Naturen i Finnmark er vakker, men kan være både lunefull og uberegnelig. Det vet de aller fleste av oss som har levd i Finnmark hele livet. Men de aller fleste av oss har jo gjerne både ly for været og et «lite» beredskapslager av mat når naturen viser sine krefter. Det har ikke frittgående dyr som lever ute i naturen, de må selv sørge for å finne mat eller møte konsekvensene. Men når vi mennesker temmer disse dyra og definerer dem som tamme dyr, da har vi også tatt på oss et ansvar for velferden til disse dyra.

Vi ser i media at reindriftsutøvere er misfornøyd med at myndighetene vedtar beitekrisen alt for seint, selv om de sier å ha varslet dette tidlig i november. I klartekst betyr vel det at de mener krisepengene til innkjøp av for og transport kommer for seint. Etter vårt syn burde reindrifta selv tatt grep her, og sørget for ekstra for tilgjengelig til sine dyr når man ser en mulig beitekrise utvikle seg. For hvis beitekrisen er et faktum allerede lenge før vinteren har kommet, bør man stille seg spørsmål om det er akutt oppstått, eller har andre årsaker. Alle som driver med dyr har dette ansvaret, og det kan ikke bare løftes over på staten.

Uten å påstå at det er gått inflasjon i dette med kriser, observerer vi at kriser er blitt mer og mer «normalsituasjon» i reindrifta. Vi har hatt kriser som følge av for stort beitepress, med tilhørende tvangstiltak for å få kontroll på reintallet. Dette blir nå avløst av årlige beitekriser der reinen ikke klarer å komme ned til foret på grunn av for mye snø, eller at det er islag under snøen. Er det klima som er årsaken, eller er det fortsatt for mye rein, slik at de ikke har den kondisjon som skal til for å nyttiggjøre seg foret?

Vi andre brukere av vidda føler sterkt på er «den nye prosedyren» som statsforvalteren praktiserer med å stenge scooterløyper straks reindriften melder om mulige problemer med øvrig bruk av områdene, og spesielt da med scooterkjøring. Dette er ikke rettferdig! Selv om reindrifta har rettigheter nedfelt i loven, har vi andre det samme. Det er på høy tid å få lovfestet også andre utmarksbrukeres rettigheter, siden statsforvalteren synes å late som vi andre ikke finnes, og at det eneste vi bidrar med er negativitet.

Vi mener at vi andre brukere har rettigheter gjennom bruk av områdene til både høsting, snarefangst og isfiske. Hvem beskytter våre rettigheter hos statsforvalteren? Gjennom mange år har dette samlivet på vidda mellom reindrifta og andre brukere fungert sånn rimelig bra, men i de senere år har konfliktene økt i antall, og mye av dette går direkte på løyper som stenges etter ønske og påtrykk fra reindrifta, uten at øvrige brukere sine behov er vurdert. Man er ikke spurt, og man må kjempe med nebb og klør for fortsatt tilgang på utmarka, som man har hatt i uminnelige generasjoner.

Nå er det storstilte flyttinger på gang. Flokker flyttes til områder som ikke har slike lås på beitene, eller til områder som er nærmere vei for å gjøre transport av for enklere. Man lar store flokker få stå igjen midt i flytteleier, og midt i områder hvor lokalbefolkningen, både samer og nordmenn, har drevet snarefangst og annen utmarkshøsting i generasjoner. Det ser vi for eksempel i øvre Stabbursdalen, hvor det nå er bestemt at store reinflokker skal ligge rundt scooterløypen og nøyaktig der hvor snarefangsten alltid har funnet sted.

Å flytte rein til bedre beiteforhold er kanskje fornuftig, men dette er å skyve problemet litt foran seg, da man tærer på beiter som skal benyttes når andre flokker skal forbi til våren.

Har alle de andre reindriftsutøverne sagt ja til å få sine flytteleier ribbet for mat? Og hva med oss som har drevet jakt, fangst og fiske i området i generasjoner? Det er blant annet flere generasjoner samtidig som holder tradisjonene vedlike i øvre Stabbursdalen.

Vi ser med bekymring på hvordan denne flyttingen til andre beiter vil slå ut på statsforvalterens forvaltning av scooterløypenettet. Er det vi «vanlige fastboende» som skal stenges ute fra våre utmarksområder på en tid av året der det normalt ikke er rein i disse områdene?