Jeg kom hjem fra reise med Arbeids- og sosialkomiteen til Finnmark og Varangerhalvøya fredag kveld. Siste stopp var Vardø. Byen med store moderne radaranlegg til mange milliarder kroner betalt av det offentlige. Kommunen med 1.900 innbyggere og 10 minutters avstand til rike fiskefelt, men med kritisk mangel på arbeidsplasser i privat næringsliv.

Varangerhalvøya, som ifølge rapport fra Menon Economics hvert år må ha en nettoinnflytting på 140 personer for bare å opprettholde folketallet i de fem kommunene Nesseby, Berlevåg, Båtsfjord, Vadsø og Vardø. Et folketall som i dag er kritisk lavt – for å skape attraktive samfunn for unge familier. De som forstår, ser at det er kritisk.

Samtaler med ordførere og folk med ledende ansvar i lokalsamfunnene gjorde inntrykk. Hva trengs? Jo, at ordene om å bruke hele landet og styrke nordområdene omsettes i handling og dermed inspirerer arbeidsomme unge familier fra Norge eller utlandet til å bosette seg og arbeide i godt lønnsomme yrker.

Hva er den viktigste motoren i samfunnet? Jo, fiskeriene. Hva er så mulighetene fra naturens side? Jo, bedre og bedre. Torsken beveger seg nordover og østover – nettopp mot Varangerhalvøya. Gir Stortingets behandling av fiskeripolitikken Varangerhalvøya grunnlag for optimisme? Ja, Riksrevisjonen har slaktet dagens fiskeripolitikk for ikke å være i samsvar med samfunnsmålene for fiskeriene. Stortingets kontrollkomité avga enstemmig innstilling til støtte for Riksrevisjonens rapport.

Som én av få «søringer», deltok jeg i debatten og argumenterte for en ny fiskeripolitikk som skaper sterkere samfunn i Finnmark. Ikke bare mer penger til noen få som ikke bor der. Men i debatten kjente jeg igjen de tvetydige formuleringene fra de som «spiller på flere hester» og verken snakker sant eller usant i samme setning. Ville det bli forandring? Eller tenkte tilhengerne av utarmingen av Finnmark: Det går vel bra denne gangen også?

Så fikk vi regjeringsskifte. Ap og Sp vinner overlegent. Ga så ordførerne uttrykk for tro på handling for en ny fiskeripolitikk som skaper optimisme og tilflytting? Dessverre. Da de hadde gått ut fra statsrådens kontor, så de for seg samme utvikling framover som den Riksrevisjonen slaktet i sin rapport fra 28.4.2020. Dette kom fra folk med lang erfaring med fiskeripolitikkens konsekvenser rundt seg i dagliglivet. De kom fra Vadsø og Vardø, hvor kystopprøret starta i 2020.

De ber om lokale fiskekvoter fra trålerne som bryter leveringsbetingelsene samt grunnlag for mer lønnsom ferskfiskforedling på land.

Folk på Varangerhalvøya opplever ord uten handling fra den nye regjeringa. Dette i ei tid hvor norsk sikkerhetspolitikk må tilsi en sterk tilrettelegging for privat næringsliv i Nord-Troms og Finnmark. Et næringsliv som skaper mer robuste samfunn og ikke er basert på gjestearbeidere fra bemanningsbyrå fra Øst-Europa. Sterke lokalsamfunn som hevder norsk territorium gjennom daglig aktivitet. Når dette ikke skjer, forvitrer tilliten til folkevalgte ledere.

For meg er en fellesnevner for det grønne skiftet fotosyntesen. Fangst av CO₂ på naturens måte – altså produksjon av fornybart karbon (C) som vi mennesker trenger og oksygen (O2), som vi puster inn. Fotosyntesen gir torsk, tømmer og timotei. Det gir grunnlag for bosetting over hele landet, styrket beredskap og grunnlag for satsing på framtidas virkelige grønne arbeidsplasser.

Men det innebærer at Stortinget og regjeringen må tilrettelegge for økt lønnsomhet i dette private næringslivet. Bare slik kraftfull handling kan gi arbeidslyst og framtidstru.

Da blir det samsvar mellom ord og handling, tillit mellom folk og Stortinget.