Gå til sidens hovedinnhold

«Dere kommer aldri til å forstå»

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Dere kommer aldri til å forstå» sier jenta i 22. juli-filmen. Noe av det tyngste etter å ha overlevd 22. juli er ensomheten. Ingen andre kan helt skjønne frykten og redselen. De usynlige arrene ingen ser.

Når det regner kommer frykten tilbake. Lyden av noe som ligner på skudd. Politi i uniform. Eller at tiden går så jævla sakta under corona, noe det også gjorde på Utøya. Timer føltes som en hel evighet.

Til vanlig har jeg stort sett hatt vondt i beinet hver dag etter skuddskaden.

Men jeg har lært meg å leve med det. De siste 2 månedene har jeg derimot hatt konstant vondt i det friske beinet mitt.

Det bringer redselen og angsten tilbake. Fordi smerten er en påminner om alt det vonde. Det hjalp heller ikke at Hammerfest stengte ned. Tida gikk så jævlig sakta. Som en evighet. Fordi smertene er så utmattende får man en mørk følelse av mislykkethet og det å ikke strekke til. At terroristen egentlig vant.

Heldigvis når ting oppleves mørkt finnes det lys. Man kan leve videre også etter et terrorangrep med usynlige og synlige arr. Det er snart sommer. Livet blir til slutt bedre. Alt blir ikke bare bra, men ting blir bedre.

10 år er snart gått og jenta i filmen sa: «Dere kommer aldri til å forstå». Det er egentlig såvidt jeg forstår det selv.

Kommentarer til denne saken