I min liste over kallenavn har det dukket opp et nytt: den konstruerte, politiske same. Navnet gir komiske assosiasjoner. Snakkes det om en real jukse-lapp? En person som sniker seg inn i kommagene, og virrer rundt som en ekte, etnisk lurendreier? En konstruert, politisk same snakker ikke nødvendigvis samisk, og kjenner heller ikke til det som anses som samisk kjerneverdier og tradisjoner. Asfaltsamen dresser seg opp og innvaderer urfolka i nord. Der fremme på vidda lokker Tinget. Den konstruerte, politisk samen vet at det kan lønne seg å være urfolk og fronte en samisk identitet. Derfor er det stadig flere som kaster seg på. Eller er det så enkelt? Nei, det er det selvsagt ikke.

LES OGSÅ: En form for rasetenking?

Jeg har brukt en del tid på å studert urfolksidentitet, og skrevet om storbyurfolk i Cape Town i Sør Afrika. Khoe-San folket var sett som utdødd fra maktas hold, men på gateplan levde de så visst videre. Ikke som nomader eller slik som storsamfunnet tenkte at de skulle leve; i ørkenen med kveg eller pil og buer. Storbyfolka levde med en bevissthet om at de kom fra et sted, men at store endringer var skjedd og at dette gjorde noe med dem som Khoe-San. Til tross for endringene, så levde de videre. De måtte tilpasse seg storsamfunnet for å overleve. De konstruerte ikke sine betingelse den gang da, men blei forma av komplekse koloniprosesser. Det større Khoe-San fellesskapet ble ulikt forma og fikk ulike erfaringer. I yttersonen av kolonien ble språk og levevis bevart, mens i kontaktsonen og der kolonimakta etablerte seg sterkest med sin tilstedeværelse, forsvant tradisjoner, språk og audiovisuelle symboler på Khoe-San tilhørighet. Nesten bare selvidentifiseringa og stigma hang igjen.

RANDI BREIVIK: «Ikke norsk nok. Ikke samisk nok. Aldri god nok!»

Det slår meg at det er likheter mellom nord og sør hva gjelder bevissthet om røtter og endringer. Liksom her, der den konstruerte jukselapp har meldt sin ankomst, ble storbyens Khoe-San folk sett på som de reine galemathiaser da de entret offentligheta stadig oftere fra midten av 90-tallet. De ble møtt med krav om genetisk testing, og de ble kalt de verste av de verste «fraudsters»; bedragere. Khoe-San talspersoner ble møtt som storbyfolkspolitikere som forsøkte å dra fordeler ved å lyge på seg en identitet med krav om beskyttelse som urfolk. De ble møtt som identitetstyver. Problemet med denne fremstillinga er at den overhodet ikke resonnerte med funn jeg gjorde i mine undersøkelser i forbindelse med min doktorgrad. Over måneder og år, og mengder med intervjuer blant Khoe-San folk, er det lite som minner om bedrageri eller ønsker om å lyge på seg noe som helst. Her er en gruppe mennesker som ber om å bli sett, anerkjent og få bevege seg inn i det offentlige rom og delta. Har det med rettigheter å gjøre? Ja, men det dreier seg om langt mer. Det dreier seg om å kunne snu seg bakover og vite hvor familien, det sosiale nettverket og folk i lokalsamfunnet kommer fra. Khoe-San folket er ikke borte. De er rett rundt hjørnet til storsamfunnets overraskelse. Historia virker gjenkjennbar.

Et raskt klikk og kikk på Friis etnografiske kart fra andre del av 1800-tallet, gir noen hint om sterkt samisk, kvensk og norsk tilstedeværelse i nord.

Den konstruerte, politiske samen er også rett rundt svingen i nord, men fremkommer som en overraskelse på mange. Jukselapper i skinnende kofter med reinskinnseffekter spretter visstnok opp både her og der og skaper forvirring. Hvor i alle dager kommer de fra? Jeg har noen synspunkter. Jeg er jo tross alt en potensiell konstruert, politisk same; om enn fremdeles i Tromsøværing-kokongen og med halve familien sørpå. Kan skjønne at plutselig dukker jeg opp og synger en samisk joik jeg overhodet ikke forstår meninga av. Det jeg derimot forstår meninga av, er å søke gjennom lag på lag av fortielser om minoritetstilknytning i nord. Hvordan har dette innvirka på folk? Folk jeg har hatt rundt meg i Tromsø? En ensidig fortelling om norskhet har dominert, men dette blir nå utfordra. Fornorskingsprosesser og tidligere tiders rasisme og diskriminerende praksiser har faktisk prega livene til folk; også i min egen familiebakgrunn. Jeg søker derfor aktivt de alternative fortellingene, og jeg søker bakover. Det finnes i dag utallige muligheter for å få mer informasjon. Digitalarkivet eksisterer tilgjengelig på nett, og det samme gjør registreringssentral for historiske data; med kirkebøker og andre kilder. Fotografier, kart og fortellinger er noen tastetrykk unna. Det er mulig å se bakover fra sofakroken, og finne brikker med info. Jo mer jeg ser, jo mer undres jeg over at den «konstruerte, politiske samer» overrasker og sjokkerer på sin tur ut i åpenheta. Et raskt klikk og kikk på Friis etnografiske kart fra andre del av 1800-tallet, gir noen hint om sterkt samisk, kvensk og norsk tilstedeværelse i nord. Det gir innblikk i en nær fortid som viser et stort mangfold. Det som vektlegges hos Friis er språket folk snakka. Ikke gener.

LES OGSÅ: «Hvor ble det av verdiene?»

Når jeg ser bakover og kommer over informasjon som linker min familie til både norsk, samisk og kvensk språk samt til den rasebaserte kategorien «blandet» som staten anvendte i folketellinger, så sier dette noe. Det viser at den nordnorske delen i min Tromsøfamilie er prega av fornorskinga i langt større grad enn jeg hadde trodd. Konstruerer jeg noe i min søken? Eller setter jeg sammen noe som alltid har vært der, i sin taushet? Det er en merkelig erkjennelse. Jeg sitter igjen med en reell tapsfølelse. Folk var språksterke før. Kvensk, samisk og norsk var i bruk, men så blei det meste norsk da, og i Tromsø er vi norske. Tromsøværinger. Eller er det slik? Hele mitt liv har jeg blitt spurt om mulige forbindelser til fjorder og fjell. Samen har nok aldri helt forlatt meg. Jeg innbiller meg at det ikke kun er jeg som har det slik, selv om jeg er fra byen. Denne tausheten og flørten med det unevnelige, samt stigma som bygde ignoransen sterkere, var alltid der.

Sosialantropologen Ivar Bjørklund har lang fartstid som forsker i det flerkulturelle nordlige landskap. Han har blant annet skrevet om hvordan nordnorske bygder i løpet av 10 år, fra ei folketelling til den neste, endret etnisk tilhørighet. Folk var med ett norske der de tidligere var samiske eller kvenske. Nå kan det virke som Bjørklund ser pendelen vandre i motsatt retning, og i den anledning byr han på ei løsning. Han skisserer i artikkelen «Er ikke blodet mitt bra nok» i Nytt Norsk Tidsskrift et skille mellom samene som har språk, tradisjoner og kulturkompetanse intakt, og samer som ikke har det. Sistnevnte er de han kaller konstruerte, politiske samer. Professor Bjørklund røper at han blei overraska da en kollega plutselig stod frem som same. Mon tro om det dreier seg om en politisk, konstruert same?

Selv er jeg overraska over Bjørklund sin reaksjon. Det nordlige sosiale landskap er forma gjennom koloniseringsprosesser og endringsprosesser som har ramma ulikt, og gitt ulike erfaringer. Det sosiale og etniske landskap er ikke statisk. Selv om endringer er saktegående så står de ikke stille; heller ikke hva gjelder identitetsuttrykk. Oppleves dette som farlig for noen? Gir det grunn til mistro og søken etter jukselapper og andre lapper? Muligens, siden den konstruerte, politiske samen har vandra ut av de akademiske tekstene og inn i avisdiskusjonene. Tidligere Høyrepolitiker Karl-Wilhelm Sirkka stiller i en kronikk i Finnmark Dagblad den 16. november spørsmålet om rasetenkning preger de konstruerte, politiske samene siden ikke kulturkompetanse gjøres sterkere relevant. Han mener dette er problematisk, og sår tvil om legitimiteten til en nominert Sametingspresident som ikke er samisktalende. Sirrka peker på at sameloven åpner for at folk med kun 1/8 samisk avstamning kan kalle seg samiske i dag.

Selv finner jeg ikke noe om avstamning i sameloven. Kanskje jeg er dårlig å lete? Derimot står det noe om egendefinering som same samt at samisk språk skal være hjemmespråk, eller i det minste skal ha vært hjemmespråk blant oldeforeldre. Her åpner loven for at også etterkommere av de som ble hardest ramma av fornorskning kan komme frem og delta til tross for tap av samisk språk, tradisjoner og kulturkompetanse. Det handler ikke om gener og rasetenkning, men om å ta tilbake historien og språk. Det handler om bevisstgjøring og synliggjøring, og det gjelder mange i nord. Noen har foreldre med samisk morsmål, mens andre ser lengre bakover. Taushet om minoritetstilknytning prega områder der det norske stod sterkt. Fornorskingspolitikken var effektiv. Selv kjenner jeg til Tromsø by. Den norske byen med så mange tilreisende fra fjordene, øyrikene og vidda. Her var det best å tie stille. I alle fall til i dag, når digitalarkivet og andre kilder plutselig skriker så tydelig om noe som ikke ble fortalt. Det gjelder i min familie, og antageligvis også i nabohus og andre nabolag nordpå.

Så er jeg en konstruert same nå da? Hvem vet. Er jeg en byrde for samer med kulturkompetanse, samisk språk og tradisjoner intakte?

Mens jeg kikker bakover og finner navn på folk som jeg så gjerne skulle prata med på språk jeg ikke kjenner, så ser jeg samtidig rett inn i stigmaet knytta til den konstruerte, politiske samen. Jukselappen hopper frem og tilbake, og forvirrer informasjonen jeg finner. «Ikke tro du er noe» og «kom deg vekk fra arkivet eller så kaller jeg deg en urfolksbedrager! Jukselapp! Dust!» Er jeg på vei til å bli en konstruert, politisk same? Konstruerer jeg noe fra intet? Er jeg en rasist? Nei. Det nekter jeg for. Jeg spør meg derimot hvordan livet var som samisktalende i Hillesøy? Da gammen var husvære. Hvordan var livet som kven og same i Ullsfjord? Der norsk, kvensk og samisk blei prata om en annen. Oppover kysten? Når folk plutselig blei kategorisert og skrevet inn i folketellinger som «blanda» av statsmakten? Hva betydde dette? Når rasetenkinga slo inn for fullt, og alle blei norsk? Hva gjorde det med folk? I Tromsø, og bygder, byer og tettsteder langs kysten?

Om jeg ikke leiter, så finner jeg heller aldri svar. Om jeg ikke spør, så kan heller ingen fortelle. Så er jeg en konstruert same nå da? Hvem vet. Er jeg en byrde for samer med kulturkompetanse, samisk språk og tradisjoner intakte? Kanskje. Uansett så er det klart flere enn jeg som står i dette uklare mellomlandet hvor ord har stått usagt. Det er på tide å fylle tomrommet, er det ikke? Den nær sagt komiske benevnelsen konstruert, politisk same stammer fra dette sjiktet, og selv om kallenavnet er morsomt, så aktualiserer det en historisk periode som ikke var det. Fornorskinga var alt annet en komisk. Den slo ulikt ut, og den gjorde seg gjeldende på ulike måter. I Tromsø og andre byer var det for det meste taust. Helt til nå nylig, når en og annen har starta å kle på seg kofta. Det er kanskje ikke slik en bagatell.

Selv i byen er det ikke alltid det øyet ser som er det mest iøynefallende.