Russlands brutale krigføring i Ukraina ryster oss alle, og verden fordømmer angrepet på det sterkeste. Samtidig er den svært krevende sikkerhetspolitiske situasjonen i ferd med å føre til en ny Europeisk energirealitet. I dette bildet kan Barentshavet spille en avgjørende rolle i å sikre energitilførsel til et utsatt og sårbart Europa.

Rundt 40 prosent av all gassimporten til EU har til nå kommet fra Russland. Nå må Europa finne andre, og trygge, leverandører av en av de viktigste energikildene flere hundre millioner mennesker og en energihungrig industri er helt avhengig av.

Fram til for kort tid siden var energisikkerhet noe de fleste, både i Norge og andre land, tok for gitt. Med vinterens energikrise fikk begrepet ny aktualitet. EU innså allerede i høst at naturgass vil komme til å spille en sentral rolle i energimiksen, også i overgangen til det grønne skiftet.

Vinterens krise skulle vise seg å være en forsmak.

I løpet av få dager, med Russlands invasjon av Ukraina, står vi nå overfor en ny verdensorden. Ikke bare sikkerhetspolitisk, men også energipolitisk.

Et helt kontinent kan ikke, og skal ikke, lenger leve på Russlands nåde, hva tilgang på energi angår. Sikker tilgang til stabil og pålitelig energitilførsel kommer til å stå øverst på dagsorden i svært mange land i svært mange år framover. Det internasjonale energibyrået, IEA, har nå gått ut med en tipunktsplan for å gjøre Europa mindre avhengig av russisk gass. En plan som svarer på både den akutte situasjonen Europa står i nå, samtidig som den peker en tydelig vei mot det grønne skiftet.

Barentshavet kan vise seg å være en viktig del av løsningen.

Etter vel 50 år med produksjon på norsk sokkel har vi fremdeles 50 % av ressursene igjen i bakken, ifølge Oljedirektoratet. Store deler av disse befinner seg i Barentshavet.

Derfor må det bygges ut eksportløsninger for gassen som alt er oppdaget, men som enda ikke er utbygd. Og det må aktivt letes etter flere ressurser. Med dagens priser på gass, bør forholdene ligge til rette for å gjøre Barentshavet langt mer attraktivt for selskapene som er aktive på lete- og utbyggingsfronten.

Arbeiderpartiets mål om å videreutvikle norsk petroleumsnæring har fått en helt ny dimensjon. Dessverre med et grotesk bakteppe vi ikke har sett på flere generasjoner.

Norge kan og må spille en rolle. Vi må bistå Europa som står i en sårbar energisituasjon, med økte leveranser av naturgass. Gjennom økt aktivitet i Barentshavet kan vi finne mer norsk naturgass som kan trygge Europas energisikkerhet, i overgangen til det grønne skiftet. Både fordi naturgass i seg selv har fått en sentral plass i EU sine energiambisjoner, men også fordi av-karbonisert naturgass i form av ren hydrogen kan overta som en langsiktig energibærer.

Som nasjon må vi gjøre det vi kan for å bidra i en svært uforutsigbar energisituasjon. Vårt løfte til Europa i en krevende tid, må være at vi fortsatt skal være en stabil og forutsigbar gassleverandør. Derfor må vi lete mer. Vi må finne mer. Vi må bygge ut mer. Som ansvarlige politikere må vi legge forholdene til rette gjennom stabile og forutsigbare rammebetingelser. Det skal gjøre norsk sokkel attraktiv for selskapene som må gjøre jobben.

Vi har et klart solidarisk ansvar for å stille opp og det skal EU være trygge på. Og selv om EU går i gang med omfattende utbygging av fornybar kraft, vil behovet for gass være formidabelt i flere tiår enda.

Energisikkerheten i Europa står på spill. Mer leting og funn av naturgass i Barentshavet vil kunne bøte på dette.