Gå til sidens hovedinnhold

Det kan ikke være sånn at vennene våre er trygge fordi de ikke rakk t-banen

Ukeslutt

Åtte minutter etter at politiet fikk den første meldingen om en eksplosjon i Oslo sentrum, sendte venninnen min meg en melding.

«Omg, det bommet på starsminister-bygget».

2011 var året vi fylte 24 år, og 22. juli jobbet venninnen min i ett av departementene. I stedet for å løpe for å rekke t-banen, hadde hun blitt stående og prate med en kollega.

Jeg skjønte ingenting av den hektiske meldingen hennes før jeg gikk inn og leste VG. NRK spilte en video om igjen og om igjen. Den viste en mann som gikk i en tom gate.

«Hallo?», ropte han. Han filmet det som en gang hadde tilhørt bygninger. Deler av dem lå nå på bakken.

«Er det noen som trenger hjelp?»

Jeg satt på Rena i Østerdalen, og noen få kilometer lenger sør, fra en gård på den andre siden av Glomma, hadde terroristen kjørt av gårde med bombe, våpen og sitt hatefulle tankegods. Da venninnen min sendte melding seinere på ettermiddagen, hadde det gått 18 minutter siden den første meldingen om skyting på Utøya ble registrert hos AMK.

Alle har vi dem – historiene om hvor vi var da vi fikk den første beskjeden om hva som hadde skjedd. Først i regjeringskvartalet. Så på Utøya.

8 personer ble drept i regjeringskvartalet. 69 personer ble drept på AUFs sommerleir på Utøya.

Og selv om vi alle har disse historiene, er det noen som bærer dem med seg på en annen måte enn oss som så det på nyhetene. De var der da bomben eksploderte og de var der under skytingen.

For noen av oss er det lett å huske tilbake og fortelle historiene våre. For noen er det nasjonale traumet kanskje ikke mer enn et kollektivt stempel i tiden. For noen har de ti siste årene rommet ting som mange er ute av stand til å forstå.

Det er ikke vanskelig å skjønne at terrorhandlingene har gitt de overlevende traumer for livet. Det som er vanskelig er at vi må innse at vi ikke har vært åpne nok. Vi som gikk i rosetog, vi som gråt og var stille mer enn ett minutt. Hvordan fulgte vi det opp?

De siste ukene har medier over hele landet snakket med dem som ble berørt av terroren. I en kronikk i iFinnmark skriver Utøya-overlevende Ann Ørjebu at hun ikke tør å skrive om høyreekstremisme, feminisme eller innvandring fordi høyreekstreme miljøer er en trussel.

I en artikkelserie i Nordlys sa Viljar Hanssen at han mente Norge ikke hadde klart å ta et oppgjør med kreftene som ledet fram til 22. juli. Han som overlevde terrorangrepet på Utøya opplevde at han ikke fikk lov til å være sint i ettertid. I artikkelen om Katarina Goldfain Johnsen, sto det at rådet hadde vært å «være vanlig». I et debattinnlegg i Aftenposten, skriver Utøya-overlevende Elin L'Estrange at AUF i 2011 prøvde å løfte opp debatten om ekstremisme og radikalisering, men at det ikke var velkomment.

«Et eksempel finner vi på lederplass i Dagens Næringsliv i november 2011. Under overskriften «Ofrene» slo avisen fast at «så lenge ofrene for 22. juli ytrer seg i offentligheten, har de også et ansvar». For å «ikke ødelegge den offentlige samtalen om innvandring og integrering».»

Mandag denne uken beklaget Dagens Næringsliv lederartikkelen.

I en samtale med AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem i regi av 22. juli-senteret, erkjente tidligere statsminister Jens Stoltenberg at den politiske debatten hadde kommet i skyggen av sjokk, sorg, beredskap og tilregnelighet. Det var nødvendige temaer, men det skulle vært mer.

Nettavisen skriver at PST regner høyreekstreme terroraksjoner som den største terrortrusselen i Norge, sammen med ekstrem islamisme. Det har snart gått to år siden Philip Manshaus drepte stesøsteren sin, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. Deretter dro han til Al-Noor-moskeen i Bærum, hvor han hadde som mål å drepe muslimer. Han ble imidlertid overmannet av to medlemmer av menigheten.

PST omtaler både dette og 22. juli-angrepene som høyreekstreme terroraksjoner. Så da tvinger spørsmålet seg fram: Hvorfor skjedde 22. juli? Og hvorfor holdt det på å skje igjen? Har vi stilt spørsmålet mange nok ganger? Har vi funnet gode nok svar? De siste ukene har vel vist oss akkurat det motsatte.

Tirsdag denne uken ble minnesmerket etter Benjamin Hermansen tagget ned med teksten «Breivik fikk rett». De ekstreme holdningene finnes der ute. De finnes i hoder, gjennom tastatur, i kommentarfelt, i ekkokamre. Det er ikke vanskelig å være enig om at de må stoppes, men det krever noe av oss.

Det kan ikke være sånn at vennene våre er trygge fordi de ikke rakk t-banen. Vi kan ikke gå gjennom et nytt 22. juli. Men da må vi spørre oss selv og hverandre: Hvorfor?

Kommentarer til denne saken