandling og dialog. Man heller i stedet bensin på bålet, og hauser det hele opp til en samfunnsdebatt med et språkbruk som ingen er tjent med.

Det er synd at slike metoder er blitt vanlig, og at motstandere bruker så mye krefter på å påstå, informere og instruere i stedet for å innhente, klargjøre og distribuere fakta.

På Facebook observerte jeg til og med at Måsøy kommunes logo var sladdet, og slagordet «kystens perle» var endret til «kystens industripark».

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg ble målløs. Jeg velger å se på dette som et tegn på frustrasjon og uenighet, for jeg kan ikke tenke meg at dette er gjennomtenkt og planlagt.

Det skrevne ord er sterkt, og det treffer ofte hardt og brutalt.

Jeg er helt ærlig på at jeg i utgangspunktet er positiv til vindkraft, som bygges og eies av lokale aktører. Allikevel har jeg aldri gitt en stemme til spesifikke områder for etablering av vindturbiner. Her vil jeg lytte til alle, og bidra til fortsatt åpne prosesser for å komme frem til gode løsninger – hvis de gode løsningene i det hele tatt finnes. Det er ikke sikkert at vindkraft er forenelig med våre områder, men dette vil vi finne ut av gjennom dialog og utredninger.

Jeg er overbevist om at de industriaktørene vi eventuelt slipper innenfor dørene hos oss forstår hvor viktig naturen er, og at de forstår hvilke forventninger vi har til deres planer. Derfor ønsker jeg å lytte nysgjerrig, å gi de en sjanse, og forsøke å finne gjennomførbare løsninger uten å skape konflikter.

Innerst inne tror jeg at en annen type industri, som ville opptatt like mye areal, hadde hatt bedre vilkår i debatten, og jeg tror dessverre debatten om vindkraft forstummer de andre planene og ønskene om fiskeri, turisme, infrastruktur, boligutvikling, skolestruktur, kultur, osv.

Jeg ønsker utvikling, og velger å lete etter mulighetene. Samtidig inviterer jeg alle til å bli med på denne letingen. Det kan være at turisme, småskala, kortreist, naturbasert og kultur er det fundamentale vi skal satse på. Det kan være dette som er fremtiden for Måsøy kommune.

Mulighetene er absolutt til stede her – rett utenfor døren, men da er vi avhengige av gründere som vil og tør.

Da hjelper det dessverre ikke at de kraftigste stemmene sier at kommunen er håpløs, at politikerne ikke lytter, at vi ikke ønsker at folk skal bo i distriktene, eller at kommunen bare er interessert i penger og avgifter. Dette faller på sin egen urimelighet. Vi behøver de som forteller entusiastisk om alle mulighetene i kommunen, og som går foran som gode eksempler for våre barn og unge.

Hvordan skal vi kunne finne frem til gode løsninger, uten å ville lytte, uten å åpne opp for dialog?

Vi kan vel være enige om at det er umulig.

Jeg er stolt av å bo i Måsøy kommune, og jeg har stor respekt for de som er med på å bygge samfunnet ved å drive næringsvirksomhet, de som bringer fisken til land og ut til markedet, de som tar seg av de unge og gamle, de som bruker timevis på frivillig innsats i lag og foreninger, og de som velger å bruke tiden sin i politikken til beste for innbyggerne.

Alle disse menneskene bidrar til at vi er en levende distriktskommune, og jeg er glad for å være en del av dette samfunnet. Jeg vil hjelpe til med å dra lasset – vil du?

Kommentarer til denne saken