40 år siden, torsdag 11. mars: Jeg var på jobb i banken med arbeidstid til kl. 17:00. Jeg snakket med pappa i telefonen i min lunsjpause klokka 12.00, han var klar til å reise til Tromsø for en undersøkelse på UNN. Skulle ta flyet 13:20. Jeg spurte om hvem som skulle hente han på flyplassen? med et muntert «ja, vi sees.»

Det ble siste gang jeg snakket med han.

Den forferdelige dagen

Jeg ble hentet hjem. Flyet som gikk fra Berlevåg kl.13:20 var savnet! Dagen, og tiden som fulgte, ble et mareritt. Ingen hadde ringt min mor, som fikk høre det på ettermiddagssending i radio, alene, og ble sjokkskadet.

Ingen fulgte oss pårørende opp i letefasen, og heller ikke senere.

Vraket ble funnet etter 3 dager. Vi, pårørende og etterlatte, måtte følge nyhetssendingene ettersom vraket og omkomne ble tatt opp. TV/radio meddelte 1 savnet tatt opp i dag. Ringe selv med hjertet i halsen; «Hvem var det dere fant i dag?» Hver dag.

Min far var den siste som ble funnet, etter 11 dager.

Media dekningen var intens. Bilder og oppslag var veldig vonde, men samtidig veldig nødvendig for oss. Vi var desperate etter informasjon.

Den første havarikommisjonen under ledelse av General Wilhelm Mohr, ankom Mehamn og foretok de første undersøkelsene og vitneavhør. Rapport 1984. Utvidet granskning 1987. Nye undersøkelser 1997. Den siste avsluttet i 2005, ledet av Gaute Gregusson.

Grunnen til at det ble flere kommisjoner på denne saken var at det ikke ble ro om årsaken til flystyrten. Media og vitner ville ikke slippe saken, de fleste av oss pårørende var berørt av dette hele tiden.

Selv var jeg leder av støttegruppen ved siste kommisjon, og var observatør ved alle høringene. Hørte ca. 200 vitner, flyplasspersonell, flyvere, media, redningsfolk, fiskere, leger, radarstasjoner, privatpersoner, alle hadde sine observasjoner og synspunkter som kunne være utslagsgivende for havarikommisjonens konklusjon.

Vitnehøringer

Det var sterkt og emosjonelt å høre fra vitner hva de hadde observert denne dagen. Jagerfly, to Britiske Harrier, var observert av mange i området der flyet styrtet. Det foregikk en stor NATO øvelse i Troms og Nordland, og spekulasjoner om disse hadde forårsaket ulykken, har hele tiden vært veldig aktuell, og ble også mye diskutert i media. Brennpunkt (2002) satte også søkelys på denne teorien i saken.

Sterkt var det også å oppleve den elendige krisehandteringen som ble utvist. Det var nemlig ingen. Vi var i realiteten hele tiden overlatt til oss selv. Men takket være en støttende lokalbefolkning og familieomsorg, kom vi oss igjennom det på et vis.

For oss, etterlatte og pårørende har det vært en sterk psykisk belastning å stå i denne saken over så lang tid. Kampen om sannheten og usikkerheten om årsaken, var og er, også tung å bære.

Barn mistet begge foreldre, foreldre mistet barn og barnebarn, de fleste mistet en pappa og bror. Mange familier ble rammet hardt.

Mange pårørende, voksne og barn, fikk sine traumer den dagen, torsdag 11. mars 1982, og de sårene er der enda..

Konklusjonen ble aldri klarlagt, men havarikommisjonens teori lyder slik;

Høyst sannsynlig ble ulykken forårsaket av et sammenbrudd i flyets høyderorsystem, utløst av uvanlig sterk turbulens.

De omkomne var:

  • Peer Chr.Hovring, kaptein
  • Hans Breines, styrmann
  • Aksel Jentoft Hansen
  • Valter E Hansen
  • Hjalmar Arnt F. Henriksen
  • Hermod E. Jensen
  • Kjell Jørgen Jenssen
  • Arild Jessen og hans sønn Audun Jessen
  • Stein Åge Nilsen
  • Johnny Leo Olsen
  • Knut Sandtrøen og hans kone May-Britt Sandtrøen
  • Leif Agnar Torgersen og hans datter Gunfrid Torgersen

Våre tanker går til dere i dag.