Det må bo folk i Finnmark, og ikke bare folk med våpen

RUSTES OPP: Dersom forsvarssjefen får det som han vil, kan stridsvogner som dette bli fast stasjonert på Porsangmoen. I regjeringens forslag til statsbudsjett ligger det også flere kroner til Forsvaret, og det satses både i Porsanger og Sør-Varanger.

RUSTES OPP: Dersom forsvarssjefen får det som han vil, kan stridsvogner som dette bli fast stasjonert på Porsangmoen. I regjeringens forslag til statsbudsjett ligger det også flere kroner til Forsvaret, og det satses både i Porsanger og Sør-Varanger. Foto:

Det er et paradoks hvordan den ene siden av staten Norge jobber for opprustning av Finnmark, mens den andre gradvis er med på å bygge fylket ned. 

DEL

Meninger«Nordområdene er strategisk viktig for Norge og for Nato. Regjeringen fortsetter å styrke den militære tilstedeværelsen, tilgjengeligheten og beredskapen i nord.»

Det sa forsvarsminister Frank Bakke-Jensen da regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett i begynnelsen av oktober i år. Her går det fram at regjeringen vil øke Hærens budsjett med 414 millioner kroner. Det satses på et høyt aktivitetsnivå i Brigade Nord i Bardufoss, Etterretningsbataljonen på Setermoen, Garnisonen i Sør-Varanger og Garnisonen i Porsanger. For GSVs del innebærer det at etableringen av jegerkompaniet fortsetter, akkurat som det ble lovet i 2016. Og i Porsanger skal en kavaleribataljon bygges opp, samtidig som garnisonen er pilot for grunnutdanning av rekrutter.

Omtrent samtidig overleverte forsvarssjefen sitt fagmilitære råd til forsvarsministeren hva gjelder langtidsplanen for Forsvaret. Han ser for seg en stadig mer ustabil verden, og mener Norge må ruste seg deretter. Ut av fire alternativer som alle innebærer en budsjettmessig opptrapping på minst 12 milliarder til 2024, anbefalte han det dyreste. Det innebærer en økning av forsvarsbudsjettet med hele 35 milliarder kroner årlig.

I så fall vil også Forsvaret i Finnmark bli styrket, og da spesielt Porsangmoen. Oberst Jørn Erik Berntsen, som er sjef for Finnmark landforsvar, svarte slik på spørsmålet fra iFinnmark om hva dette potensielt ville bety.

– Da er det soleklart at det blir en stor oppbygging av Porsangmoen. Vi snakker da om etablering av en bataljonsstridsgruppe med kapasitet til å forsvare Finnmark over noe tid. Forsvarssjefen vil at vi i Finnmark både skal få bedre reaksjonsevne og bedre utholdenhet.

Hva gjelder det tungt bevæpnede jegerkompaniet under oppbygging ved Garnisonen i Sør-Varanger, er tanken at det skal være en såkalt forsinkende styrke, en styrke som gjør at eventuelle inntrengere skal måtte tenke seg om.

– Vi er fem millioner mennesker, og har et areal som er så stort at vi ikke har sjanse til å forsvare det alene. Hvis vi blir angrepet skal alliansepartnerne våre bistå, men de trenger tid. Da er vi avhengige av å ha styrker til stede som kan forsinke og sende informasjon, og ta imot de allierte styrkene, sa daværende stortingsrepresentant og nå forsvarsminister, Frank Bakke-Jensen, da han lanserte planen tilbake i 2016. Han understreket samtidig betydningen av militær tilstedeværelse i grenseområdet.

– At vi har soldater her oppe, rettferdiggjør vårt territoriale krav, sa han.

Denne tankegangen er tilsynelatende ikke overførbar til befolkning av Finnmark for øvrig, skal vi tro dagens regjering. For mens det satses på Forsvaret, på opprustning, panservogner og tungt bevæpnede soldater, ser det ikke ut til å være av betydning at det skal bo folk i området de er satt til å forsvare. I stedet for å sørge for politisk tyngde, administrativ makt og tilhørende arbeidsplasser i regionen nærmest russegrensa, har man heller bidratt til det motsatte de siste årene. Og når regionreformen nå trer i full kraft fra 1. januar, har den regionpolitiske makten i stor grad flyttet seg 80 mil vestover.

Der man kunne gjort politiske vedtak som sikret arbeidsplasser og bosetting i Øst-Finnmark, gjør man i stedet det motsatte. Og konsekvensen kan fort bli at vi blir gradvis færre på denne siden av grensen mot Russland. Vi husker alle hvordan det gikk med Vardø da torskebestanden kollapset på 80-tallet omtrent samtidig som Staten skulle effektivisere og sentralisere offentlige arbeidsplasser. Resultatet ble at flyttebussen fraktet den ene familien etter den andre ut av kommunen, for med arbeidsplassene forsvant menneskene, med menneskene forsvant grunnlaget for å drive de mindre butikkene, snart måtte de også stenge dørene.

Det er i grunn ganske enkelt.

Skal man bo, må man ha jobb, og skal man ha jobb, må det være grunnlag for sysselsetting. Fisk er grunnlag for sysselsetting. Offentlig forvaltning er grunnlag for sysselsetting. Og har man først noen solide bein å stå på, er det lettere å få enda flere i form av næringsliv og gründervirksomhet. Det er en spiral, og det er opp til politikerne å bestemme om den spinner nedover eller oppover.

Akkurat nå spinner den nedover, og med en urovekkende høy hastighet, noe de siste befolkningstallene er et tydelig bilde på. Så da er spørsmålet: Er det veien å gå om vi ønsker å rettferdiggjøre våre territoriale krav?

I Øst-Finnmark er det et godt naboskap som har karakterisert forholdet mellom de to nasjonene på hver siden av grensen de siste tiårene. Mens sanksjoner og storpolitisk spill har preget relasjonen mellom det offisielle Norge og Russland, har vi i nord jobbet på tvers innen både næringsliv, politikk, sport og kultur, vi har utvekslet ressurser og ideer og varer, vært venner framfor fiender. Det er ingen tvil om at denne gode tonen er av stor betydning, også sett i et framtidig forsvarsmessig perspektiv.

Men det forutsetter en liten detalj. At det bor folk i husene.

Og ikke bare folk, men folk med tydelige stemmer, folk med ressurser, med kontaktnettverk, ja, rett og slett folk med makt.

Ikke bare med våpen.

Artikkeltags