«Jeg har sett på dem som velger scooter framfor ski som late, på linje med dem som lufter hunden mens de kjører bil»

NY OPPLEVELSE: En scootertur over vidda måtte til for at ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik skulle forstå hva det egentlig handler om. Nå skal hun tilbake til samme løype, men da med skiene på.

NY OPPLEVELSE: En scootertur over vidda måtte til for at ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik skulle forstå hva det egentlig handler om. Nå skal hun tilbake til samme løype, men da med skiene på. Foto:

Av

Hvem har egentlig førsteretten på friluftslivet?

DEL

MeningerDet er en lys morgen i en tilfeldig valgt påske. Jeg er tidlig oppe, og det er fortsatt kaldt ute, det er frost om natten som gjør snøen skarp og skaren hard, jeg spenner på meg skiene, snart er jeg på høyfjellet, foran meg er hvite vidder, nå om morgenen er jeg nesten alene, det er meg og fjellet, den skarpe luften, sola som sakte stiger på himmelen, den ber meg ta av meg jakka.

Sånn er kjernen av mitt friluftsliv.

Jeg kan befinne meg på hytta på Hovden i Setesdal, her i Varanger eller som jeg skal i år, på Finnmarksvidda, men essensen er den samme: Påsken nytes best i møte med fjellet.

At en snøscooter skulle passe inn i dette bildet, har alltid vært søkt for meg. Der jeg har vokst opp, har scooterkjøring vært forbeholdt hjelpekorpset. Når jeg en sjelden gang har hørt motordur i fjellet, har det vært fordi noen har hatt behov for å frakte eller bli fraktet, det kan være varer til suppestasjonen Røde Kors setter opp der folk flest ferdes, det kan være en om har skadet seg som må hentes ned. Men de som faktisk skal ut og nyte naturen, de gjør det med ski på beina, de bruker kroppen som framkomstmiddel.

Det er min muskelkraft som gjør at jeg kan være akkurat her, akkurat nå, det er dette som er friluftsliv, det er dette som er «opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelsen,» slik Stortinget definerer begrepet.

Men er det egentlig så enkelt?

Det åpenbare svaret er nei.

For hvordan ser verden ut fra ståstedet til dem som har vokst opp der snøscooterkjøring alltid har vært en naturlig del av det å være ute?

Forskerne Grete Mehus, Sidsel Germeten og Nils Henriksen, som alle er tilknyttet Norges arktiske universitet, har sett nærmere på betydningen av snøscooterkjøring for ungdom i Finnmark og Nord-Troms. De gjorde intervjuer med 81 ungdommer der de stilte spørsmål om hva som er meningen med scooterkjøringen, og hva kjøringen betyr for tilknytningen til hjemstedet. Noen av svarene gjengis i en artikkel publisert i Tidsskrift for ungdomsforskning.

«Ka snøscooteren betyr her oppi nord? Ja, den betyr ganske mye. Det e det vi bedriv fritiden med. Man må bare dra dit man bor, og starte rett på fjellet. Det e livsstilen her oppe for de fleste ungdommer. Man går bare og vente på vinteren,» svarte en av guttene, mens en av jentene ordla seg slik:

«Det e akkurat som å dra på tur med ski, bare at det e et annet hjelpemiddel for dem som ikke vil, eller kan, gå på ski. Man stoppe scooteren, lage bål og isfisker. Det e jo sosialt.»

De tre forskerne mener intervjuene med ungdommen viser at snøscooterkjøring er å regne som friluftsliv.

«Fjellet er en arena der ungdom som kjører snøscooter, opplever frihet, avkobling og glede. Ungdommen trekker fram snøen, store fjellområder, friluftsliv og snøscooterkjøring som noe av fordelen ved å bo i nord. Med bakgrunn i dette mener vi at snøscooterkjøring i Nord-Norge har vokst fram som en ny fritids- og friluftslivsaktivitet som både forener og skiller generasjoner. Ungdommens kroppslige og sanselige opplevelser knyttet til snøscooterkjøring og det å være på tur, definerer dem i en kultur som noen vil kalle en livsform som utfoldes i vinterhalvåret,» skriver de.

Like fullt er motorisert ferdsel som snøscooterkjøring, ikke omfattet av friluftslivsbegrepet slik det er definert av Stortinget.

«Det er samhandlingen mellom fysisk aktivitet og naturopplevelse som regjeringen ønsker å legge til rette for og fastsette en politikk for i denne stortingsmeldingen,» står det presisert i regjeringens melding om «Friluftsliv. Natur som kilde til helse og livskvalitet,» som i stor grad ble enstemmig vedtatt under behandlingen i Stortinget i oktober 2016.

Samtidig er politikerne opptatt av at flere skal drive med friluftsliv.

– Vi vil at enda flere skal drive med friluftsliv enda oftere fordi gevinsten er så stor. På skjermen vinner norske skihelter jevnlig, men når du kommer deg ut i naturen og nærområdene, er du en vinner hver eneste gang, sa daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen da regjeringen la fram meldingen.

At fysisk aktivitet, gjerne med høy puls, er en viktig bidragsyter til forbedret folkehelse, det er det liten tvil om. Det vet jeg med meg selv også, det er lite som har større effekt på en dårlig dag enn å tømme hodet utendørs mens kroppen jobber.

Men betyr det at andre former for å være ute, ikke har noen gevinst?

Mens jeg tenker ski når jeg skal tenke på friluftsliv om vinteren, kjenner jeg flere som først finner fram til snøscooteren. For dem er snøscooteren ensbetydende med naturopplevelser. En kamerat sier det er snøscooteren som gjør at han har langt flere timer utendørs i vinterhalvåret enn de fleste andre, han bruker scooteren til å leke seg, han må bruke kroppen for å få den til å lystre. Samtidig kommer han også tett på det som er Finnmark om vinteren, det være seg nordlyset som flagrer over himmelen, dyresporene som krystalliserer seg i snø og vind, rypene som flyr opp akkurat når han står der med kameraet.

Og takket være snøscooteren, har han kunnet dra på fellestur med storfamilien der fire generasjoner har vært med, besteforeldre, foreldre, søsken og onkelunger, de har tatt seg til steder der de kan nyte naturen sammen.

Er disse opplevelsene mindre verdt enn mine?

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har hatt mine fordommer mot scooterkjøring, ja, jeg har sett på dem som velger skuter framfor ski som late. Nesten på lik linje med dem som lufter hunden mens de kjører ved siden av i bil.

Heldigvis er det lov å endre mening.

Denne endringen har skjedd gradvis i takt med mine år i Finnmark. Men for at jeg virkelig skulle forstå verdien av scooterkjøring, måtte jeg oppleve det selv. Det måtte en scootertur til.

Ja, det er februar i år og vi kjører snøscooter ifølge langs løypa fra Turteberget i Alta til Nedre Mollisjok på grensen mellom Karasjok og Kautokeino, på veien til tør jeg ikke kjøre selv, men jeg prøver meg på veien tilbake, vi er først i følget, og først av alle er jeg, det kjennes som det er jeg og vidda, jeg beveger bare litt på tommelen og kjenner at nå kan jeg dra hvor som helst, jeg sitter midt på vidda i minus 25 grader og har alle muligheter under meg, jeg ser det islagte landskapet, fjellene, sola, himmelen, det er meg og det er alt det andre, det er så mektig, en så liten brikke i et så stort bilde.

Nå, to måneder seinere, kan jeg fortsatt finne fram til den lykkefølelsen jeg kjente akkurat da, akkurat som jeg kan hente fram en rekke minner der jeg befinner meg i et lydløst landskap blant høye fjell med ski på beina. Begge deler gir en verdi vi må ta vare på og legge til rette for.

I påsken i år skal jeg tilbake til der mitt scootereventyr utløp seg. Nå skal jeg gå på ski. I scooterløypa.

Og det er det som er så fint, det går helt fint an å bedrive disse to aktivitetene side om side, langs løypene på Finnmarksvidda er det både snøscootere og skiløpere og hundekjørere. Det handler først og fremst om å ta hensyn til hverandre. Om folkeskikk. Og om å unne hverandre å de store naturopplevelsene.

God, konfliktfri påske!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags