I boken forteller en gruppe forskere fra Nofima og Universitetet i Tromsø hvordan kystsamfunnene formes av fiskerinæringen, og hvordan næringen formes av fiskeripolitikken. Boken er basert på omfattende forskning på næringsutvikling, regelverk og virkemidler, i tillegg til analyser av lønnsomheten i norsk fiskeindustri gjennom førti år.

Boken kommer også som respons på de mange opphetede debattene omkring fiskeripolitiske tiltak. Forfatterne av boken mener de er preget av til dels mangelfull kunnskap og debattantenes ståsted.

– Det er store forventninger til hva fiskeripolitikken skal løse. Kanskje større forventninger enn det er grunnlag for, sier Audun Iversen, redaktør for boken og forsker i Nofima.

– Boken gir et godt kunnskapsgrunnlag for debatten. Vi må huske at det ikke bare er fiskeri som former samfunnet, og at det er mye mer enn fiskeripolitikk som former næringen, sier Iversen.

Fiskerinæringen går gjennom store strukturelle endringer. Færre fiskere og industriarbeidere er utfordrende for mange kystsamfunn. Selv om det er både vinnere og tapere i fiskerinæringen, hvor noen får større fiskeriaktivitet på bekostning av andre, er likevel alle kystsamfunnene preget av den generelle samfunnsutviklingen som går mot sentralisering og urbanisering.

En av bokens konklusjoner er at fiskeripolitikk ofte blir preget av distriktshensyn, som likevel ikke fungerer etter hensikten. Det er ikke først og fremst politikken som styrer utviklingen i næringen. Ekspansive industribedrifter og landinger fra kystflåte fra egen og andre kommuner har gjort at for eksempel Øksnes, Hasvik og Båtsfjord står frem som vinnerkommuner i fiskerisammenheng.

– Politikerne skal drive med forvaltning av våre felles havressurser. De skal legge til rette for at vi kan hente størst mulig verdi ut av en knapp ressurs, og sørge for samfunnsutvikling med mulighet for gode og trygge arbeidsplasser. Bidraget til distriktspolitikken må være å skape arbeidsplasser, men må ellers få handle om fiskeri, sier Iversen.

Store ambisjoner, ulike interesser, og mangel på virkemidler gjør at mange politikere kvier seg for å ta et oppgjør med etablerte måter å forvalte fiskeressursen på, tror Iversen, som samtidig erkjenner at oppgaven er stor. Næringen er kompleks og er preget av sterke interesser. Det gjør at endring er vanskelig å få til.

– Vi har ingen enkel oppskrift. Men vi skulle gjerne se politikerne flytte fokus fra symbolpolitikk til de overordnede oppgavene, som er god forvaltning av ressursene, hente ut størst mulig verdi av dem, og å skape arbeidsplasser, sier han.

Også forhold utenfor fiskeripolitikkens grenser har betydning for fiskerienes fremtid. Både etterspørsel og teknologiutvikling er faktorer politikerne ikke kan styre, men som vil være avgjørende for mulighetene til norske fiskerier.

– Det er også politikernes oppgave å sørge for at ikke forvaltningen står til hinder for å utnytte nye muligheter, avslutter Iversen.