Gå til sidens hovedinnhold

«Det var en gang en torsk som bodde i Repparfjorden ...»

Nussir og eventyret om det grønne skiftet.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I torsdagens kommunestyremøte spurte jeg, på vegne av MDG, rødt og SV, om ikke beslutningen om å tillate sjødeponi i Repparfjorden bør revurderes. Reguleringsplanen ble vedtatt av Kvalsund Kommunestyre i 2012 på bakgrunn av konsekvensutredningen som forelå. Dette var definitivt ikke uten motstand, bl.a. var det 85 høringssvar til planen, hvorav de fleste sterkt kritiske.

Siden den gang har det rent mye vann i sjøen.

Bl.a. har eggundersøkelser utført av Havforskningsinstituttet (heretter HI) årlig siden 2015 avdekket at torsken likevel gyter i deponiområdet, og at hovedgytefeltet for torsken overlapper med både nærsonen og randsonen av det planlagte sjødeponiet. Dette er kunnskap som ikke var tilgjengelig i 2012 og heller ikke da utslippstillatelsen ble gitt av Miljødirektoratet. Kysttorsken er rødlistet. Regjeringen har forpliktet seg til å lage en gjenoppbyggingsplan for kysttorsk. Repparfjorden er gitt høyeste verdi og kategorisert som en nasjonalt viktig gytefjord for torsk. Og samme fjord skal man nå fylle opp med 2 millioner tonn kobber- og kjemikalieholdig avfall per år. Forstå det den som kan.

Kanskje enda mer kjent er fjorden som nasjonal laksefjord med nasjonale laksevassdrag i tilknytning. HI har vurdert risikoen for at deponeringen vil gi alvorlig negativ påvirkning på både ørret, røye og laks som betydelig.

Jeg kan minne om at fiskeridirektoratet mente at reguleringsplanen og det planlagte sjødeponiet «strir mot viktige regionale og nasjonale interesser» Kvalsund Kystfiskarlag betegnet det som skal skje som miljøkriminalitet og viste til erfaringer fra tidligere gruvedrift og deponi, hvor de dumpede massene var en skarve tidel av det som nå skal finne veien ned i Repparfjorden. (Ifølge en nylig publikasjon spres avfall fra 70-tallet fremdeles rundt i det indre fjordbassenget og metallnivået for kobber i overflaten av bunnsedimentet her er like over et nivå som kan gi biologiske effekter(!))

Nivået av kobber i restmassene som Nussir skal deponere i fjorden plasserer avfallet i den dårligste tilstandsklassen i klassifiseringssystemet for sedimenter hos Miljødirektoratet. Faktisk tilsvarer mengden kobber i avfallet det samlede utslippet av kobber fra akvakulturnæringen langs hele norskekysten, og på Vestlandet betraktes dette allerede som problematisk for marint liv rundt anleggene.

Her har jeg bare nevnt noen hovedmomenter i hva kritikken mot tiltaket dreier seg rundt, men jeg vil også stikkordsmessig ta med ytterligere et par punkter hvor det er stor usikkerhet mtp potensielle skadevirkninger:

– den enorme mengden finfraksjon (partikler som er så små og lette at de ikke synker rett til bunns) som skal slippes ut årlig (400000 tonn), kombinert med usikkerhet omkring strømningsforhold. Dvs at det er høy sannsynlighet for at disse partiklene vil spres over et stort område.

– Risiko for bioakkumulering av tungmetaller via de minste organismene og videre oppover i næringskjeden.

Leserinnlegget fra AP-representantene Fagerhaug og Wickstrøm som har stått å lese på iFinnmark fra fredag krever knapt noen kommentar. Jeg tør å mene at ingen oppriktig kan tro at «barn i Kongo» får et bedre liv som følge av at Nussir får starte gruvevirksomhet i Hammerfest kommune. Å komme med et slikt utspill gir hele innlegget et preg av manglende seriøsitet. (for ordens skyld kan jeg da også poengtere at det ikke er selve gruvevirksomheten vi er kritiske til, men hvordan avfallsmassene skal håndteres. Og selvsagt skal Norge, Finnmark og Hammerfest bidra i det grønne skiftet.)

Les også

«Nussir, en pioner i det grønne skiftet»

Det er forresten fullstendig misforstått, når AP hevder at SV, MDG og rødt «slettes ikke har et fokus på hvordan utvikle Hammerfest kommune». For det første er dette en total avsporing, all den tid vår motstand som nevnt dreier seg om sjødeponiet og ikke mot gruvedrift som sådan. Og uansett skal ikke utviklingen skje på bekostning av naturen og de næringer og interesser som allerede eksisterer i kommunen og regionen (kan nevne eksempelvis fiskeri (inkl. havbruk), reindrift, friluftsliv).

Det kan ellers virke som AP har sovet i timen. Det har vært et viktig økt fokus på klimakrisen de siste årene og en stund kunne man få inntrykk av at naturen måtte ofres for å redde klimaet. Men rapporter og publikasjoner særlig fra de siste par årene har vist oss hvor alvorlig galt det kan gå hvis vi ikke evner å ha to tanker i hodet samtidig – vern av både natur og klima. Naturen er truet. FNs naturpanel slår fast at de betydelige naturendringene menneskelig aktivitet har ført til over hele kloden hittil har alvorlige konsekvenser for 66 prosent av det marine miljøet. Og om ikke alle er enige i at naturen og alle artene den består av har en egenverdi, så er det hevet over enhver tvil at en fortsatt rovdrift på naturen på (trolig ganske kort) sikt vil slå kraftig tilbake på oss.

Jeg kan til sist opplyse om at det i kommunen for tiden arbeides med kommuneplanens samfunnsdel, et spennende arbeid som vi folkevalgte i Hammerfest har fått ta del i. Her er bl.a. implementeringen av FNs bærekraftsmål en sentral del av arbeidet. Man har plukket ut 68 av totalt 169 delmål som mulig aktuelle for en norsk kommune. Og jeg vil anta at man i en kystkommune som Hammerfest med lang og stolt historie innenfor fangst og fiske ville finne hovedmål 14 relevant: «Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling». Og – første delmål: «Innen 2025 forhindre og i betydelig grad redusere alle former for havforurensning, særlig fra landbasert virksomhet, herunder forurensning forårsaket av marin forsøpling og næringsstoffer.»

Det henger ikke på greip. Det var et lite tilfredsstillende svar vi fikk fra næringssjefen i torsdagens kommunestyremøte, og ei heller bidrar arbeiderpartiets oppfølgende avisinnlegg til å klargjøre hvordan sjødeponi i Repparfjorden kan ses som forsvarlig. Det er regelrett grønnvasking når man tviholder på poenget om at vi behøver dette kobberet som del av det grønne skiftet, og at det i seg selv skal være et argument for sjødeponi.

Det første vi må gjøre er å innrømme at sjødeponi ikke er en holdbar løsning. Punktum. Men så må vi jobbe videre med alternativene. For det er jo ikke slik at det ikke fins andre måter å håndtere restmassene på. Vi bør jobbe for nasjonale insentiver slik at det blir lønnsomt å selge/ta i bruk fyllmassene til noe annet. Og tar det tid å få på plass andre løsninger, så må vi ta oss den tida. Kobberet går ikke noe sted, og det vil trolig være like attraktivt den dagen vi har en forsvarlig måte å hente det ut på. Den ventetida er fjorden og naturen verdt.

Kommentarer til denne saken