For 75 år siden jublet befolkningen for fred. Kanskje skjønner vi litt mer av det i år?

LITT MOTGANG: Selv om koronasituasjonen på ingen måte kan sammenliknes med krig, kan den like fullt øke forståelsen i de yngre generasjonene for hva det innebærer å bli fratatt hverdagen, skriver redaktør Anniken Renslo Sandvik.

LITT MOTGANG: Selv om koronasituasjonen på ingen måte kan sammenliknes med krig, kan den like fullt øke forståelsen i de yngre generasjonene for hva det innebærer å bli fratatt hverdagen, skriver redaktør Anniken Renslo Sandvik. Foto:

DEL

MeningerDe siste ukene har vi lært å sette pris på de tingene vi tidligere har tatt for gitt.

Å kunne besøke venner og familie når som helst, uansett hvor de bor i landet. Å kunne samles til et sosialt lag, uten å tenke på hvor mange vi er. Å ha et kontor utenfor hjemmet å gå til. Å ta på hverandre og gi hverandre klemmer, stikke innom butikkene når det passer framfor å planlegge storinnkjøp, gå på restaurant, på kafé, på pub, trene sammen med andre på et treningssenter, spille fotball, håndball, gå på kino, ja, i det hele tatt.

Vi har lært verdien av å kunne være sammen med andre på den måten vi helst vil, uten å bli hindret av restriksjoner.

Kanskje gjør dette at vi nå har litt lettere for å forstå betydningen av 8. mai, dagen da freden kom til Norge etter fem år med okkupasjon og krig. Ikke fordi det går an å sammenligne dagens koronasituasjon med krigen, for det gjør det ikke. Det er selvfølgelig noe helt annet å leve med en kontinuerlig trussel i form av soldater, våpen og undertrykkelse, frykt for skudd og bomber, rasjonering og sult, enn å måtte droppe noen fritidsaktiviteter og til en viss grad holde oss for oss selv.

Men likevel er det noe som minner.

Den vanlige hverdagen vår er tatt fra oss.

Kanskje skjønner vi derfor i litt større grad hva Per Andersen (89) mener når han skildrer den spontane gleden som ramlet over ham og resten av befolkningen da de klokka 12 8. mai 1945 fikk nyheten om at Tyskland hadde kapitulert og at krigen var slutt i Norge.

«Det føltes slik at vi hadde vært innelåst i et mørkt rom lenge, og nå ble døra plutselig åpnet og vi slapp ut i solskinnet,» skriver han i en tekst iFinnmark viderebringer.

I dag bor Per i Vadsø, men han vokste opp på Bunes i Nesseby. Der led de ingen direkte nød under krigen, forteller han, men likevel var følelsen av ren glede helt ubeskrivelig da freden kom.

«Vi kunne gjøre hva vi ville, og alt var lov. Slik var det ikke under krigen,» sier han.

Øst-Finnmark hadde vært befridd et halvt år allerede da Tyskland endelig kapitulerte. Vi kjenner alle historien om de sovjetiske styrkene som ankom Bjørnevatn 25. oktober 1944, en offensiv som fikk tyskerne til å trekke seg ut. Per Andersen forteller at de siste tyskerne forlot Bunes fire dager seinere, 29. oktober. Bygda ble brent, på lik linje med de fleste andre stedene på tyskernes tilbaketrekning. Egentlig var opprinnelig plan å legge hele Finnmark øde.

«Det skulle ikke være noe igjen som var beboelig. Kyrne og andre dyr ble avlivet og slaktet. Alt som ikke kunne brennes, som bruer, kaianlegg, telefonstolper og snøskjermer langs veien, ble sprengt i lufta. Fiskebåter ble samlet på en plass ute på fjorden utenfor kaia i Gornitak og skutt i senk med kanoner,» forteller Per.

Men heldigvis for befolkningen i Øst-Finnmark, hadde de tyske troppene det travelt med å komme seg unna. Ødeleggelsene var selvfølgelig formidable, men like fullt ble brukbare gjenstander lagt igjen, både mat og byggningsmateriell. Tusenvis av finnmarkinger var tvangsevakuert og mange hadde rømt til fjells, men i tiden fra oktober 1944 til mai 1945 kunne livet for dem som var igjen, gå over i en ny fase uten nærvær av soldater. Men frihet ble det ikke før 8. mai 1945. Leif Nylund (92) fra Båtsfjord forklarer det på denne måten overfor Finnmarken:

«Selv om tyskerne var borte, følte vi oss aldri helt trygge. Spesielt når vi var ute og fisket. Etter at fredsbudskapet kom, kunne vi uten frykt dra på sjøen.»

På samme vis følte de seg endelig trygge i sitt eget hjem, et hus som hadde fått skader under krigen, men som var beboelig. Fram til 8. mai hadde de ofte søkt til ei hytte inne dalen i stedet, fordi det føltes sikrere.

For de mange som var tvangsevakuert, betydde fredsmeldingen at de endelig kunne tenke tanken om å vende hjem igjen. Gerda Jensen (94) fra Mehamn var evakuert til Vesterålen sammen med kjæresten Helge og hans familie, og hun forteller at de tok fatt på turen nordover før det var lov å reise til Finnmark igjen. Det innebar en sjøreise i et lasterom på en frakteskute og noen netter i telt i Båtsfjord før siste etappe til Mehamn gikk med en sjark. Da de var vel framme, var gjenreisningen i gang.

8. mai var en gledens dag for både Øst-Finnmark og landet for øvrig. Men likevel kommer vi ikke utenom de tragiske hendelsene som gjorde at denne tiden ble ekstra tung. Kun 36 timer før krigen var over, ble seks sivile menn brutalt drept av tyske soldater på Hopseidet i Gamvik. Mennene etterlot seg familie som gikk inn i fredstiden med den største sorg etter noen som brutalt ble revet bort da resten av landet forberedte seg på fred. Det at ingen ble straffet for ugjerningen, gjorde heller ikke tapet lettere å bære, ei heller at myndighetene ikke så ut til å ta saken på alvor.

Med andre ord: Freden kom med en bitter bismak.

I dag, fredag, er det 75 år siden Norge igjen ble et fritt land. Det skal vi minnes med glede. Vi skal lytte til historiene til dem som ennå husker, og vi skal benytte anledningen til å tenke over hvor heldige vi er, vi som lever i fredstid, vi som har mat nok, som ikke trenger å frykte soldater, som ikke blir vekket av bombealarm, som ikke må følge strenge og inngripende regler og frykte konsekvensene dersom noen tror vi bryter dem.

Kanskje er det litt enklere å tenke over dette i år. Kanskje er det den positive lærdommen koronaviruset gir oss. Selv om vi ikke har opplevd krig, vet vi i hvert fall hva det vil si å bli fratatt noe vi setter pris på. Det bør vi huske på, både i dag på 8. mai, og når hverdagen kommer tilbake. Den hverdagen skal vi sette pris på.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags