Gå til sidens hovedinnhold

Det er ingenting som er feil i sorgen

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Noen ganger er det vanskelig å finne ord som er store nok til å favne følelsene vi bærer med oss. Sånn har det vært den siste uka.

Først mistet en 19 år gammel mann livet i en dykkerulykke i Vadsø. Bare dager seinere fikk en arbeidsulykke i Gamvik samme tragiske utfall, der en mann tidlig i 20-årene gikk bort.

Tilbake står to familier som har fått revet bort det kjæreste de har. Mine tanker går først og fremst til de pårørende som nå opplever livets tyngste dager. Jeg tror man må ha gått gjennom det samme selv for å forstå hva slags sorg de opplever. Når man mister noen i noe så meningsløst som en ulykke, er sorgen både akutt, altomfattende og uforståelig, og umulig for andre å skjønne rekkevidden av.

Men vi andre føler på en sorg, vi også. Den kan på ingen måte sammenlignes, men den er reell likevel.

For det oppleves som urettferdig og fortvilende når samfunnet vi er en del av, så brått mister en av sine. Mannen i 20-årene som forulykket i Gamvik, kom utenfra for å jobbe med den etterlengtede mudringen i havna. Tirsdag fortalte byggeleder og havnesjef Torfinn Vassvik at det føles som om de nå har mistet en av sine egne.

«Det er tungt å snakke om. Uendelig trist. Vi er blitt veldig godt kjente med arbeiderne som jobber med havneprosjektet. I et lite samfunn som vårt, kommer folk tett på hverandre,» sa han til iFinnmark.

Det gjør man selvfølgelig også i Vadsø, og ikke minst i ungdomsmiljøet, som de siste årene har måttet tåle mye. Det er bare to og et halvt år siden 18 år gamle Håvard Pedersen ble drept da han var på jobb. I mai i fjor mistet Stig-Johnny Sommer livet i en trafikkulykke, også han 18 år. Og denne søndagen ble 19 år gamle Patrick Paulsen funnet omkommet etter dykkerulykka.

På mindre enn tre år har ungdomsmiljøet i Vadsø mistet tre av sine. Tre venner, kolleger, klassekamerater. De har fått kjenne på at vi ikke er udødelige noen av oss, ei heller når vi er i den alderen der vi føler oss som nettopp det. De har fått erfare at ingen av oss kjenner framtiden, at vi kan legge planer som brått viskes ut.

Og selv om det er sånn livet er, er det vanskelig å akseptere at så mange unge skal måtte tåle å lære dette om og om og om igjen.

«De unge i kommunen står hverandre nær, og de har blitt satt på prøve gang på gang de siste årene. Dette er ting man selvsagt gjerne skulle ha forskånet dem for,» sa rådmann Jens Betsi da han åpnet opp Frivilligsentralen lørdag for å gi folk et sted å samles.

Også ordfører Wenche Pedersen har uttrykt bekymring.

«Jeg er redd for at de som har vært berørt av de andre dødsfallene som har vært i ungdomsmiljøet de siste årene, får det enda tyngre nå, og at det kan bli vanskeligere for dem å komme seg videre,» sa hun til iFinnmark søndag.

Et steg på veien er å samles og dele på både sorgen og smerten, men også gleden over det man har hatt. Derfor er det godt å høre at flere titalls ungdom søkte til Frivilligsentralen i helga, samtidig som også kirken og menighetshuset fikk besøk.

«Folk har et behov for å samles og prate sammen. Da er det fint å kunne minnes. Han var en sånn gutt som alltid hadde glimt i øyet og var veldig sosial, og det er mange som har gode minner, også morsomme minner. Så ungdommene her måtte jo trekke på smilebåndet innimellom og le litt. Man kan jo ikke gråte hele tiden heller», sa leder Tona Jakola ved Frivilligsentralen.

Og så vil det komme en tid der det blir bedre.

Det vil jo det, selv om det kan være vanskelig å tro på når man står midt i det mørkeste, ja, antakelig er det også provoserende å høre. Men det vil bli bedre. Det kan ta lang tid, eller det kan gå fortere, for vi er alle forskjellige, og håndterer sorg på ulikt vis. Dessuten kan det hende du ikke føler så mye nå, men at du får sterkere reaksjoner seinere. Det er viktig å vite at alt er lov, at det ikke er noe som er normalt, ikke noe som er unormalt.

Akkurat det setter komiker Nils-Ingar Aadne ord på i den ny podkastserien «Sorgens kapittel», som NRK-journalisten Karen Marie Berg står bak. Hun mistet selv mannen Hans Kristian Amundsen da han var på joggetur i Skoganvarre sommeren for to år siden.

«Det var så ekstremt smertefullt. Jeg hadde så behov for å få kontroll på livet. Jeg ville vite sånn cirka hvordan livet mitt kom til å se ut. Jeg var helt ute å seile. Men jeg fant ingen som kunne fortelle meg det,» sier hun i et intervju med Kvinner og klær.

Nå har hun selv funnet fram til dem som kan fortelle. Og blant dem er altså komiker Nils-Ingar Aadne, som aldri fikk samboeren Ida tilbake etter et mosjonsløp, hun fikk hjertestans og døde, bare 30 år gammel. Nå har det gått over to år, og sakte, men sikkert har dagene blitt normalisert. Når han tenker over hva slags råd han skal gi til andre i samme situasjon, sier han følgende i samtalen med Karen Marie Berg:

– Vær nå ikke redd, i hvert fall, for å la følelsene være der. At det er masse følelser, det er helt naturlig, og ikke tenk at det er feil å tenke noe, for det tror jeg er sånn hjernen er. Du prøver å finne en retning, du prøver å forstå dette, og da er det lov å tenke på all slags mulig rart. Selv om det føles feil. Du føler at det riktige nå er bare å sørge, liksom, men det er ikke sånn det er i praksis, det dukker opp masse ting i hodet ditt, så la det dukke opp, uten å føle at det er feil.

Det er ingenting som er feil i sorgen. Det er det viktig å huske på. Ikke minst er det viktig at vi som er rundt, husker på det, og lar folk sørge på den måten som er riktig for dem. Og så må vi som samfunn forsøke å stå sammen. Forsøke å se hverandre, og ikke minst, forsøke å se ungdommen.

Være oppmerksomme. Stille spørsmål. Lytte til svarene, også om det ikke kommer noe svar. Bare være til stede. Bry oss. Vi må ikke slutte å bry oss.

Kommentarer til denne saken