Sørøyas tøffeste ektepar

Ørnulf og Jill Jacobsen fra Sørøya kjempet seg rundt halve Finnmark i uvær, overvann og til tider påskestemning.

Ørnulf og Jill Jacobsen fra Sørøya kjempet seg rundt halve Finnmark i uvær, overvann og til tider påskestemning. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Jill Jacobsen feiret 50-årsdagen i 500-kilometer.

DEL

I fjor var 50-mila en 50-årsgave til Ørnulf Jacobsen, i år var det kona Jill som feiret 50-årsdagen på samme vis. Sammen har de vært nesten umulig å skille på gps-trackingen til Finnmarksløpet. Da de ankom mål og Alta sentrum på tirsdagskveld var det Ørnulf som var gentleman og ledet sin bedre halvdels spann over mållinjen først etter 500-kilometer som har inneholdt storm, isete spor og påskestemning. Jill Jacobsen fullførte dermed sitt første Finnmarksløp og kom i mål på en 39. plass.

– Veien virket så uendelig lang mot slutten. Det tok utrolig lang tid å komme til mål. Vi har måtte jobbe for å klare det, men det har vært en utrolig fin reise, forteller førstereisdamen etter målgangen.

Hennes mann, Ørnulf, har fullført Finnmarksløpet tidligere, men to cola og vaffelkaker på Jotka, medførte ekstra tid i sporet.

– Da jeg kom ut igjen ville ikke hundene gå, og vi brukte 1,5 timer på å få dem i gang igjen, ler han.

– Syk prestasjon

Deres sønn, Mikael Pedersen Jacobsen, har selv kjørt Finnmarksløpet, men har de tre siste årene vært med å handle familiens spann rundt den 500 km lange traseen. Han har normaltsett fulle dager ved musikk konservatoriet i Tromsø hvor han studerer til daglig, men Finnmarksløpet må han ha med seg.

– Jeg vil ikke gå glipp av dette for noe i livet. I år har det vært drittvær og trått i sporet, og de har kjempet som juling for å komme rundt. Så det er en syk prestasjon av modern, som bare har gunnet på, skryter sønnen om foreldrenes kamp rundt 50-mila.

Gode hunder

Jill Jacobsen var også stolt av sin egen prestasjon, og var med å hjelpe andre spann som hadde fått parkeringen foran dem i sporet. Samtidig som at det har vært viktig å gjennomføre løpet, selv om det var tøft til tider ute i sporet.

– Hundene har gjort masse jobb, og vi var klare på at vi ikke bryter før vi eventuelt måtte bryte. Så dette var en opplevelse å ta med seg videre i livet. Så var det godt å ha noen bak seg, ler hun, før hun hastet videre til banketten, som de rakk med en knapp times margin.

Artikkeltags