I norsk politikk har vi en stor tillit til systemene. Stor tillit til at hvis vi bare jobber hardt nok og lenge nok så vil man lykkes. I arbeid med samferdsel så er dette en sannhet med visse modifikasjoner.

Finnmark er et stort og langstrakt område. Større og lengre enn alle andre fylker i Norge, faktisk får flere fylker i Sør-Norge plass innen grensene til gamle Finnmark fylke. I sammenligning er Finnmark på størrelse med eller større enn flere europeiske land. Dette sammen med det faktum at det er bosetninger og tettsteder over hele fylket skaper et enormt behov for infrastruktur. Det er behov for strømtilførsel, bredbåndstilgang, telefonsignaler, båtruter og ikke minst veinett.

Her kommer lureriet. Den evige diskusjonen om hvem som har ansvaret for denne nødvendige infrastrukturen. Er det kommunene? Fylkeskommunen? Kraftlagene? Vegvesenet? Staten? Resultatet er det samme uansett konklusjon, eller hvem som blir utpekt som ansvarlig: For lite blir gjort fordi ressursene som kreves for å vedlikeholde og bygge ut ikke er tilstrekkelige.

Når nødvendig vedlikehold ikke blir gjort vil problemene bli verre og man ender opp i en ond sirkel hvor det eneste man får gjort er å sy lapper på ei bukse som består av flere hull enn gjenstående stoff. For hvert problem man løser blir tre andre verre på grunn av manglende vedlikehold. Dette er villet politikk. Trolig ikke ondsinnet, men like fullt villet ved mangel på prioritering.

Årsaken til denne mangelen på ressurser til spesielt distriktene er samfunnsøkonomiske regnestykker. Regnestykkene som regner faktiske kostnader opp mot nytte for storsamfunnet. Her er det èn faktor som teller mer enn noe annet, befolkning. Hvis man legger befolkning til grunn vil distriktene alltid tape i kampen om ressurser mot sentrale strøk. 8-felts motorvei i Oslo vil alltid anses mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn ny vei inn og ut av kyst-Finnmark. Mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn rassikring eller andre tiltak over fjelloverganger.

Den eneste løsningen er å endre regnestykket. Regnestykket må endres slik at distrikt kan konkurrere på rettferdig grunnlag i kampen om ressurser. Distrikt må få sin nødvendige del av kaka fordi vi ønsker et distrikts-Norge med vår verdiskapning, kultur og norske særegenhet. Vi kan ikke være kjent med et system som skaper et klassesystem hvor folk som bor i Nord ikke har samme tilgang og muligheter som resten av landet. Sentralisering i storbyer er ikke bærekraftig og valget står nå om vi ønsker å ivareta distriktene eller ikke.

Rødt går til valg på kamp mot forskjells-Norge. Redusere forskjellene mellom rik og fattig, by og distrikt. Vi vil endre regnestykket og omfordele og tilbakeføre ressurser fra sentrum til distrikt.