«De viktige historiene som må fortelles»

Skjult historie: I Vadsø kjenner nok de fleste til hva som skjedde 23. august 1944, da byen ble bombet av russiske styrker. Men lenger sørpå er denne delen av historien fremmed. Foto: Hjemmefrontmuseet

Skjult historie: I Vadsø kjenner nok de fleste til hva som skjedde 23. august 1944, da byen ble bombet av russiske styrker. Men lenger sørpå er denne delen av historien fremmed. Foto: Hjemmefrontmuseet

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Leder«Sentrum var bombet sønder og sammen. Det lå lenge tjukk, svart røyk over byen. Jeg ble ikke direkte rammet, men det har flere ganger hendt at jeg fikk oppleve krigen på litt for nært hold.»

Disse ordene tilhører 89 år gamle Haakon Wara fra Skallelv. Da Vadsø ble bombet i 1944 var han 16 år gammel. Fortsatt, 74 år seinere, kan han fortelle levende om hva som skjedde under andre verdenskrig. I løpet av de årene opplevde han bomberegn fra fly, han fikk en splint i skulderen og opplevde at en kule traff lapskauskjelen han holdt, mens han selv slapp unna med et streifskudd og litt blod.

I helga får du møte Haakon Wara i iFinnmarks spalter. Her forteller han også at selv om han nå nesten har mistet synet, er han godt i gang med å skrive en bok om krigen. Det vil si: Han har tre sønner som skal hjelpe ham med manusarbeidet, slik at nedtegnelsene blir riktige.

Det er godt å høre. Det kan nå sies å være en mannsalder siden krigen, og naturlig nok blir det færre og færre som kan fortelle om sine opplevelser. Samtidig er behovet for å huske hva som skjedde stort. Det gjelder hele andre verdenskrig, men kanskje spesielt Finnmarks versjon, en versjon som er godt skjult for resten av Norge.

Selv kommer jeg fra Oslo, og det var der jeg gikk på barneskole, ungdomsskole og videregående. Jeg skal ikke påberope meg å huske pensum fra alle disse årene, men at vi lærte mye om andre verdenskrig, det er det ingen tvil om. Vi lærte om Anne Frank og forfølgelsen av jødene. Vi lærte om angrepet på Norge 9. april 1940, og senkingen av «Blücher» i Drøbaksundet, som forsinket invasjonen nok til at kongen kom seg lenger unna. Vi lærte om gutta på skauen, og sprengingen av tungtvannsfabrikken Vemork i Rjukan. Vi lærte om Quisling. Og vi lærte om de helt vanlige menneskene sørpå, de som drev med «hverdagssabotasje», for eksempel hjalp de andre over grensa til nøytrale Sverige.

Men vi lærte ikke om kampene som foregikk i vårt eget land, bare mye lenger nord. Vi lærte ikke at tyskerne gjorde hele kysten i Finnmark til et festningsverk, at russerne forsøkte å bombe dem i stykker og kom med stadige flytokt. Vi lærte ikke om sommeren 1944, og bombene som ødela Vadsø, Vardø og Kirkenes.

Vi lærte nok om tvangsevakueringen, men ikke om alle skjebnene som ble rammet, vi lærte ikke om dem som motsatte seg, de som flyktet inn på fjellet, gjemte seg i huler som ble midlertidige hjem, til sammen var det rundt 25.000 personer som unndro seg evakuering høsten 1944. 50.000 ble tvangsevakuert.

Vi lærte nok om den brente jords taktikk, at tyskerne la byene og bygdene øde da de trakk seg sørover, men vi lærte ikke om det som var begynnelsen på slutten av krigen i Norge, om de russiske styrkene som tok seg inn i Sør-Varanger i oktober 1944, som befridde Kirkenes den 25. oktober, om frigjøringen av Øst-Finnmark rundt sju måneder før krigen offisielt var over. Og vi lærte i hvert fall ikke om partisanene fra Kiberg som kjempet sammen med sovjetiske styrker mot tyskerne.

Det er selvfølgelig langt fra Øst-Finnmark til skolebenken i Oslo, og for en 13-år gammel søring er det enklere å sette seg inn i hvordan krigen påvirket livet nettopp sørpå. Men det er like fullt sånn at det var i nord krigen rammet hardest. Seinere omtalte kong Olav evakueringen og brenningen av Finnmark og Nord-Troms som «den største katastrofe i norsk historie siden svartedauden».

Dette kan vi ikke tillate oss å glemme. Derfor er det så viktig at historiene til tidsvitnene lever videre. Og de siste årene har flere og flere av disse historiene blitt nedtegnet og fortalt offentlig, ikke minst i forbindelse med 70-årsmarkeringen for frigjøringen i Finnmark i 2014. Men det betyr ikke at vi ikke har plass til flere. Som journalist lever jeg etter tanken om at alt og alle har en historie. Jeg er opptatt av at vi skal sette oss ned med dem som vil fortelle, vi skal lytte og videreformidle, bidra til at glemselen ikke rammer så hardt.

Dessuten kan denne delen av historien vår være med på å øke forståelsen for det folk i andre deler av verden går gjennom akkurat nå.

Dette har de sett i Berlevåg, der havnemuseet har laget en utstilling som presenterer flyktningers historier; flyktninger som måtte forlate Finnmark den gangen for over 70 år siden, og flyktninger som har måttet forlate sine hjemland nå. De som har rømt fra krig, og som forsøker å stable et nytt liv på beina i et ukjent samfunn så langt unna hjem.

Det er jo to sider av samme sak.

Artikkeltags