«En gammel sameaktivist mimrer»

- Har innimellom inntrykk av at man ikke kan være same om man ikke er fortørnet over ett eller annet i fortid eller nåtid, skriver Kjell Ballari.

- Har innimellom inntrykk av at man ikke kan være same om man ikke er fortørnet over ett eller annet i fortid eller nåtid, skriver Kjell Ballari.

Av
DEL

Finnmarksdebatten«Tanken på at en hel samisk bygd skulle havne under vann, fikk en gruppe samiske ungdommer til å gå drastisk til verks. De hadde et budskap til det norske folk.» Dette står å lese på NRK-Sápmis Facebookside, i en artikkel vedlagt minnet om den første sultestreiken i 1979. Det ser ikke ut til at det bare var det norske folk som var uvitende. Om de som sultestreiket tror at de var årsaken til at Masi ble vernet, bør de sette seg bedre inn i historien

Det var Finnmark fylkesting som i 1960-årene ba om en utredning som også innbefattet neddemming av Masi, og prosjektet ble utredet. Store deler av fylkeskommunen og fylkesavisene var deretter åpne for en neddemming, noen også kompromissløse forkjempere for prosjektet. Denne ville planen førte i 1970 til dannelsen av ei aksjonsgruppe mot neddemming av Masi, som med grundig arbeid, kløkt, folkemøter og aksjoner fikk Stortinget til å vedta varig vern av bygda i 1973.

Ifølge den ovennevnte artikkelen var det trusselen om neddemming av Masi som fikk «begeret til å flyte over» for ungdommene i 1979. I så fall var de noe sent ute, og det er historieforfalskning å utgi dette som deres «budskap til det norske folk». Det må være mulig å framstille samisk historie uten alltid å knytte det til dramatiske, ofte overdreve, overgrepsfortellinger og rendyrkede offerroller. Jeg har inntrykk at det ikke er så nøye med at opplysningene er korrekte. Det viktigste er å male bilder av dáža som fæl og brutal og at samene både har hatt og har det ille i Norge. Dette stadiet i vår kulturpubertet burde vi være ferdig med.

At altasaken fikk en symboleffekt som førte til større bevissthet om samiske problemstillinger, har avgjort hatt betydning. Men det er ikke riktig at samene totalt var glemt og oversett da de mest dramatiske aksjonene ble igangsatt. Man hadde bl. a. en omfattende boligaksjon i 60- og 70-årene. Da kom det også mange viktige og riktige reformer i skoleverket. Samisk foreningsliv, kunst- og kulturliv var heller ikke usynlig da “ungdommene gikk drastisk til verks”. Nye kulturbygg ble reist, og samiske institusjoner var etablert eller i emning. Personlig trivdes jeg godt i NSR, som da var en levende kulturorganisasjon der eldre og yngre, fra radikale marxister til kirkevennlige kateketer og tolker, satt side om side og følte felleskap forankret i en felles følelse av å være av samisk ætt. Allmenpolitiske motsetninger spilte man ut på andre arenaer. Politiseringa av NSR førte dessverre til at mange eldre trakk seg ut av organisasjonen, som etterhvert utviklet seg til en politisk aksjonsgruppe.

Altatumultene førte som nevnt til fruktbare diskusjoner om samenes situasjon i statssamfunnet, men den harde konfrontasjonslinja noen valgte å følge, skapte også fortvilelse og dype sår. I mange familier førte det til unødvendig splittelse og avstand mellom medlemmene. Delvis eksisterer disse dessverre ennå. De unge skjelte ut de eldre, brødre og søstre stod mot brødre og søstre, mange foreldre og besteforeldre ble ulykkelige og vandret resignert mot sine graver med dette spørsmålet ubesvart: - Har vi gjort noe galt?

En hendelse som gjorde inntrykk på meg var samtalen med broren til en markert aksjonist midt i tumultene. Han sa omtrent følgende: “Vår mor er gammel og skrøpelig, og vet du hva hun sa til meg? Jo, sa hun, hvis jeg dør nå, må du sørge for at din bror (aksjonisten) ikke kommer i begravelsen! Så langt er det kommet i vår familie.” Jeg var “sameaktivist” på det tidspunktet, men samtalen gjorde inntrykk, og den har vært utgangspunktet for mange refleksjoner senere, eller for “velluktende sladder” som en sametopp bråkjekt og nedlatende uttrykte det da jeg jeg tillot meg å formidle umiddelbare minner fra egen fortid. Sjøl om jeg ifølge den samme sametoppen er «nokså analfabet til å kunne skjønne mønstre og strukturer», er jeg dumdristig nok til nok en gang å bli utsatt for hoderystende, intellektuell nedlatenhet.. Slikt hører med i den pågående debatten om samenes kår her til lands.

Jeg har mye “sladder” på lager, og tillater meg her å sitere noen forstandige ord som lederen i det mosaiske trossamfunnet i Norge tidligere i år kom med på NRK1-TV. Han hadde foreldre som overlevde holocaust, men visste om mange som ikke gjorde det. “Men,” sa han, “jeg lar ikke fortida definere min identitet.” Dette burde invitere oss samer til å spørre oss sjøl: “Hvor forankrer vi, og hvordan definerer vi vår egen samiske identitet i dag?”

Har innimellom inntrykk av at man ikke kan være same om man ikke er fortørnet over ett eller annet i fortid eller nåtid. Jeg har også ubehagelige minner knyttet til min personlige sametilhørighet og kan peke på mye horribelt i norsk samepolitikk. Men jeg har gudbedre også mange gode, til dels svært gode minner, knyttet både til slekt og til andre samer jeg har møtt. Og tro det eller ei, også til dárosamfunnet. Mange der har nedtegnet viktige opplysninger om vår fortid, noen har også skrevet ypperlige og grundige lærebøker og ordbøker i språket. Dette har gitt meg mer samisk identitet enn allskens høymælte slagord og aksjoner. Bedre utdanning, økt fritid og den materielle overfloden har gjort det mulig for mange samer å reise verden rundt. Personlig har jeg flere minnerike turer her, bl. a. til Grønland, Panamá, Røros, Oslo, Trondheim og Helsingfors. Disse og andre gratisturer hadde jeg som same, men ville neppe ha fått dem som dáža. Den norske staten har da bidratt med noe, både for “samene som folk” og personlig for mange sjøl om dette sjeldent omtales i mediene..

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags