Gå til sidens hovedinnhold

«Finnmarkskommisjonen undergraver samiske rettigheter!»  

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Finnmarkskommisjon har, i Rapport felt 4 Karasjok, konkludert med at det er lokalbefolkningen i Karasjok som har eiendoms-, bruks- og forvaltningsrettigheter til den umatrikulerte grunnen i Karasjok kommune.

Vi i Karasjoklista er meget skuffet over Finnmarkskommisjonens konklusjon, som overser samenes alders tids bruk av deres tradisjonelle bruksområder i Karasjok og ILO-konvensjonen nr. 169 og svekker samiske rettigheter ved å gi samme rettigheter til alle som til enhver tid bosetter seg i kommunen.

Samefolketsparti/Sáb og Flyttsamelista, sammen med AP og H, to partier som verken har påpekt, prioritert eller støttet samiske rettigheter og rettighetskamp, vedtok at kollektive rettigheter skulle tilkjennegis lokalbefolkningen i Karasjok da saken ble behandlet i Kommunestyret 15.06.2017. Dette vedtaket som Karasjoklista stemte mot, kan ha bidratt til utfallet av Finnmarkskommisjonens konklusjonen.

Samefolketsparti og Flyttsameliste har med sitt krav til F-kommisjonen krevd at alle, uansett etnisitet, være seg amerikanere, finlendere, russere og/eller EU borgere, skal ha samme rettigheter som samene i Karasjok til å eie og forvalte grunnen.

Videre, etter å ha lest Finnmarkskommisjonens rapport Felt 4, bind 1 om kommunens forklaring på høringsmøtet 23.08.17, er det svært beklagelig og uakseptabelt at kommunen har villedet kommisjonen i hvordan saken ble behandlet i kommunestyret 15.06.2017. Ordførerens og varaordførerens forklaring på høringsmøtet medfører ikke riktighet.

På s. 100 i rapporten står følgende: De opplyste (ordfører og varaordfører) at seks kommunestyrerepresentanter som stemte mot forslaget, ikke var uenige i at kommunen skulle fremme krav for kommisjonen, men skeptiske til flertallets forslag fordi dette ble lagt fram kvelden før kommunestyret skulle behandle saken. Mindretallet hadde fremmet et alternativt forslag til hvordan kravet skulle fremmes.

Her viser vi til Kommunestyremøteprotokollen fra 15.06.17, som viser at mindretallet ikke hadde mottatt endringsforslag kvelden før. I protokolltilførselen fra SP og Kl tilkjennegir vi hvordan saken ble behandlet i kommunestyret: Senterpartiet og Karasjok lista reagerer på praksisen, hvor posisjonen kommer med endringsforslag på 2,5 sider med juridisk språk, til kommunestyret under saksbehandlingen av saken. Dette er et hastevedtak og ei heller god saksbehandling, da vi kun får 15 minutter til å sette oss inn i endringsforslaget. Dette er en ukultur, som det må bli slutt på. Verken lag, foreninger, interesseorganisasjoner og næringsutøvere har fått mulighet til å komme med innspill til saken.

I rapporten kommer det også fram at varaordfører Nystad opplyste om en pressemelding om deres forslag til vedtak de hadde sendt ut kvelden før, men denne pressemeldingen har vi verken hørt om eller sett. Og viktige rettighetssaker behandler vi ikke gjennom pressemeldinger.

Vårt forslag til vedtak gikk ut på anerkjennelse av kollektive eiendoms- og bruks- og forvaltningsrett til alt av kommunens umatrikulerte grunn til den samiske befolkningen etter samenes alders tids bruk.

Vi er heller ikke enige i flertallets påstand i saken om at det ikke var kommet inn krav til Finnmarkskommisjonen om kollektiv eiendoms-, bruks- og forvaltningsrettigheter for hele kommunens umatrikulerte arealer, slik saken var fremlagt kommunestyret. To krav dekker krav om kollektive rettigheter til samene, jf. FK Rapport Felt 4, Bind 1, Del ll, punkt 7.2.1 og 7.2.3 s. 93 og 97.

Så tilbake til Finnmarkskommisjonens konklusjon, FK Rapport Felt 4, Bind 1, s 218: Denne eiendomsmassen er derfor ikke underlagt FeFos eiendomsrett etter finnmarksloven, men er kollektivt eid av lokalbefolkningen i Karasjok. Retten ligger ikke til kommunen som sådan, men til alle som til enhver tid har registrert bostedsadresse i Karasjok, og slik at disse har lik andel i retten uavhengig av botid og etnisk opprinnelse.

Vi er ikke enige i konklusjonen om at lokalbefolkningen, som til enhver tid er folkeregistret i Karasjok, skal ha eiendomsrett som er bygget på samenes alders tids bruk av arealene. Vi er, som tidligere påpekt, av den formening at det er den samiske befolkningen som gjennom alders tids bruk har opparbeidet seg kollektive eiendoms-, bruks- og forvaltningsrettigheter, mens den øvrige befolkningen har bruksrettigheter.

Konklusjonen vil gi tilflyttere som bosetter seg f.eks. i Valjok fortrinnsrett til naturressursene og til å bruke tradisjonelle ferdselsårer til sin virksomhet på lik linje med de fastboende samene i bygda, mens samene fra Valjok, som har flyttet til sentrum av Karasjok vil miste sine særrettigheter til sine tradisjonelle bruks- og høstingsområder, jf. FK Rapport felt 4 Karasjok Bind 2 side 403, nest siste avsnitt i punkt 12.2.4.3: Det er de som bor i kravområdet som har behov for beskyttelse mot å bli fortrengt fra sine tradisjonelle områder. Dette betyr at fremmede får beskyttelse mot å bli fortrengt fra den samisk bygda Valjok av Valjoks egne samer, som av ulike grunner har måttet flytte til sentrum av Karasjok.

Etter vår vurdering bærer Finnmarkskommisjonens konklusjonen om samiske rettigheter i felt 4 Karasjok, bind 2, preg av tvangstrøyepolitikk for bygdesamene. For at de skal ha særrettigheter/fortrinnsrett til ressursene må de bo i bygda, men straks de forlater sine gårdstun mister de sine særrettigheter.

Vi viser også til leder i Ságat nr. 30 13.02.2020, når det gjelder skoltesamenes situasjon i forhold til sine tradisjonelle sesongboplasser fra da riksgrensen ble trukket i 1826. Vi mener at dette er sammenlignbart med bygdesamenes situasjon i Karasjok. Sør-Varanger er det absolutt ferskeste området av Norge, hvor statens eiendomsrett er etablert i tida etter 1826 gjennom systematisk og til dels brutal overkjørsel av den samiske urbefolkninga. Mange skoltesamiske familier opplevde at deres urgamle slektsjord ble utmålt til norske kolonister for å trygge Norges grense mot øst.

Når skoltesamene etter riksgrensefastsettelsen i 1826 kom til sine tradisjonelle sesongboplasser i Sør-Varanger, var jorda blitt privatisert og overdratt til tilreisende nybyggere. Med hjelp av lensmannen og den norske øvrigheta ble urfolket effektivt fordrevet og jagd vekk.

Med Finnmarkskommisjonens konklusjon har den delen av befolkningen i Karasjok, som ikke har opparbeidet seg individuelle rettigheter gjennom alders tids bruk fått tilkjent nye rettigheter pga. samene, mens samer har måttet dokumentere at de har rettigheter til sine tradisjonelle bruksområder. Denne påskjønnelsen kan føre til at samene i framtiden, kanskje allerede om 20–30 år, blir i mindretall og mister styringen og forvaltningen over sine tradisjonelle bruksområder og naturressurser og dermed muligheten til å utøve samisk kultur, næringer og samiske sedvaner ut fra samenes premisser.

Dette vil også gå utover reindriftas framtid i vår kommune, utenforstående vil kunne bruke og forvalte reindriftsområdene til beste for seg og sine og storsamfunnets behov, når de kommer i flertallsposisjon.

Kl er heller ikke tilfreds med at befolkningen i Angel på finsk side har fått anerkjent bruksrettigheter på norsk side til (jf. FK Rapport Felt 4 Bind 2, side 91, 9.6.4.4). Vi mener at det må gjelde samene i Angel da deres bruksrettigheter bygger på samenes alders tids bruk av disse områder. Kommisjonens konklusjon med å gi urfolksrettigheter til befolkningen i Angel åpner for at den til enhver tid befolkning i Angel har bruksrettigheter på norsk side, uavhengig av etnisitet og botid og alders tids bruk av områdene.

Om 20–30 år er det sannsynlig at det ikke lenger bor samer i Angel, som har ervervede rettigheter på norsk side, mens finlendere og/eller andre utlendinger har inntatt Angel. Disse vil da automatisk få del i samenes alders tids bruksrettigheter til utmarksområdene og tilgang til å utnytte naturressursene på norsk side av grensen til næringsformål, bl.a. til turisme, som er storsatsing i Finland. Her kan vi vise til eksempler på norsk side der polakker og andre nasjonaliteter har flyttet til utkantsplasser i fjordstrøkene for å livnære seg på bl.a. fisketurisme.

Så til et eksempel fra vår egen tid. I dag blir lignende rettighetspraksis praktisert i Tanavassdraget, der finlendere og andre ikke-samer har overtatt samenes rettigheter. Tanaloven fra 1888 hadde en god intensjon den gangen den ble opprettet for å sikre elvesamenes fiskerettigheter langs Tanavassdraget. Men i dag har den absolutt ingen beskyttelse for samenes rettigheter. Alle, uavhengig av etnisitet, som eier/kjøper seg et gårdsbruk langs vassdraget og slår 2000 kg høy hvert år/laksebrev får tilkjent samenes opparbeidede rettigheter.

Vi må lære av historien og ikke gå i samme felle som tanaloven dessverre har bidratt til. Vi må ha i minne at formålet med Samerettsutvalgets utredning, Finnmarksloven og Finnmarkskommisjonens utredning var/er å sikre samene i Finnmark selvråderett over egne landområder. Og med selvråderett skulle/skal samene igjen kunne utvikle samiske bygdesamfunn og næringer på egne premisser som er tidstilpasset og basert på fornybare naturressurser, og slik kunne fortsette med tradisjonell utmarkshøsting og annen næringsvirksomhet, samtidig som det skal gi reindriftssamer direkte muligheter til å forvalte sine tradisjonelle bruksområder.

Vi er meget skuffet over Samefolketsparti og Flyttsamelista, to samepolitiske lister som gir uttrykk for at de jobber for styrking av samiske rettigheter, men som med sitt flertallsvedtak sammen med AP og Høyre, har svekket samiske rettigheter med deres krav til kommisjonen. De har tatt en beslutning bak ryggen på den samiske befolkningen og fremmet et krav som ikke har tatt hensyn til samiske rettighetsspørsmål og samenes alder tids bruk av områdene.

Vi kan ikke se at kravet til Samefolketsparti, Flyttsamelista, AP og H og Finnmarkskommisjonens konklusjon er i pakt med ILO-konvensjonen 169 og artikkel 26 i FN deklarasjonen: Medlemmer av minoritetsgrupper (i dette tilfelle samer i Karasjok) har rett til å utøve sin kultur, om nødvendig skal deres tradisjonelle landområder sikres dem for at de skal kunne utøve sin kultur.

ILO Konvensjonen nr. 169 som er en omfattende folkerettslig bindende konvensjon, som omfatter urfolks og stammefolks rettigheter sier: Av rettigheter som behandles er rettigheter knyttet til gitte landområder og retten til å delta i beslutningsprosesser.

Og ILO-konvensjonens artikkel 14 sier bl.a.:

Vedkommende folks eiendoms- og råderett til de landområder som de tradisjonelt besitter, skal anerkjennes.

Regjeringene skal ... og sikre effektivt vern av deres eiendoms- og råderett.

Vi vil vi minne om hva F-kommisjonens medlem Ole Henrik Magga, sa på det første eller andre høringsmøtet i Karasjok: Vi i F-kommisjonen skal utrede samiske rettigheter, det er det som er vårt arbeid. Vi kan heller spørre oss nå om Finnmarkskommisjonen egentlig har utredet rettigheter til nordmenn og utlendinger og ikke samiske rettigheter i Kárášjohka?

Vi ser at Ole Henrik Magga forsvarer sjøsamenes fiskerirettigheter i Ávvir, nr. 38 av 22.02.20, der han uttaler at han er redd for at fiskerirettighetene i Finnmark selges til søringer og europeere, og at det samme ser ut til å skje med oljen og gassen, og at Finnmark og mineralene selges på akkurat samme måte. Det paradoksale er at han har gjort akkurat det samme selv, «solgt» og åpnet Karasjok for nettopp søringer og europeere og andre utlendinger ved å anerkjenne dem eiendoms- og bruksrettigheter, slik at de kan få muligheter til å råde over og bruke Karasjok samenes tradisjonelle bruksområder og utnytte naturressursene fritt til sitt beste. Videre sier han at alt som er under, på og over jordoverflaten tilhører folket som har levd i disse områdene i uminnelige tider. Men dette ser ikke til å gjelde Karasjok.

Med konklusjonen anerkjenner ikke Magga og Finnmarkskommisjonen at samene har individuelt opparbeidet seg kollektive rettigheter til land og vann etter ILO-konvensjonen 169, art. 14, som Norge gjennom ratifiseringen har forpliktet seg til å følge.

Vi mener at det er viktig at det er den samiske befolkningen som skal ha eiendoms- og forvaltningsrettigheter i sine områder. Dette kan oppmuntre og motivere samiske unge til å flytte tilbake for å etablere seg i sine respektive bygdesamfunn når de selv får være med på å bestemme og utforme framtidens Karasjok og bruken av områdene og naturressursene og kanskje kan dette bidra til at får vi bremset opp sentraliseringsbølgen.

Kl oppfordrer ikke noen til å anke hele konklusjonen med våre påpekninger, men vi mener at det er store svakheter med konklusjonen da den ikke tar hensyn til samenes opparbeide rettigheter og ILO-konvensjonen. Men vi forventer at noen av rettighetshaverne anker ordlyden i kommisjonens konklusjon for å sikre den samiske befolkningen fullverdige rettigheter.

Vi viser til den nylig avsagte Girjás-dommen i Sverige, en dom som varmer våre hjerter som sloss for samiske rettigheter og det samiske samfunnets framtid. Högsta domstolen, med enstemmig avgjørelsen, slår fast at samebyen har enerett på jakt og fiske i området med bakgrunn i at samebyen har brukt områdene over lengre tid.

Her har svenske samer i Girjás-sameby fått anerkjent sine rettmessige forvaltningsrettigheter av Høgsta domstolen, mens vi får utvannet våre rettigheter med Finnmarkskommisjonens anerkjennelse. Høgsta domstolen har brukt ILO-konvensjonen nr. 169 i sin domsavgjørelse, selv om Sverige ikke har ratifisert konvensjonen.

Vi hadde virkelig forventet at kommisjonen skulle ha konkludert med at det er den samiske befolkningen i Karasjok som har kollektive eiendom-, bruks- og forvaltningsrettigheter til egne tradisjonelle bruksområder, mens den øvrige befolkningen kun har bruksrettigheter.

Finnmarkskommisjonens konklusjon med lik andel i rettighetene uavhengig av botid og etnisk opprinnelses ser vi på som starten på ny-kolonisering av Sápmi, og denne gang med hjelp av samer.

Kommentarer til denne saken