Man kan være uenig i reformen, men samtidig tale mot rettssak

SA NEI TIL RETTSSAK, JA TIL NEMND: Flertallet i styret i Finnmark Ap sa mandag nei til å sende prosessvarsel, og ja til å oppnevne medlemmer i fellesnemnda. Hva som blir det endelige utfallet i fylkestinget, er fortsatt uklart når denne avisa går i trykken.

SA NEI TIL RETTSSAK, JA TIL NEMND: Flertallet i styret i Finnmark Ap sa mandag nei til å sende prosessvarsel, og ja til å oppnevne medlemmer i fellesnemnda. Hva som blir det endelige utfallet i fylkestinget, er fortsatt uklart når denne avisa går i trykken. Foto:

DEL

MeningerI februar for ti år siden satt jeg på tilhørerbenken i en lagmannsrettssak for aller første gang i mitt liv. Jeg hadde jobbet som journalist i Finnmarken i ett års tid, og nå hadde jeg fått den tilliten det var å få reise til Tromsø for å dekke tiårets aller viktigste sak i Gamvik.

Jeg kunne svært lite om fisk før jeg flyttet til Finnmark. Men i løpet av månedene forutfor rettssaken i Hålogaland lagmannsrett, hadde læringskurven vært bratt, og jeg var godt rustet til å henge med i svingene da politikere, byråkrater og bedriftsledere inntok vitneboksen.

Best husker jeg nå avdøde gammelordfører Roger Hansens vitnemål. Dagen før hadde regjeringsadvokaten argumentert for at staten sto på utsiden da den såkalte «mehamnpakken» ble til. I 1995 hadde fiskeindustribedriften Nordkyn Products gått konkurs og 140 mennesker mistet jobben. Roger Hansens viktigste oppgave ble å bidra til ny aktivitet i kommunen sin.

«Jeg tror jeg skal være så beskjeden og si at det er den største innsatsen som er gjort noen gang for å få et lite samfunn opp å gå igjen,» sa Hansen i vitneboksen.

Her fikk han hjelp fra daværende fiskeriminister Jan Henry T. Olsen, som lovet at Mehamn skulle få mer fisk på land i form av trålerkvoter. Olsens etterfølger, Karl-Eirik Schjøtt Pedersen, fulgte opp saken. Fiskeridepartementet ga de nødvendige dispensasjonene, trålerne fikk økte kvoter på den betingelsen at fisken ble tatt på land og videreforedlet i Mehamn. Parallellt investerte kommunen34  millionerkroner i ny kai og sentrumsfornyelse, alt for å få ny aktivitet i fiskeværet.

Men da bedriften Nordic Sea Holding ble etablert, uteble den store aktiviteten, og etter fire år gikk også den konkurs. Gamvik kommune med Roger Hansen i spissen mente staten hadde sin del av skylden for det på grunn av manglende håndheving av leveringsplikten.

«Jeg må jo si at jeg stoler på et departement. Fiskeridepartementet er den eneste etaten som kan sørge for at fisken kommer dit den skal. Hvis det er fritt fram for å gjøre som man vil, kan man like gjerne la være å sette leveringsplikt,» sa han.

Også Karl-Eirik Schjøtt Pedersen ga sin støtte til Gamvik da han vitnet i ankesaken, fordi han mente det var underforstått at leveringsplikten til Mehamn skulle følges opp.

«Når man gir en tillatelse, må man legge til grunn at bestemmelsene skal håndheves,» sa han.

Poenget med denne utgreiningen er kort og godt: Det er ikke enkelt å vinne en rettssak mot staten. Gamvik kommune var helt sikker i sin sak da de valgte å saksøke staten og trålrederiene den gangen i 2006, og de var fortsatt sikre da de besluttet å anke saken mot staten. De mente staten hadde forpliktet seg til å følge opp leveringsplikten de påla flere trålere, og at de derfor burde betale erstatning for tapt kaileie og redusert rammetilskudd grunnet befolkningsnedgang.

Men til slutt var det regjeringsadvokaten som gikk seirende ut av saken.

«Det synes under enhver omstendighet slik at det ikke var forutsatt noe bestemt om framtidig håndhevelse av leveringsplikten til Mehamn for noe fartøy», heter det i dommen.

Jeg sitter ikke på noen statistikk over utfallet i saker der aktører saksøker staten. Men et kjapt søk i søkermotoren Google, gir langt flere treff på ordene «tapte sak mot staten» enn på «vant sak mot staten», henholdsvis 18.000 mot 154. Det er på ingen måte en undersøkelse som står seg i forskningens verden, men det er verdt å merke seg forholdet.

Et slikt bakteppe skader ikke å ha med seg inn i debatten rundt splittensen i Finnmark Arbeiderparti.

Finnmarken har hele veien ment at regionreformen burde vært lagt død. Det synspunktet har på ingen måte endret seg: Det er helt umulig å se hvordan reformen skal bidra positivt til utvikling i nord. Både på grunn av et samarbeidsklima som må sies å være ytterst tilspisset, og fordi reformen gir alvorlige demokratiske utfordringer. Det er ingen tvil om at det vil bli lang vei fra folk til makt, og at innbyggerne i distriktene vil måtte rope enda høyere for å bli hørt når ressursene skal fordeles.

Men samtidig er det lov å være kritisk til hvorvidt det vil være fornuftig å gå rettens vei for å oppheve sammenslåingsvedtaket. Dersom man ikke sender prosessvarsel, får man aldri vite hvordan den saken eventuelt ville ha endt. Men er prisen å betale for å prøve for høy? Hvor sannsynlig er det at Finnmark fylkeskommune får medhold, og vedtaket om sammenslåing erklært ugyldig?

Når dette skrives torsdag morgen, har styret i Finnmark Arbeiderparti åpnet for at man både kan oppnevne medlemmer til fellesnemnda og sende et prosessvarsel. Hva partiet ender opp med å ville gjøre, var ikke klart da ukeslutten ble skrevet, ei heller om de får flertall for sitt endelige ønske i fylkestinget. Det er også uklart om det er faktisk mulig å gjøre begge deler.

Uansett kan det ikke være noen tvil om at arbeidet med sammenslåingen vil fortsette, uavhengig av om Finnmark velger å oppnevne medlemmer til fellesnemnda eller ikke. Flertallspartiene Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti har allerede sendt et forslag til Stortinget om en forskriftsendring som gjør det mulig for departementet å oppnevne et valgstyre dersom fellesnemnda ikke gjør det. Det er all grunn til å tro at dette vil bli vedtatt ved behandling, uansett hvor uenige mindretallet måtte være.

For å unngå å bli totalt overkjørt, er Finnmark nødt til å utnevne medlemmer til fellesnemnda. Det er der muligheten for å påvirke den nye regionens framtid ligger.

Men nettopp derfor er det også grunn til å være bekymret når Troms Arbeiderparti og Finnmark Arbeiderparti på bakrommet har inngått en avtale om hvordan nyregionen skal se ut. Én ting er at de går inn for et liketall i fellesnemnda, med 19 representanter fra begge fylkene. Men en ganske annen ting er at toppledelsen i de to partiene har blitt enige om at de ønsker Tromsø som fylkeshovedstad og parlamentarisme som styringsform, med en rekke heltidsansatte fylkesråder. Dette er to store beslutninger som bør være gjenstand for bred diskusjon både i partiene og i fellesnemnda, og ikke være avgjort på forhånd av utvalgte stemmer i Arbeiderpartiet – uten forankring i eget parti.

Artikkeltags