Fiskeriforvaltningen en slagmark mellom politikk og juss

De siste tjue årene har det politiske trykket bygget seg opp, skriver Remi Strand (Ap).

De siste tjue årene har det politiske trykket bygget seg opp, skriver Remi Strand (Ap). Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Hvorfor er det så få sentrale politikere som offentlig debatterer norsk fiskeripolitikk selv om Stortinget om kort tid skal behandle den viktigste politiske fiskerisaken på lange tider, hvor deltakerloven og havressursloven ligger an til å bli liberalisert? Hvorfor har norske «fiskerioligarker» de siste tjue årene uten lovendring i Stortinget klart å presse regjeringen til å liberalisere leveringsforpliktelsene, oppheve eierskapsbindingene mellom fiskeindustrien på små steder og trålerne? Hvorfor forsvant det forvaltningsrettslige prinsippet om at offentlige konsesjoner som fiskekvoter ikke er omsettelige?

Riksrevisjonen vil om et par måneder gi svar på mange av disse spørsmålene i en sak som legges frem for Stortinget. Riksrevisjonens utredning som har et langsiktig perspektiv vil ventelig bli viktig i debatten om hvordan fiskeriforvaltningen bør være i fremtiden. Regjeringspartiene på Stortinget vil avgjøre hvordan fremtidens fiskeripolitikk skal være uten å bygge på informasjonen som kommer i Riksrevisjonens rapport. AP; SP; SV og Rødt vil først se Riksrevisjonens vurderinger, før fremtidens fiskeripolitikk vedtas. Det første er uforståelig. Det siste er i samsvar med hvordan rasjonelle beslutninger tas av vanlige mennesker.

Norsk fiskeriforvaltning har blitt liberalisert uten lovendring fordi den har vært under sterkt politisk press de siste tjue årene. Det er næringen selv som har stått for presset. Professor Peter Ørebech har gjennom en årrekke påvist hvordan fiskeridepartementet har «gitt ut slakk» og på tolkningsgrunnlag liberalisert norsk fiskeriforvaltning, når presset utenfra har blitt stort nok. Stadig «mer slakk» og mange slike små skritt har i sum medført at ilandføringen av fisk i Vardø, Kiberg, og mange andre steder fra trålerne er opphørt. Opphørt har også eierbindingene mellom små kystsamfunn og tråleren. Det er grunn til å tro at regjeringsapparatets frykt for søksmål fra trålrederne også har bidratt til å presse frem liberalisering av fiskeriforvaltningen uten endring av det skrevne regelverker. Denne typen endringer av regelverk via fortolkning uten politisk behandling i Stortinget bør ikke forekomme, og velgerne må kunne forvente at forvaltningen holder stand mot pressgrupper. Frykten for saksanlegg er likevel til en viss grad berettiget, og har på tilgrensende rettsområder som f.eks. oljekonsesjoner bidratt til usikkerhet om hvor sterkt det alminnelige klassiske forvaltningsrettslige prinsipp står om at staten når som helst kan trekke tilbake en konsesjon, uten at dette utløser erstatningsplikt overfor konsesjonshaveren. Argumentet om at store private investeringer i en næring er rettslig beskyttet mot inngrep fra forvaltningen har fått større gjennomslag, og er kanskje en av grunnene til at store deler av trålflåten er blitt fornyet de siste årene. Man kan si økt global frihandel, og mer flyt av kapital over landegrenser har svekket det alminnelige norske juridiske handlingsrommet når det gjelder regulering av utnyttelsen av naturressursene. Dette slår inn i fiskeriforvaltningen, selv om deltakerloven stiller krav om at norske fiskebåter skal eies av norske fiskere eller utlendinger bosatt i Norge.

Oppsummeringen må være at jussen dominerte slagmarken fra den første deltakerloven i 1917, men ble satt under politisk press for ca. tjue år siden. De siste tjue årene har det politiske trykket bygget seg opp og presset frem en juridisk liberalisering av fiskeriforvaltningen. Stortingsbehandlingen med et borgerlig flertall vil ventelig dessverre stemple «godkjent» på liberaliseringen av norsk fiskeriforvaltning.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken