Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Equinor og deres partnere i lisensen bak Melkøya LNG står overfor flere praktiske utfordringer.
For det første betyr det avgiftsregimet mht. utslipp av co₂ nasjonale myndigheter med bakgrunn bla i Parisavtalen, betydelige kostnader for Melkøya LNG. Da er elektrifisering delvis et svar på dette. Reduserte avgifter.
Og en tar ned norske utslipp av co₂ med om lag 2 % gjennom elektrifisering. Det er et betydelig kvantum på ett enkelt utslippspunkt.
Dernest må lisenshaverne skaffe mer energi til veie for å kunne holde oppe trykket i gasstrømmene og dermed få ut optimalt av ressursene i Snøhvit.
I praksis vil dagens drift av Melkøya måtte reduseres/avsluttes rundt 2030 viss slikt trykk ikke kan opprettholdes.
Forberedelsene til dette er i full gang.
Anslagsvis vil det være behov for 20–25 % mer energi for å realisere nødvendig trykk i gasstrømmen til Melkøya. Med bakgrunn i Parisavtale og våre nasjonale forpliktelser vil det være umulig å tenke seg et betydelig større gasskraftverk og tilsvarende større co₂-utslipp.
Derfor vil et nei til elektrifisering være et signal om at rundt 2030 vil det ikke kunne produseres LNG på Melkøya. Det vil jo åpenbart ha konsekvenser både på regionalt, nasjonalt og på europeisk nivå.
Det viktigste i industriell sammenheng og teknologisk utviklingspotensial for hele Finnmark øst og nord for Alta, er at elektrifisering av Melkøya er satt som ei forutsetning for å spenningssette nylinja fra Skillemo i Alta og østover mot Skaidi med 420kV. Denne linjespenningen bestemmer linjekapasiteten. Dette er helt sentralt. Pr. i dag er linjespenningen bare 132kV. Uten 420kV vil nylinja bidra til driftssikkerhet, men ikke til noe kapasitetsøkning for Finnmark øst for Alta.
Uten denne linja vil ikke Finnmark øst og nord for Alta kunne delta i ei utvikling mht. det grønne skiftet og etablering av industriell produksjon knytta til dette. Toget går nå, elektrifisering av Melkøya er drivkrafta i dette.
For de som sier nei til elektrifiseringa av ulike – nok velmente og med begrunnelser i forsyningssituasjonen i kraftsammenheng – sier også nei til å ta del i det grønne skiftet. Finnmark øst for Alta vil i stor grad bli satt på sidelinja i denne sammenheng.