Den fylkeskommunale skammen, fylkesvei 8850 gjennom Pasvikdalen.

Det er sagt og skrevet mye om fylkesvei 8850 gjennom Pasvikdalen, og det vil det fortsette å gjøre. Veien er fylkeskommunal, og vitner om et offentlig forfall. Den kaster skam på vår flotte kommune, og den forteller om fylkespolitikere som har latt dette bevisst skje gjennom lang tid. Den lar oss stå undrende og reflektere over hvor vi har kommet når vi som samfunn aksepterer en slik «vei» til sine innbyggere.

Vi hadde råd til å bygge ut Pasvikdalen for nesten 100 år siden. Skoler, Forsøks- og demonstrasjonsgård, turiststasjon, kirke og en flunkende ny vei fra Håbet til Nyrud. Det fattige Norge bygde ut Pasvikdalen, det rike Norge evner ikke å vedlikeholde det samme.

Det som mange Pasvikværinger i dag spør seg, er om våre lokale politikere egentlig synes at «veien» vår er noe å kjempe for? Er vi Pasvikværinger bare storforlangende når vi kjemper for en bedre vei? Jeg stiller spørsmålet fordi det virker påfallende at de fleste av våre representanter i kommunestyret og på fylkestinget aldri dukker opp på folkemøter, aldri lar høre fra seg om hva de har gjort, gjør, eller tenker å gjøre mht. «veien» vår. Sør-Varanger har fem representanter på dagens fylkesting, og vi har tre stortingsrepresentanter fra kommunen vår. I forhold til folketallet kan det vel ikke være en eneste kommune i landet som er bedre representert i folkevalgte organer enn vår kommune. Muligheten for å rekke fram i maktens korridorer skulle derfor være til stede. Men det er en øredøvende stillhet fra våre folkevalgte, med få hederlige unntak.

I forbindelse med krigen i Ukraina, har vår kommune kommet dårlig ut pga. sanksjonspolitikken mot Russland. Den ene etter den andre av ministre har kommet til Kirkenes, og uttrykt en ullen forståelse for situasjonen kommunen har havnet i. Man møtes på «Pikene på broen», sentralt i Kirkenes. Statsministeren har nettopp vært her, og møtet ble holdt på «Pikene på broen».

Det utroligste av alt, stortingets samferdselskomité har nettopp vært her, og de ble skysset på den eneste gode veistrekning vi har, nemlig Europavei 105, Hesseng – Storskog. Tenkte ingen i planleggingskomiteen å la komitémedlemmene få være med på en busstur opp gjennom Pasvikdalen? Hvorfor ble ikke vi fra «Aksjonsgruppa for bedre vei gjennom Pasvikdalen» inviterte til å møte stortingets samferdselskomité? Hvorfor blir det ikke tatt et initiativ til at møter der statsminister, og andre statsråder deltar blir holdt utenfor Kirkenes, på Svanvik, eller på Bugøynes, eller i Neiden? Hvorfor blir det ikke spilt inn til våre sentrale politikere om å bevilge 1 milliard til veien gjennom dalen, et beløp som ville vist nasjonal vilje til å holde den sivile bosettinga oppe langs grensa til Russland, samtidig som det ville ha holdt hjulene i gang hos lokale entreprenører i ei vanskelig tid. Denne nasjonale viljen viste Norge for snart hundre år siden da koloniseringa av Pasvikdalen skjedde. I dag er det soldater som skal løse oppgavene, det sivile samfunn er handlingslammet pga. pengemangel.

Veien gjennom Pasvikdalen er et så stort prosjekt at fylkeskommunen aldri får penger nok til ei slik utbygging. Med dagens tempo vil det ta flere tiår å bygge ny vei, og når en først er ferdig, må man igjen starte på nytt fordi arbeidet ikke gjøres grundig nok. Det er allerede store telehivskader på nylig bygd vei. Derfor må dette være en nasjonal, statlig oppgave.

Sør-Varanger kommune er fra naturens side en vanvittig flott kommune, og Pasvikdalen med sitt lune klima er kanskje «rosinen i pølsa». I Nord Norsk målestokk finnes knapt maken. Her kunne man ha gjort klar flere byggeklare tomter, man kunne ha hatt en god vei som gjorde det attraktivt å bo i dalen, og å jobbe i sentrum. «Bolyst»-begrepet kunne virkelig ha fått mening. Turistene kunne ha kjørt hele veien langs den flotte elva, opp til Vaggetem, Nyrud, uten å få ødelagt bilen, eller campingvogna. Flere hytteturister hadde funnet det attraktivt å bygge hytte i dalen.

Hvis du som leser dette innlegget ikke har vært sørover i Pasvikdalen, så ta deg en kjøretur helt opp til Nyrud. Da først får du en forståelse av hvordan fylkesvei 8850 virkelig er. I Pasvik murres det. Vi blir ikke hørt, og vi føler oss heller ikke sett. Må vi lage ei politisk Bygdeliste, kanskje sammen med andre distrikter i kommunen, for å bli tatt på alvor?

For aksjonskomiteen for bedre vei i Pasvikdalen:

Åsmund Røst