Endelig er det ingen tvil om hvilken betydning partisanene hadde

BESTIALSK HANDLING: På dette stedet ble 11 partisanhjelpere brutalt drept 18. august 1943. Onsdag ble minnesmerket åstedet for den offisielle unnskyldningen fra det politiske Norge for behandlingen partisanene har fått etter krigen. Endelig, skriver redaktør Anniken Renslo Sandvik.

BESTIALSK HANDLING: På dette stedet ble 11 partisanhjelpere brutalt drept 18. august 1943. Onsdag ble minnesmerket åstedet for den offisielle unnskyldningen fra det politiske Norge for behandlingen partisanene har fått etter krigen. Endelig, skriver redaktør Anniken Renslo Sandvik. Foto:

Har en unnskyldning betydning når den kommer 75 år på overtid?

DEL

Meninger18. august 1943. Vi er på Skytterhusfjellet rett utenfor Kirkenes. Den andre verdenskrig er inne i sin fjerde sommer, og i Øst-Finnmark har motstandsbevegelsen vært aktiv lenge. Allerede høsten 1940 hadde drøyt hundre personer flyktet over grensen til Sovjetunionen, der de ble rekruttert til etterretningsvirksomhet. Etter opplæring i Lavna, ble de sendt i grupper tilbake til Finnmark med mål om å samle og sende informasjon om tyskerne tilbake til Sovjet.

Med det inntok partisanene farefulle liv i Norge, de fant skjul i mørke huler og trange fjellsprekker, de frøs og sultet og var stadig på flukt.

For mens partisanene fortsatte sin utrettelige innsats, gjorde tyskerne det de kunne for å rulle opp nettverkene. Denne sommeren, sommeren 1943, har de avdekket partisanvirksomhet i Berlevåg og Persfjord, og i den forbindelse har en rekke sivile hjelpere blitt pågrepet. 17. august ble 11 menn dømt til dødsstraff, mens to kvinner og en mann fikk tukthusstraff. I sin bok «I partisanenes fotspor» skildrer forfatter Harald G. Sunde det som skjedde på Skytterhusfjellet den påfølgende dagen:

«Henrettelsen av de elleve dødsdømte ble utført om morgenen den 18. august 1943. Fangene var blitt kommandert ut med spader for å grave sin egen fellesgrav. Sammen med dem var rundt 30 soldater og underoffiserer. Den tyske offiseren som var leder for arbeidet var full, hånte fangene som maste på fortgang i arbeidet. Fangene var klar over at de var satt til å grave sin egen grav og hadde derfor ikke hastverk med jobben.

Offiseren fortsatte med å mase og endte opp med å tildele en av de dødsdømte nordmennene en spyttklyse i ansiktet. Historien forteller at én av fangene, Egil Bertheussen fra Berlevåg, i sinne sprang fram og drepte overoffiseren med et kontant spadeslag i hodet.

Som følge av drapet på den tyske offiseren ble avlivingsmetode for fangene endret. I stedet for det planlagte nakkeskuddet ble fangene i stedet slått i hjel med spader og vedtrær av de tyske soldatene; én etter én. Deretter ble likene lempet i fellesgraven.»

23. oktober 2019 på samme sted. Nå er det forsvarsminister Frank Bakke-Jensen som er på stedet. Det er 75 år siden frigjøringen av Øst-Finnmark, og han skal legge ned krans på monumentet over de falne partisanhjelperne på Skytterhusfjellet. Reaksjonene etter talen hans er umiddelbare. Endelig kom de ordene både partisanene selv, deres hjelpere og etterkommere har ventet på siden krigens slutt. På vegne av regjeringen overrakte han en offisiell beklagelse for behandlingen de har fått i etterkrigstidens Norge.

«Dette kom som lyn fra klar himmel. Jeg er naturligvis veldig gledelig overrasket,» var nevnte Harald G. Sundes umiddelbare reaksjon på beklagelsen.

«Det er svært gledelig at det offisielle politiske Norge ved regjering og forsvarsminister kommer med denne beklagelsen. Det vil bety mye for mange familier, den anerkjennelsen partisanene nå har fått,» sa Sør-Varanger-ordfører Rune Rafaelsen, som var til stede på Skytterhusfjellet. Det var også Ragnhild Vassvik, som er fylkesordfører enda noen dager til. På sin facebookside forteller hun om en gripende og verdig minnemarkering der Frank Bakke-Jensen holdt en viktig tale.

«Beklagelsen kommer ikke en dag for tidlig,» skriver hun.

Det er helt rett, det har vært en lang vei fram til denne offisielle beklagelsen fra Norge. Mens andre motstandsgrupper under krigen i tur og orden har fått både dekorasjoner, heder og ære, har partisanens medaljer uteblitt. Deres tette tilknytning til Sovjetunionen ble uglesett i den påfølgende kalde krigen, og mange av dem som risikerte absolutt alt i løpet av krigsårene, måtte nå leve med overvåking, anklager og mistenksomhet. I 1996 sto partisansønnen Karsten Eriksen fra Kiberg fram med sin historie i Dagbladet, og fortalte om et liv der han ble tett fulgt av etterretningstjenesten.

«I årevis fulgte de etter meg og de andre her i Kiberg. Der vi var, var de også. Flere ganger tenkte jeg på å ta mitt eget liv,» fortalte han da.

Anerkjennelsen av partisanvirksomheten har hatt to milepæler før denne ukas beklagelse. Det var av stor betydning da kong Olav besøkte partisanmonumentet i Kiberg i 1983, og like så da kong Harald gjestet samme sted i 1992. Da ba han om unnskyldning, og holdt talen som ble kjent som den viktigste oppreisningen partisanene har fått.

«Det kan være smertelig å måtte se historie i et nytt lys. Jeg har en spesiell følelse av dette når jeg står her foran et monument over en del av vår historie som til dels har vært tiet i hjel,» sa han da.

Men beklagelsen fra det politiske Norge har altså latt vente på seg. I stedet fikk de etterlatte et nytt slag i magen da regjeringen i 2017 valgte å stoppe det nye krigsdekorasjonsprosjektet de hadde tatt initiativ til seks år tidligere. Det ble sagt at det var vanskelig å dokumentere enkeltindividers innsats så lenge etterpå, og det ble besluttet at ingen nye medaljer skulle deles ut.

Det kan være vanskelig å forstå hvorfor en offisiell unnskyldning fra en regjering har en verdi 75 år etter at krigen tok slutt i Øst-Finnmark. Regjeringen er tross alt skiftet ut gjentatte ganger siden etterkrigstiden, det er ikke forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og hans kolleger som har skylden for behandlingen partisanene har fått. Det kan være lett å si at man bare må sette strek, si at det som har vært, har vært og gå videre.

Da er det viktig å huske på at vi har med en gruppe mennesker som risikerte sitt liv for Norge å gjøre. De forlot sine familier, de sultet og frøs, og de satt nasjonens interesser foran sine egne, bare for å bli møtt med mistenksomhet etterpå. Mens andre motstandsfolk ble hedret, ble de overvåket. Slikt setter sine spor, både hos dem det gjelder, og de som har kommet etter.

I dag er alle uttalt enige om at partisanene gjorde en tapper innsats for Finnmark og Norges frihet, og mistenksomheten fra den kalde krigen er byttet ut med anerkjennelse i form av ord. Og onsdag kom kanskje de viktigste ordene av dem alle.

Det er bare ord, men ord har stor makt, og blant de mektigste er unnskyld. Endelig er det ingen tvil om hvilken betydning partisanene hadde for at vi akkurat nå kan feire 75 år som fritt Øst-Finnmark.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags