Den siste tiden har politikere og representanter fra det lokale næringsliveti Finnmark kappes om å ønske petroleumsnæringen velkommen til å etablere seg i fylket. Man drømmer om ilandføring, oljeterminaler, stamhavner, helikopterbaser og flere tusen arbeidsplasser. Samtidig advarer tonegivende næringslivstopper, analytikere og til og med tidligere direktører fra selveste Statoil mot permanent lave olje- og naturgasspriser og at verden er i en utvikling som gjør at oljen stadig blir mindre lønnsom. Hvis vi fortsetter på stø kurs vil resultatet være milliarder av bortkastede penger på leiting etter mer olje og gass. Det vil også videre utsette det paradigmeskifte som Finnmark og Norge trenger for at vi skal vende blikket mot våre riktige ressurser som omgir oss overalt. En våt drøm om en storstilt fossil industriutbygging i Arktis vil bli et mareritt for fiskerinæringen og økosystemene i Barentshavet. Forbrenningen av fossile energikilder vil på sikt også slå beina under fiskerne som stadig opplever økte havtemperaturer i et sted der de marine økosystemene er tilpassede kalle arktiske forhold.

Miljøpartiet De Grønne har alltid anerkjenner at oljen har spilt en stor rolle for å skape de verdiene som vi har i dag og gitt oss muligheter for å danne oss en bedre oljefri fremtid. For det er nemlig slik at samtidig som oljen har hatt mye skyld i vår held, kan den også bli vår undergang. Men et momentant slutt på oljeeventyret der vi skrur igjen oljekranene har aldri vært vårt mål. Det vi ønsker er i bunn det samme som alle andre Stortingspartier sier: at Norge må omstille seg fra et fossilsamfunn til et fornybart samfunn. Men der de andre partiene ikke sier noe om hvordan vi som samfunn og innbyggere skal klare det, så skiller Miljøpartiet De Grønne seg fra de andre på den måten at vi faktisk har tidfestet den utfasingen og omstillingen over en 15-årsperiode.Vi må derfor starte med å stanse åpning og leiting av nye olje- og gassfelt på norsk sokkel. Vi må også ivareta Norges viktigste ressurs i oljenæringen: de ansatte i sektoren! Derfor må vi satse målrettet på grønn og bærekraftig teknologi, innovasjon og industri, der kompetansen som vi har opparbeidet oss gjennom oljesektoren overføres andre sektorer. Det forutsetter også at vi slutter med skatteletter og subsidier til næringen og heller gir gode skattevilkår til bærekraftige næringer og industrier. En slik planlagt og strukturert omstilling vil være det eneste ansvarlige alternativet for å ivareta kloden, livsgrunnlaget, dagens ansatte i næringen og fremtidige generasjoner.

Oljeutvinning er den største kilden til forurensing i Norge. Hvert år bidrar norsk olje og gass til over 500 millioner tonn CO₂-utslipp i utlandet. Det er nesten ti ganger mer enn alle utslipp på norsk sokkel. Hvis vi skal tro på fagfolkene (hvilket vi skal), så må minst 80 % av den oljen som vi allerede har funnet ligge igjen under bakken for å unngå katastrofale klimaendringer. Det gjelder ikke minst norsk olje i Arktis, som verken er renere enn andre lands olje, eller kostnadseffektiv i global sammenheng. Oljebransjen har lenge påstått at norsk olje og gass er «verdens reneste». Sannheten er at gigantfelter i Saudi-Arabia er både renere og billigere, og ikke ligger i sårbare havområder. Ikke spiller det heller en rolle om oljen er hentet fra Midtøsten eller fra vestlandet, utslippene er like store når oljen brennes. Oljebransjens påstander om at fattige land trenger norsk olje og gass er også enda en påstand som er villedende og usann. Realiteten er at Norge eksporterer olje og gass nesten utelukkende til rike OECD-land, og at disse landene i dag er i ferd med å fase ut sin egen bruk av fossil energi.


Å fase ut norsk olje og gass er ikke bare viktig for miljøet – det er også det klokeste Norge kan gjøre for å sikre vår egen velstand i framtiden. Samtidig som bakstreverske politiker i Finnmark er misunnelige på vestlandet og drømmer om forne tider da oljejobber var de sikreste jobbene i landet, har over 50.000 ansatte i næringen mistet sine livsopphold på bare et fåtall år. Dette skyldes ikke at Rasmus Hansson har klart å overbevise Arbeiderpartiet og Høyre om å fase ut næringen, uten på grunn av stupende oljepriser. Det er altså Statoil selv som har sett seg nødt til å kutte i sin egen virksomhet. Det vil derfor være fullstendig usolidarisk mot dem som er i disse jobbene i dag, og villedende ovenfor de som håper på å bli sysselsatte i næringen, å fortsette satse på en næring som vi vet holder på og spiller ut sin rolle i fremtidens samfunn. Mens Statoil fortsatt bruker kalkyler der de tar forbehold om høye priser for hvert fat olje, har de største energiselskapene, som Shell, begynt å operere med permanent lave oljepriser på verdensmarkedet.

Statoil og deres anheng vil få deg til å tro at oljen er det eneste som kan sikre vår fremtidige velferd. Men faktum er at virkeligheten sier noe annet. Norge har allerede tapt over hundre milliarder av fellesskapets penger i utlandet etter at Statoil har forsøkt å investere i fracking, tjæresand og andre forurensende prosjekter. I Barentshavet har de to eneste feltene som er i drift – Snøhvit og Goliat – gått flere titalls milliarder over budsjett, og blitt ferdig flere år på etterskudd. Og nylig måtte letedirektøren Jez Averty, skuffet innrømme at Korpfjell-brønnen i Barentshavet er tomt, og enda flere millioner av fellesskapets penger ble kastet på havet. For en næring som stadig påstås å være meget økonomisk lønnsom, er det på sin plass å spørre hvorfor leteselskapene subsidieres med milliarder av kroner. Svaret er ganske enkelt at det ikke hadde vært lønnsomt for selskapene dersom de selve måtte stå for utgiftene. Og i en verden der oljeprisene stadig stuper og behovet for oljen er dalende er det ikke forsvarlig å sette alle våre egg i samme kurv, slik vi gjør i dagens Norge med våre formuer og ressurser.

Hva skal vi leve av uten olje? Vi skal leve av det samme som Sverige, Danmark, Finland og de fleste andre rike land: et mangfoldig næringsliv. De færreste rike land lever av å selge én råvare. I bare Finnmark er vi omgitt av fornybare ressurser de fleste land skulle drømme om å ha. Fiskeri, bærekraftig maritim oppdrett, bærekraftig turisme, landbruk og fornybare energikilder vil være fundamentet for videre utvikling i Finnmark og grunnlaget for økt bosetting i Nord-Norge. Å stemme på Miljøpartiet de Grønnes Stortingskandidat Ørjan Jensen fra Vardø, er en stemme til en kandidat som vil arbeide for nye, fremtidsrettede næringer for Finnmark, ikke på gårsdagens løsninger og fossile luftslott.