[Nordlys]: Tirsdag morgen startet den historiske rettssaken mot den norske stat i Oslo tingrett. Rettssaken sendes direkte flere steder, blant annet på NRK sine nettsider - se her.
Saksøkerne er organisasjonene Natur og Ungdom og Greenpeace, med støtte hos Besteforeldrenes klimaaksjon. De har saksøkt den Norske stat ved Olje- og energidepartementet for brudd på Grunnlovens paragraf 112.
– Vi mener staten har brutt med sitt ansvar for framtidige generasjoner ved å åpne opp for massiv oljeutvinning. Skal vi ha en klode å leve på i framtiden, må vi ta klimaendringene på alvor og la oljen bli liggende i bakken, uttalte Ingrid Skjoldvær, leder i Natur og Ungdom til Nordlys tidligere i år.
– Denne rettssaken er helt unik. Den setter søkelys på store, viktige spørsmål, som Norges internasjonale ansvar for miljøet, sier Ingvild Ulrikke Jakobsen, førsteamanuensis i juss ved KG Jebsen-senter for havrett, ved Det juridiske fakultet på UiT.
Stridens kjerne er fjorårets utdeling av utvinningslisenser i 23. konsesjonsrunde i Barentshavet. Tillatelsene ble gitt etter at man fikk Paris-avtalen, som står sentralt i søksmålet. Mer om det litt lengre ned.
Dette er formuleringen i Grunnloven:
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.
Grunnloven paragraf 112
Før og etter Paris-avtalen
Advokat Cathrine Hambro brukte innledningen til rettssaken for å redegjøre for saksøkernes hovedargumenter. Grunnen til at det er 23. konsesjonsrunde som er tema for rettssaken er ikke tilfeldig.
De mener at de 10 utvinningstillatelsene i den runden kom etter at man fikk ny kunnskap og en ny klimaavtale i Paris-avtalen.
– Dette er de første tillattelsene utgitt etter femte hovdrapport og etter Paris-avtalen. Det vil si etter at vi fikk kunnskap om at verdens fossile ressurser overstiger det som kan forbrukes, og at uslipp må reduseres raskt, over hele verden.
De peker til at Norge ikke kan vurdere sitt utslipp isolert fra denne kunnskapen og Paris-avtalen.
- Disse tillattelsene vil føre til gigantiske utslipp og det er ingen andre enkeltvedtak i norsk forvaltning som er i nærheten av å føre til utslipp i tilsvarende mengde, sier Hambro.
Saksøkerne mener Staten kun har et økonomisk formål med å utvinne olje og gass i Barentshavet.
– Dette til tross for at man vet at utslipp må reduseres kraftig.
Saksøkerne mener klimasaken er større enn tillatelsene som er gitt en og en, og at retten må ta hensyn til dette.
Hambro pekte på to argumentasjoner fra saksøkerne i sin innledning: Det ene er stiargumentasjonen - Norge går den samme stien som før, til tross for ny kunnskap. Det andre er veiskille-argumentasjonen - Norge står overfor et veiskille, og tillatelsene må ses i lys av dette.
– Norge er det første industrialiserte land som ratifiserte Paris-avtalen i 2016. Det er et paradoks. Norge holder fanen svært høyt når det kommer til klima, typisk Paris-avtalene. Det er et fundamentalt paradoksalt, sier Hambro.
– Vedtakene er fullstendig uakseptable i lys av Grunnloven paragraf 112, som er ment å være en skranke mot slikt.
En skranke betyr å være en begrensing. Saksøkerne mener at utvinningstillatelsene har irreversible og uakseptable miljømessige skadevirkninger, og at grunnloven setter en begrensning i slike skadevirkninger.
Påstandsgrunnlag
Det er ingen tvil om at den globale oppvarmingen er i sterk vekst og at det kreves drastiske tiltak de skadelige konsekvensene, skriver saksøkerne i sitt sluttinnlegg. Du kan lese hele her:
Her er deres påstandsgrunnlag, som har blitt omtalt og referert til av Teknisk Ukeblad.
- Det er klart at Norge må bidra, at Norge så langt ikke har vært i nærheten av å nå sine utslippsmål og at Norge ennå ikke har startet å kutte landets karbondioksidutslipp.
- Utslipp fra petroleumsproduksjon er Norges klart største utslippsdriver og Norge er blant verdens største petroleumseksportører.
- Utvinningstillatelsene er det rettslige grunnlaget for igangsetting av petroleumsutvinning i nye havområder (Barentshavet sør-øst) – første nyåpning på over 20 år. Tillatelsene bringer petroleumsutvinningen lenger nord og øst enn noen gang og søker å bidra til et nytt «oljekapittel» i Barentshavet.
- Utvinningstillatelsene søker å opprettholde nivået for norsk petroleumsutvinning etter 2030 – i en periode utslippene fra fossilt brennstoff må fases ut. Utvinningstillatelsene søker å påvise nye petroleumsressurser selv om petroleumsressursene fra samtlige funn i dag allerede overstiger det som er mulig å forbrenne dersom en uakseptabel global oppvarming skal unngås.
- Områdene ved iskanten og polarfronten har en helt særegen og viktig økologi, som skiller seg vesentlig fra alle andre områder med petroleumsvirksomhet i dag.
- Avstanden til land og nærheten til is forsterker risikoen for alvorlige skadevirkninger.
- Kunnskapen om skadevirkningene og skadebegrensningsmulighetene ved petroleumsutvinning i dette området er svært mangelfull.
- Hensynet til det særlige sårbare miljøet i området førte blant annet til at både Miljødirektoratet og Norsk Polarinstitutt frarådet utdeling av en rekke av blokkene som utvinningstillatelsene omfatter.
Statens syn:
Staten på sin side, bestrider at Grunnloven er brutt og mener påstandsgrunnlaget fra saksøkerne handler om en tolkning av Grunnloven.
Regjeringsdvokat Fredrik Sejerstad mener vedtakene er gyldige og sier til NRK:
– Saksøkerne mener at den gir en slags individuell menneskerett som enhver kan påberope seg. Staten mener paragrafen utløser en plikt for myndighetene til å treffe tiltak som bevarer naturen. Så lenge man etterlever den plikten mener staten det ikke er lovstridig.
Plikten handler om konsekvensutredningen av utvinningstillatelsene. Dette mener Staten har vært ivaretatt etter lover og regler.
Statens syn er at vedtaket om 23. konsesjonsrunde er gyldig. Vedtaket er truffet med klar hjemmel i lov, etter omfattende faglige, administrative og politiske prosesser, som fullt ut er i tråd med de krav grunnloven og annen lovgivning setter. Grunnlovens § 112 oppstiller ikke noen slik materiell skranke som saksøkerne hevder, og selv om det hadde vært tilfelle, ville den ikke vært brutt ved dette vedtaket. Saksbehandlingen har fulgt alle krav til utredning som følger av vanlig lovgivning og fast praksis på feltet, som konkretiserer de krav som kan utledes av § 112.
Hele sluttinnlegget kan du lese her:
Unik rettssak
– Denne rettssaken er helt unik. Den setter søkelys på store, viktige spørsmål, som Norges internasjonale ansvar for miljøet, sier Ingvild Ulrikke Jakobsen, førsteamanuensis i juss ved KG Jebsen-senter for havrett, ved Det juridiske fakultet på UiT.
– Rettssaken er særlig aktuell for oss som bor i arktiske områder, som er spesielt utsatt for klimaendringer, sier Jakobsen.
I forbindelse med revisjonen av Grunnloven i 2014 ble miljøparagrafen fornyet og forsterket, etter å ha vært “sovende” siden 1992. Den nye miljøparagrafen understreker at det er statens ansvar å verne om naturen og miljøet for framtidige generasjoner. Miljøparagrafen § 112 i Grunnloven slår fast at "enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten” og at “statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger." Samtidig har Norge undertegnet Paris-avtaøen som gir oss skjerpede klimaforpliktelser i fremtiden.
– Hva er muligheten for at de får medhold i rettssaken?
– Jeg tror ikke de får medhold.
Men samtidig utelukker hun ikke at rettssaken kan gi betydelige endringer i norsk oljepolitikk – slik det kan ligge an til i andre land der lignende saker har havnet i domstolen.
– Lovteksten henviser til miljø, og ikke klima, det er vel en forskjell på klima og miljø?
– Det står ikke direkte om klima i bestemmelsen. Samtidig er det naturlig å lese den som om at den omfatter klimaendringer. Det kan gi både en lokal forurensing i sårbart miljø, og når vi eksporterer olje så har vi et ansvar.
– Men klimautslipp er vel et globalt problem - vi eksporterer jo fra hele sokkelen – hvorfor skal vi ikke kunne eksportere olje fra Barentshavet når vi eksporterer fra andre deler av sokkelen?
– Hvis noe må ligge av klimahensyn så kan utvinning i de sårbare områdene aktualiseres. Statens myndigheter har ansvar for å følge opp, og det har man for så vidt gjort gjennom annen lovgivning – petroleumsloven, naturmangfoldsloven med flere. Og Stortinget som lovgiver har gitt en lov som sier hvordan hensyn skal vurderes. Når myndighetene tar en beslutning så er det basert på lovgivning, og loven åpner for avveiing av ulike hensyn.
Rekordmange oljeblokker utlyses i Barentshavet: - Fullstendig galskap
Hun tror likevel at det kan være et behov for en klargjøring av grunnlovens paragraf 112 – som er definert som en rettighet, slik som menneskerettighetene.
– Dette en sak som domstolene bør befatte seg med. Domstolene har jo også rett og plikt om vurdere lover og forvaltningsbeslutninger. På dette feltet er det sterke samfunnsinteresser. Stortinget og regjering tar beslutningene om åpning av nye områder. Selv om fagkunnskapene innen olje- og gass ikke ligger i domstolene, så kan man si som mothensyn hvis ikke politikerne tar ansvar med hensyn til miljø og klima, så er det kanskje riktig at domstolene trår til.
Søksmålet er ett i en lang rekke av klimasøksmål som har dukket opp over hele verden de siste årene. I alt fra land som New Zealand, Peru, USA og Nederland går barn, studenter, bønder og andre vanlige borgere nå rettens vei for å tvinge politikere og bedrifter til å gjøre mer for å bremse klimaendringene.
Det har vært et lignende søksmål i Nederland, som nå er anket videre.
– Her gikk faktisk domstolen inn og sa at myndighetene var nødt til å kutte klimautslippene med 25 prosent for å oppfylle internasjonale forpliktelser.
Norges sak er likevel spesiell.
– Ett av spørsmålene er om denne saken egner seg for domstolene eller for politikerne, mener Ingvild Jakobsen, som ser fram til fruktbare diskusjoner og ønsker alle interesserte velkommen til arrangementet.
Høyre om olje-søksmål: - Borkastet tid