Dilettanter har gode kår i avisspaltene

Aage Solbakk

Aage Solbakk Foto:

Av
DEL

KronikkDenne tittelen brukte jeg for 20 år siden i en artikkel om noen personer som da var ofte i avisspaltene i Finnmark med hatske utfall mot samene, og som mente at samene ikke var Finnmarks urinnvånere.

Denne overskriften er aktuell også i dag, da det i ny og ne publiseres artikler av personer om samisk historie som grenser til historieforfalskning. En ny dilettant har dukket opp på denne arenaen, altaværing Stig Harby. I Ságat 17.04 og i Finnmarken 23.04 påstår han bl.a. at Karasjok var 100 % kvensk rundt 1700, og at det var kvenene som innførte tamreindriften i indre Finnmark. Dessverre for Harby, så kan en ikke endre på historiske fakta hvor mye man enn skulle ønske å få disse til å passe inn i ens egen oppfatning av verden rundt en.

Karasjok bygdebok

Jeg har hatt den glede å skrive bygdeboka om Ávjovárri (Karasjok), som kom ut i 2000 (tils. 528 sider). Bl.a. har jeg kunnet dra nytte av viktige primærkilder som skattelister og domsprotokoller for «Torne Lappmark», som omhandler bl.a. innlandssiidaene Guovdageaidnu (Kautokeino), Ávjovárri (Karasjok), Deatnu (øvre Tana) og Ohcejohka (Utsjok) fra midten av 1500-tallet til 1751. I tillegg har jeg benyttet meg av samiskspråklige kilder produsert i samme periode (som har resultert i en bok om samisk skriftspråkets historie fra 1557 til 1978, andre opplag 2019).

Fakta fra primærkildene

Disse primærkildene forteller om innlandssiidaene som velorganiserte rettssamfunn med indre selvstyre. Slik var det også i Ávjovárri. Siidaen var en sammenslutning av samiske (lappiske) familier som valgte siidastyret – goahtegearret («gammeting»), som fordelte fiske- og fangstplassene mellom fami liene. Bosetningen var basert på sesongflyttinger innen siidaen. Om sommeren var laksefisket (goldin og buođđun) det primære, bl.a. i Iešjohka, Bávttajohka, Kárášjohka og Anárjohka. Laksen var faktisk ryggraden i det daglige kostholdet til langt ut på høsten. Om høsten tok familiene del i villreinfangsten som bl.a. skjedde ved Ássebákti (bl.a. ved bruk av ákkis, gjerde med porter som snarer er festet til).

Sent på høsten samlet sidaens familier seg på vinterboplassen, eller dálvadas som det heter på samisk. Dálvadas var ved Ávjovárri, litt sør for dagens Jergul. Viktig fiskevann var Iešjávri, som var rik på flere arter fisk. Her drev man isfiske, juoŋasteapmi (urgammelt samisk ord), og fangst på vilt som det var nok av rundt vannet. Ellers var vinteren den roligste perioden. Nå hadde man tid til å komme sammen, fortelle eventyr og berette om sommerens og høstens mange hendelser. Goahtegearret kunne ta beslutninger, avsi dommer og gjøre avtaler med andre siidaer om fiske og fangst.

Birkarlene krever skatt for kongen

Til dálvadas kom det handelsmenn og fogder. Handelsmenn drev byttehandel, og fogdene drev inn skatt med tvang. I «svensk» lappmark ble kongens lappefogder siidaenes protokollførere på vintertinget, kalt «nämd» på svensk. Det skjedde fordi de etter 1553 skulle kreve skatt av siidaene for kongen. Disse stillingene fikk birkarlene som siden 1300-tallet hadde delt Sápmis siidaer («lappmarker») mellom seg. I disse lappmarkene hadde de et handelsmonopol med «sine» siidaer. Men birkarlene hadde ikke de beste ord på seg for sedelighet. I en presteberetning fra 1670-tallet kommer det fram at på markedsplassene ble samiske kvinner skjenket full og ble et lett bytte bl.a. for birkarlene som tok seg til rette.

Etter ca. 1670 og fram til fastsettelsen av riksgrensen i 1751 var det fra myndighetenes side kun fogden/befalingsmannen og tolken hans som tok del i møtene på vintertinget. Den svenske fogden fungerte kun som protokollfører og blandet seg ikke opp i sidaens gjøren og laden, bare han fikk innkrevd siidaskatten (bl.a. reinskinn, reinskrotter, bever- og mårskinn; stedsnavnet Mádjitmohkki «Beverbukt» i Kárášjohka forteller at her ble det fanget bever). Men i kjølvannet av misjonsvirksomheten ble også fogdens oppgave, i samarbeid med den stedlige, svenske presten, å påse at sidamedlemmene sluttet å tilbe sine «hedenske» guder, og at de fulgte og etterlevde kirkens lover om samliv og ekteskap. I den forbindelse ble det bygd kirker i Guovdageaidnu og Ohcejohka i 1701. Samme år ble det reist et lite kapell i Ávjovárri.

Samisk tamreindrift – ingen kvener i sikte

Fra midten av 1600-tallet og utover begynte siidaenes næringsveier i innlandet gradvis å endre seg. Høstingen av det naturen kunne gi og villreinfangsten ga mindre utkomme pga. hard skattlegging og kolonisering. Dette førte til større press mot siidaenes indre liv og livberging. Siidafolkene måtte etter hvert fange mer og mer villrein og vilt for å tilfredsstille skatteoppkreverne. Villreinen ble nesten utryddet. Som en følge av dette oppsto tamreinholdet som igjen førte til en endring av bruken av siidaenes landområder. Tamreinholdet førte også til at enkeltmennesker etter hvert ble eiere av rein. Reinen måtte nå gjetes, noe folk ikke hadde gjort tidligere.

I 1599 var det registrert i siidaen 28 samefamilier («lappe»-familier), i 1639 24, i 1659 10, og i 1699 16 familier. Årsaken til nedgangen fra midten av århundret var at mange familier «rømte til sjøen» på grunn av den «store skatten de må betale til Sverige». Noen av dem ble «norske» samer.

Rundt 1700 hadde noen familier i Ávjovárri en liten reinflokk – čora som var mer som en binæring. På sin første reise i Finnmark i 1716, kartla samemisjonæren Thomas von Westen også flyttsamenes flytteveier mellom innlandet og kysten. I Ávjovárri hadde man nå tamreinsiidaer som flyttet mellom Iešjávri og kysten. Men ikke alle klarte overgangen til et liv som reindriftssame. Derfor fortsatte disse å livnære seg på tradisjonelt vis. Men snart fikk de konkurranse om jaktmarker og laksefiskeplasser av kvenene som fikk innpass i siidaen.

Skatt og kolonisering

Etter Kalmar-krigen (1611–1613) forble innlandssiidaene Guovdageaidnu, Ávjovárri, Deatnu og Ohcejohka dansk/norsk-svensk fellesdistrikt. Her fortsatte dobbeltbeskatningen av samene. Nå satte Sverige i gang en rekke tiltak for å styrke sin stilling i nord. Blant annet oppfordret den svenske stat svensk-finske kolonister til å bosette seg i de nordsamiske siidaene for å sikre svensk herredømme.

I andre halvdel av 1600-tallet ble koloniseringen intensivert. Grunnlaget for denne koloniseringen var Sveriges «Lappmarksplakat» av 1673, som ble etterfulgt av en ny plakat i 1695. Lappmarksplakaten ga fordeler for nybyggere som var villige til å slå seg ned i Sápmi/Sameland. De skulle få skattefrihet i 15 år, og deretter ikke betale høyere skatt enn samene. Dessuten skulle de slippe militærtjeneste på livstid. Områder som var «øde» og ikke i bruk, skulle dyrkes og komme jordbrukerne til nytte. Kolonistene ble forpliktet til å så og pleie jorda, ellers kunne de miste rettighetene de hadde fått.

1724 – to kvenfamilier får bosette seg

Det førte til at de første svensk-finske kolonister (kvener) kunne slå seg ned i Kautokeino, Karasjok og Tanadalen. Men de første kvenene som slo seg ned i Ávjovárri-siidaen på 1720-tallet, fikk ikke bosette seg der bare med Lappmarksplakatens velsignelse. De måtte også ha siidaledelsens tillatelse. På et felles sidamøte mellom Guovdageaidnu og Ávjovárri i slutten av januar 1724, ble det vedtatt (med et visst påtrykk av den svenske befalingsmannen som var protokollfører) at to kvenske familier – Hindersson og Matzon – skulle få lov til å bosette seg i siidaen, men på den betingelsen at de ikke gikk ávjovárri-samene i næringen. Trolig ble vedtaket også påvirket av det forholdet at Hindersson var gift med datteren til den svenske presten i Guovdageaidnu-Kautokeino, Anders Nicolai Tornensis (død 1705).

De to familiene fikk så anvist «ødemark» – «Crono Øde wid Karasjocki» hvor de kunne slå seg ned, også kalt «Nybygareby Carasjoki», som senere ble til bygda Kárášjohka/Karasjok. De brakte med seg husdyr og etablerte et bosetningsmønster med gården i sentrum som var helt ulikt det ávjovárri-samene hadde. Alt taler for at de fikk slå seg ned på neset der den gamle kirka står. Like etterpå flyttet en av sønnene til Matzon, Erik Ersson ulovlig til «Enarejocki», nærmere bestemt til Gámehisnjárga, som tilhørte Deanu-siida.

Det tok ikke lang tid før innflytterne okkuperte viktige laksefiskeplasser som tilhørte ávjovárri-samene. De turet fram slik det sies i et gammelt finsk uttrykk: «Lappi pakenee, Lanta sakenee» – «Lappen viker unna, bonden rykker fram». Det satte vondt blod mellom dem. Ikke nok med det, det oppsto også strid mellom de to kvenfamiliene om engmarker, med det resultatet at Hindersson-familien flyttet til Vuovdaguoika ved Tanaelva, som tilhørte Deanu-siida (øvre Tana, som ble ledet av min tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldefar på slutten av 1600-tallet). Men der laget konen, Aile Andersdotter (f. ca. 1695), så mye kvalme for den lokale, samiske befolkningen at familien fant det best å flytte tilbake til Ávjovárri, der den i 1724 hadde fått status som innbygger av siidaen.

Hvem denne prestedatteren, Aile Andersdotter var, er en helt annen historie. Denne er ingen oppløftende lesning om prestedatteren Aile og hennes mor Aile; det berettes om drikking, brennevinshandel, tyveri, slagsmål og verre ting. Denne historien vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

Karasjok bygdebok på norsk?

Før riksgrensen ble trukket i 1751, bodde det i Ávjovárri 22 samefamilier og 8 kvenfamilier. Kvenene gikk etter hvert opp i den samiske befolkningen og ble samer. Dette og mere til kan leses i Ávjovári – Kárášjoga historjá I 1553-1900, Davvi Girji 2000 (tils. 528 sider), som selvfølgelig er på samisk. Karasjok kommune burde få laget en norsk utgave av bygdeboka slik at Karasjoks historie ble kjent av mange flere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags