«Finnmarken» hadde fredag 31. desember en interessant artikkel med tittelen «Finnmark ble Norges svar på Australia». Der omtales deportasjonspolitikken som danske myndigheter iverksatte fra slutten av 1600-tallet for å øke andelen norske/danske – det vil si: ikke-samer – i amtet.

Bruken av Finnmark som straffekoloni har store likhetstrekk med tiltakene som europeiske kolonimakter brukte for å bosette sine oversjøiske besittelser med en «hjemlig» befolkning. I tillegg til forvisning eller deportering, dreide det seg både om skattefritak, fritak for militærtjenesteplikt og gjeldsamnestier. Slike tiltak ble også gjort gjeldende for dem som flytta frivillig til Finnmark.

I den ovennevnte utmerkete artikkelen heter det at forvisningsordninga ble avvikla i 1814. Det er imidlertid ikke korrekt. Finnmark forble et forvisningssted også etter 1814.

Dette kommer klart frem blant annet i Finnmarkskommisjonens rapport fra 1826. Flere steder i Finnmark fantes det personer som kom inn under ordninga for Hendømmelse til Finmarken. På nesten alle stedene i Finnmark hvor kommisjonen holdt møter, ba befolkninga om at forvisningsordninga måtte oppheves, fordi «Districtet paa den Maade oftere belemres med dovne, slætte og ryggesløse Personer».

At forvisningspolitikken fortsatt sto ved lag på 1830-tallet, bekreftes også av andre kilder. Det gjelder blant annet Fredrik Rode som var i kirkens tjeneste i Finnmark fra 1826 til 1834, og som etter finnmarksoppholdet ga ut en omfattende beskrivelse av forholdene i amtet. Der kommer han også inn på forvisningspolitikken, og nevner flere av reskriptene fra 1700-tallet som regulerte den tvangsmessige forsendelsen av lovbrytere til Finnmark. Rode mente at forviste personer aldri kunne bidra til «Formerelse» av folkemengden i noen særlig grad – «men derimod forøger Antallet af Forbrydere og den almindelige Demoralisation».

Det endelige punktum for bruk av Finnmark som straffekoloni ble satt 28 år etter 1814. Det skjedde gjennom Stortingets vedtakelse av kriminalloven av 20. august 1842. Der oppheva man sju reskripter gitt mellom 1743 og 1784 med detaljbestemmelser om forvisningsordninga.

Med dette ble Finnmark kvitt stempelet som et område myndighetene mente man kunne befolke med forbrytere fra sørligere deler av riket.