I det siste har jeg tenkt litt på dette med å møtes på halvveien. Det er visst litt vanskelig det. Særlig hvis man for eksempel skal bygge et nytt sykehus. For eksempel sørpå en plass, der folk kan komme til å måtte reise en hel time eller to for å komme til det nye sykehuset. Da er halvveien fryktelig lang.

Den fryktede halvveien får folk til å gå i fakkeltog, og den får ordførere til å holde flammende appeller om hvor galt det kan gå hvis sykehuset ikke ligger i akkurat den kommunen akkurat de tilfeldigvis er ordførere for. Halvveien mobiliserer til kamp. Og til omkamp. Og folks frykt for halvveien kan brukes strategisk av politikere som driver valgkamp, men innerst inne håper at de ikke havner i så ansvarlige posisjoner at de må holde det de lover etter valget.

Men for mange er halvveien et privilegium de ikke en gang kan drømme om. Mange må reise ganske mye lenger enn halvveien for å få nødvendig helsehjelp. For eksempel «Berit».

Jeg ble kjent med Berit da jeg skrev doktorgrad, for mange år siden. Hun var en nydelig, gjestmild, raus, klok og lavmælt dame i midten av 80-åra som bodde på et lite sted i Finnmark, halvannen time fra nærmeste flyplass og enda lenger unna nærmeste sykehus. Jeg fikk drikke mange kopper kaffe og spise mange vafler med multebærsyltetøy hos Berit, mens hun delte visdom, tanker og erfaringer med meg.

En dag, lenge etter at jeg var ferdig med doktorgraden min, ringte Berit til meg. Hun var innkalt til en undersøkelse ved Universitetssykehuset i Tromsø. For å komme dit måtte Berit først ta drosje hjemmefra til kommunesenteret før fuglene hadde begynt å synge, så måtte hun ta buss fra kommunesenteret i halvannen time for å komme til flyplassen, for så å ta fly til Tromsø. Alt dette skulle gå helt fint, sa Berit, men hun var litt mer usikker på hvordan det skulle gå etter landing i Tromsø.

Jeg hentet selvsagt Berit på flyplassen i Tromsø og fulgte henne til den aktuelle poliklinikken på universitetssykehuset. Der satte jeg meg til rette for å vente på venterommet. Det trengte jeg ikke gjøre særlig lenge. For etter noen få minutter kom Berit ut igjen. Med uforrettet sak. Det hadde blitt gjort en feil, et eller annet sted i systemet, så undersøkelsen kunne likevel ikke gjennomføres.

Berit tok det hele med finnmarksk fatning. Jeg, derimot, var så opprørt at jeg var på gråten. Men Berit forsikret meg rolig om at «sånt kan skje», at «det er lite å gjøre med det», og at hun sikkert fikk komme tilbake en annen gang. Vi kjørte hjem til meg, spiste sammen, og Berit tok seg en hvil på sofaen før jeg fulgte henne tilbake til flyplassen i Tromsø. Der tok vi farvel før hun tok fatt på flyturen, bussturen og drosjeturen tilbake til huset sitt i den lille Finnmarksbygda. Da jeg la meg den kvelden, mange timer senere, tenkte jeg «Nå håper jeg Berit er kommet hjem».

Det er mange som roper høyt når de må møtes på halvveien. Men de som må reise hele veien, er sjelden dem som roper høyest.