Da jeg var liten var vi mer eller mindre selvforsynt av kjøtt, fisk, egg og grønnsaker. Vi hadde alt på gården til mamma; Grønnsaker (reddiker, rabarbra, salat, kål, løk, tomater, neper og gulrøtter) og poteter ble dyrket. I tillegg hadde vi hver høst sanking av bær (blåbær, tyttebær, multer til syltetøy. Og krøkebær til saft) Vi hadde sauer, griser og høns. Bestefar fisket. Matvarene med saltet, syltet, og tørket, alt etter hva det var. Og så ble det som skulle det fryst. Av grisen ble det laget både ribbe og koteletter og annet. Sauen ble til både fårikål, lammerull, og pinnekjøtt, i tillegg til andre typer kjøtt. Fisken ble saltet, hengt til tørk eller frosset, og rogna ble til kaviar. Vi lagde det meste fra grunnen av.

Jorda ble slått, eller dyrket.

Drømmen er et gårdsbruk hvor man klarer å være selvforsynt i størst mulig grad. Hvor man kan lagre maten man selv produserer og dyrker. Med solceller, ei lita vindmølle og en egen brønn. Jeg er lei dette maset om skam. Det snakkes om flyskam. Oljearbeiderskam. Bilskam. Skam for alt. Vi skal skamme oss over å måtte fly mellom Finnmark og Oslo, fordi familien bor der nord, og det er kjappeste alternativ. Vi skal skamme oss for å bruke fleece-klær, fordi det er microplast. Og helst skal man ifølge de hippe og kule ikke spise kjøtt fordi kua fiser. Jeg orker rett og slett ikke mer snakk om skam. Jeg synes vi skal heller snakke om handling. For alle vet at å forsøke å påføre noen skam for noe, det er som å pisse i buksa for å holde varmen. Det er greit der og da, men fy faen så kaldt det blir etterpå. Samme kan vi si om flyskam; Ja du skal skamme deg for å fly, men dessverre vennen, du har ikke annet valg når du skal besøke familien. Vi kan påføre så mye skam vi ønsker, men det betyr ikke at man endrer seg likevel. Vi lever fortsatt på samme måte, vi bare skammer oss litt. Våre miljøaktivister lurer seg selv der de løper rundt og påfører andre skam, samtidig som de oppdaterer på internett hvor flinke de er. Flinke til å påføre skam. DETTE er hva mangler hos miljøfronten; det å praktisere det de forkynner. De fleste bor i leiligheter i byene, hvor de krangler om bil vs sykkel, eller kanskje det snakkes høyt om bønner og linser istedenfor kjøtt. Man innfører kjøttfri mandag på jobbens kantine i troen på at det redder jorden. Samtidig valser vi rundt med nyeste mobiltelefonen som er miljøverstinger, og i klær som er av plastikk. Mens vi gjerne rocker Barrys Bootcamp i Oslo Sentrum i treningstøy av lycra og spandex, og drikker smootie i plastbeger. Regnskogen brenner fordi vi spiser fisk til vi ser mannen med ljåen, og den fores av soya derfra. Men vi vil ikke ha kjøtt fra kua, grisen eller sauen. VI skal være miljøvennlige og tar tog, buss eller bane i våre fancy sko som er laget av lavtlønnede unger i et u-land. Samme landet vi sender våre gamle mobiler, tv’er til, fordi da er det unna vårt åsyn. Ikke eksisterende. Miljøfolka og de som skriker høyest gjør ikke som de selv predikerer! De lever ikke miljøvennlig. Alt håp er ute: Mange av de som har vært forkjempere av miljøet sier det samme; jorden er ikke mulig å redde. Vi kan egentlig bare sette oss ned å vente. Vente på undergangen. Håpet er ute. Og som man kan lese av artikkelen det linkes til så vil både fattigdom, kriger for mat og vann, og migrasjon bli en stor utfordring i verden i tiden som kommer. De får rike holder faktisk et jerngrep om det som er av faktisk rikdom; Vann, mat, grønt områder. Vi i Norge er heldig, veldig heldig. Mens kun 10% av hele Norges areal er bebodd, så har vi mulighet å faktisk gjøre noe med dette. Befolkningstettheten vi ser i byene er egentlig ikke nødvendig. La oss bruke arealet vårt til å bevisst skape et land hvor vi som innbygger er mer eller mindre selvhjulpen. Hvor Norge er selvhjulpen. Slik at vi ikke trenger importere haugevis av kjøtt, eller mat til folket. Vi bør BYGGE landet miljøvennlig, og sørge for at vi kan brødfø våre egne. Enten det er veganere eller kjøttetere. Enten det er i byene eller på landsbygda. Kanskje er vi de som på sikt legger føringene for hvordan man faktisk klarer redde en blødende klode? Ikke bare med ord, men med handling. For selv om håpet for mange er ute, så kan man gjøre en innsats likevel. Kan vi ikke? La oss skape et grunnlag for et nytt håp.

La oss faktisk gjøre noe, slik at vi ikke trenger skamme oss!

Kan vi ikke kutte skammen og legge til rette for at vi skal LEVE miljøvennlig?