– Hvor fruktbart er det å bruke nåttidas briller til å felle en moralsk dom over politikken som ble gjennomført av norske myndigheter 100–150 år tilbake i tid?

Det er grunn til å stille dette spørsmålet i forbindelse med at Sannhets- og forsoningskommisjonen den 1. leverte sin rapport etter å ha brukt fleire år på å granske fornorskningspolitikken overfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner.

Urett

Allerede i mandatet som Stortinget ga kommisjonen, er det konkludert med de nevnte folkegruppene har blitt utsatt for urett fra myndighetenes side. Det vil ikke overraske om store deler av rapporten vil bestå av gamle og nye historier om urett. For det er det som forventes. Ikke minst fra samepolitisk hold. Her har budskapet gjennom fleire tiår vært at samene har vært utsatt for ei brutal fornorskning. Ei fornorskning som enkelte aktivister, bl.a. Laila Susanne Vars, ikke har veket unna for å definere som et kulturelt folkemord.

Språk og skole

Det er særlig språkpolitikken overfor samer og kvener fra rundt 1850 og de neste 100 åra som forbindes med begrepet «fornorskning». Skolehistorikeren Helge Dahl skreiv doktoravhandling om temaet. I boka Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814–1905 fra 1957 hadde han avslutningsvis dette å si:

«Å felle en dom over det opplysningsarbeid som er utført i Finnmark siden 1814, er ikke lett. Den vil nesten alltid falle forskjellig ut alt etter som en legger vekten på religiøse, pedagogiske, sosiale, politiske eller nasjonale sider ved saken. Det er ikke vår oppgave å avgi noen dom. Men én ting må understrekes: En rettferdig vurdering forutsetter at en tar hele problemkomplekset i betraktning, og at en er oppmerksom på alle de vanskene opplysningsarbeidet på denne europeiske utpost hadde å stri med. Videre må en se problemene ut fra samtidens forutsetninger, og ikke ut fra våre.»

Når kommisjonsrapporten legges fram, vil vi få svar på om kommisjonen har evna å vurdere det like klokt som Helge Dahl gjorde det for vel 65 år siden. Eller om den faller for fristelsen til å dømme språk- og skolepolitikken nord og ned slik det har blitt tradisjon for å gjøre.

Andre faktorer viktigere enn skolepolitikken

Etter mi vurdering har språk- og skolepolitikken blitt tillagt altfor stor vekt som forklaring på at det samiske språket tapte terreng til fordel for norsk. I virkeligheten var det andre faktorer som hadde langt større betydning.

For det første hadde det avgjørende betydning hvorvidt samene var og forble en majoritet i et område eller om de var eller kom i mindretall. Der samene utgjorde flertallet av befolkninga, ble også bruken av samisk opprettholdt. Her hadde språkpolitikken–i den utstrekning den hadde språkskifte som mål–knapt noe gjennomslag. Dette gjaldt de samiske kjerneområdene i Indre Finnmark–først og fremst Kautokeino og Karasjok. De samiske kjerneområdene var heller ikke en del av de såkalte «Overgangsdistrikter i Tromsø Stift» hvor lærerne hadde «Instrux» om med «yderste Flid stræbe etter at udbrede Kjendskab til det norske Sprog og søge at fremme sammes Brug i de Kredse, hvori de virke.»

Presten, språkmannen og forskeren Johan Beronka (1885-1965), som sjøl var kritisk til fornorskningspolitikken, var inne på den betydninga befolkningssammensetning hadde for språkutviklinga i en artikkel som er gjengitt i boka Den finske arven som ble utgitt av Norsk-finsk forbund. Her skriver Beronka om samifisering:

«En ting som er verd å merke seg i forbindelse med koloniseringen av innlandet, er samifisering av finnene. Til de ulike stedene kom det begrensede mengder nybyggere. Majoriteten av befolkningen var fjellsamer. Omstendighetene tvang ofte unge finner til å lete etter ektefelle blant samer. Etter hvert endret språket seg til samisk, og enkelte steder ble det slutt på å bruke finsk, som ble glemt. Samekvinnene kan sy kofter og sko, slik at også klesdrakten skiftet til samekofte. På den måten oppsto det en samisktalende blandingsbefolkning i Kautokeino, Karasjok og Tanadalen.»

For det andre har endringer i bosetningsmønsteret og i næringslivet hatt langt større betydning enn språk- og skolepolitikk for at samene på kysten i Nord-Troms og i Finnmark har gått over fra samisk til norsk språk. Utbygginga av kommunikasjonene har her hatt sentral betydning. Som Odd Mathis Hætta skriver i boka Samene–Nordkalottens urfolk (2002):

«I områder med gode kommunikasjoner og større kontakt med andre folk gikk mange samer over til flertallets bosetningsmønster og ressursutnyttelse. Dette var en del av kystsamenes ressurstilpasning. Dermed var også den kulturelle avstanden mindre og kulturkontakter førte til sammensmelting gjennom sterkt press, sosiale kontakter som ekteskap og økonomiske interesser. ……… ...

Fra å basere seg delvis på naturalhusholdning og sjølberging gikk mange raskt over til et moderne forbrukersamfunn og tok i bruk moderne teknologi i tradisjonelle næringer. Dette gjorde sitt til at samisk språk ble svekket.»

Hætta oppsummer det godt i følgende avsnitt i boka:

«I realiteten er det bare kommuner i indre Finnmark som har mer eller mindre ubrutt tradisjon i språk og kultur. Dette henger sammen med at det var så få nordmenn i disse kommunene at de ofte måtte lære seg samisk og bruke samiske klær og tilpasse sin husholdning og konsum etter stedets råvarer. Skolegangen var obligatorisk, men den var kort og lite effektiv.»

Tvang til norsk?

For det tredje er tvangselementet blitt tillagt en altfor stor plass i debatten om fornorskning. At svært mange skifta språk frivillig og av naturlige årsaker, har ikke minst Kjell Ballari framheva i fleire avisinnlegg. Et eksempel er innlegget Hva bestemmer hvilke språk folk lærer?, publisert på Nordnorsk Debatt den 10. august 2021. I innlegget imøtegår han den utbredte forestillinga om «den brutale fornorskningspolitikken» som eineste forklaring på at samisk ble valgt bort til fordel for norsk.

Fornorskningspolitikken har tjent samene godt

Etter mi vurdering er det grunnlag for å si at fornorskningspolitikken har tjent samene godt. Denne politikken var avgjørende for å bringe også den samiske delen av befolkninga ut av den utbredte fattigdommen som eksiterte på 1800- og første delen av 1900-tallet.

Å kunne norsk var ei nødvendig forutsetning for komme seg ut av fattigdommen. Det skjønte også de fleste samene. På samme måte som det er ei nødvendig forutsetning for dagens innvandrere og flyktninger å lære seg norsk for å kunne fungere i det norske samfunnet.

Hadde myndighetene ikke satsa på norskopplæring, ikke satsa på å integrere også samene i de nye næringene som oppsto, ikke satsa på å modernisere de samiske områdene, ville man i dag med full rett kunne ha anklaga datidas myndigheter for å ha forsømt seg grovt.

En slik dom er det ikke grunnlag for å felle over den fornorskningspolitikken som faktisk ble gjennomført.