Gå til sidens hovedinnhold

Et skjebnevalg for Finnmark

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Med virkning fra 2020 ble Finnmark og Troms tvangssammenslått til et storfylke. Dette ble gjort fordi H og Frp ville avvikle de daværende fylkeskommunene, mens KrF og V fortsatt ville beholde ordningen med fylkeskommuner. Kompromisset ble at de fire partiene ble enige om å slå sammen noen av fylkene til storfylker. På sikt ønsket imidlertid H og Frp at fylkeskommune på sikt skal avvikles. I starten på 2021 var jeg overbevist om at vi ved årets valg ville få en Ap, SP og SV basert regjering og at de ville sørge for at tvangssammenslåinga ville bli reversert. Når kommunestyret i Alta i februar i år vedtok å få utredet om Alta kommune skulle forbli i Troms dersom sammenslåinga ble reversert, ble jeg bekymret og bestemte meg for å engasjere meg i debatten. Fra 17.6. til 31.5. skrev jeg ti kronikker i Altaposten og Sagat hvor jeg argumenterte hvorfor Finnmark igjen må bli en egen region/fylke/fylkeskommune og hvor viktig det er at finnmarkingene i høst stemmer på partier som går inn for reversering.

I denne kronikken vil jeg kort oppsummere noe av min argumentasjon for viktigheten av at sammenslåingen av Troms og Finnmark blir reversert, samt hvorfor det er svært viktig at befolkningen i det øvrige Finnmark, Finnmark utenom Alta, stemmer på de partiene som har erklært at de vil gå inn for en reversering fra 2025.

1. Ingen politiske partier ønsker i realiteten ordningen med 11 storfylker. H og FRP har tydelig sagt fra om at deres endelige mål er en avvikling av fylkene. KRF og V har stemt for en reduksjon fra 19 til 11 fylker fordi H og FRP i forhandlingene ikke aksepterte flere enn 11 fylker. A, SP og SV har gått inn for reversering i de storfylkene hvor regionene ønsker en reversering.

2. Svært få fagmiljø/samfunnsforskere har forsvart storfylkene som Viken, Vestlandet og Troms og Finnmark. De legger vekt på at naturlige regioner som har utviklet seg gjennom historien er en ressurs for ethvert land. De nye storregionene vil i liten grad være egnet som gode redskap for regional utvikling i sine områder. Det blir vanskelig å få til dialog og medvirkning nedenfra, med å skape felles visjoner, med felles problemforståelse m.v. Avstandene og ulikhetene blir for store.

3. Prosessen med å overføre større ansvar og oppgaver til de nye storregionene har vist at svært få ønsker dette. Man ønsker at staten fortsatt skal ha et stort ansvar for at vi i landet har likeverdige/forsvarlige forhold med hensyn til kultur, helsetjenester, samferdsel m.v. Folk er svært skeptisk til at de nye storregionene skal få eneansvar på disse områdene. For storfylker uten annet enn overføringsinntekter fra staten vil oppgavene raskt bli å administrere offentlig armod.

4. Da den tidligere fylkeskommuneordningen ble innført på 1970-tallet var hovedformålet å få et folkevalgt organ i regionene som fikk ansvar for fylkesplanlegging og regional utvikling. Historia har vist at dette har vært vellykket m.h.t. å få til nyskaping og omstilling i næringslivet og til velferdsutvikling i hele landet. Med de utfordringene og omstillingene som Finnmark står overfor i dag, vil vi være svært avhengig av at vi igjen blir en egen fylkeskommune.

5. For befolkninga i Finnmark kom tvangssammenslåinga på et verst tenkelig tidspunkt. Finnmark befinner seg midt i avklaringsprosessene etter at Finnmarkseiendommen ble innført i 2005. At befolkningen fra 2020 ble fratatt det eneste folkevalgte organet som representerer og kan handle for hele befolkningen, var både uklokt og et overgrep. Fylkestinget i Troms og Finnmark vil selvsagt ikke ha legitimitet til å ha en slik rolle. Hvem kan sørge for at befolkningens samlede interesser i rettsprosessene blir ivaretatt, at saker blir forsvarlig belyst, at avtaler kan bli inngått og minnelige ordninger utarbeidet – når vi ikke lenger har en egen fylkeskommune.

Jeg håpet i februar at jeg skulle klare å medvirke til at også befolkningen i Alta i det kommende valget ville stemme for reversering av tvangssammenslåinga. Alta har hatt en svært positiv befolknings- og velferdsutvikling gjennom flere tiår. For meg er det liten tvil om at denne utviklingen i betydelig grad har sammenheng med at Alta har utviklet seg som et regionsenter i Finnmark. Altas fremtidige utvikling vil uten tvil også være svært avhengig av at man fortsatt har denne rollen. Ved å ha fokus på dette i årets valgkamp var jeg overbevist om at altaværingene ville stemme i forhold til det.

I juni forsto jeg at en liten gruppe «tidligere politikere og støttespillere til Arbeiderpartiet i Alta» for lengst hadde bestemt at stortingsvalget i Alta kun skulle dreie seg om en ting – at Arbeiderpartiet skal få færrest mulig stemmer og at ordfører Marianne Sivertsen Næss ikke skal bli valgt. Strategien de valgte for å oppnå det var enkel – ved å oppfordre og hjelpe Pasientfokus til å stille liste til valget ville lista få så mange stemmer at målet ville nås.

Da jeg i februar oppfordret Pasientfokus å la være å stille liste, da det ut fra mine vurderinger ville skade mer enn det gagnet saken de arbeidet for, svarte leder av Pasientfokus i et innlegg i Altaposten 19.2.21:

«Forslaget om at Pasientfokus skal stille liste til stortingsvalget kommer fra tidligere politikere og støttespillere til Arbeiderpartiet i Alta – ikke fra Pasientfokus».

Da Altapostens politiske redaktør på Coop-Elvebakken presenterte listeforslaget for Pasientfokus for de som sto bak oppfordringen, uttalte innpiskeren til møte følgende ifølge et oppslag i Altaposten 12.3.21:

«…nå må vi stå sammen og sikre at AP ikke får en stemme i Alta. Det kan ikke være noen som er ved sine fulle fem som vil sikre Hammerfests ordfører Marianne Sivertsen Næss på Stortinget».

Initiativtakerne til å få Pasientfokus til å stille liste visste selvsagt at lista ville få svært mange altaværinger til å stemme på lista. Ikke bare ville noen tilknyttet Arbeiderpartiet stemme på lista, men også folk som tidligere har stemt andre partier ville stemme på lista og ikke minst dersom man lyktes å få media i Alta til å støtte og anbefale lista. Da Odd Arne Rasmussen, en tidligere ordfører for Arbeiderpartiet, ble intervjuet i Altaposten 14.5.21 tilknyttet presentasjon av et ferskt partibarometer for Altaposten og NRK hvor Arbeiderpartiet fikk under 10 % av stemmen i Alta, uttalte han:

«En varslet katastrofe…I min analyse vil Ap i Alta fortsette fallet fram til valgdagen, og det vil gi et katastrofalt dårlig stortingsvalg for partiet i Finnmark». (Han er overrasket over) «at målingen ikke er nærmere fem enn ti prosent.»

På bakgrunn av ovenstående regner jeg med at Arbeiderpartiet trolig vil få minimalt med stemmer i Alta. Dette vil etter min vurdering svekke det klare signalet om at folk i Finnmark ønsker en reversering av tvangssammenslåinga. Kun en sterk oppslutning om de partiene som går inn for reversering av tvangssammenslåinga i resten av Finnmark vil kunne motvirke aksjonen fra de initiativtakerne til at Pasientfokus stilte liste.

Alta, 7.9.21

Kristian E. Johnsen

Kommentarer til denne saken