«Det finnes ikke en gyldig grunn i verden til å skryte av å kjøre for fort på offentlige veier»

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Jeg er blant dem som holder fartsgrensen i trafikken. Ja, jeg bremser ned til 40 utenfor Finnmarkens lokaler i Vadsø, jeg stopper nesten i Saxi-krysset for å se om det kommer bil fra høyre, jeg øker til 60 når det er 60-sone og holder 80 i 80-sonen, i et tankeløst øyeblikk kan det kanskje gå litt raskere, men det oppdager jeg raskt, og da er det tilbake igjen, tilbake til 80. 

Jeg følger loven.

Likevel føler jeg meg av og til som en forbryter.

For når jeg holder lovlig fart, er det alltid noen som vil kjøre fortere. Det er faktisk ganske mange av dem. Mange merker jeg nesten ikke engang, de dukker plutselig opp i bakspeilet, og er like plutselig forbi. Andre gjør mer ut av seg, de legger seg klin oppi støtfangeren min og holder seg der til første forbikjøringsmulighet kommer, det spiller ingen rolle om vi er på vei inn i en 60-sone eller om det venter en krapp sving rett der framme, forbi skal de. Nå. Og jeg sitter igjen med følelsen av at det er jeg som kjører feil, jeg som er en sinke, jeg som kjører i 80 når de andre vil holde 110. 

Men det er altså sånn at også denne loven er til for å følges. Og ikke uten grunn. I 2016 mistet 135 mennesker livet i trafikken, og som oftest skyldes det at trafikkreglene brytes. «Folk holder ikke fokus i trafikken, fikler med mobilen, dagdrømmer, beregner feil avstand, er ruset, holder for høy fart eller er uoppmerksomme. Fart er en hovedårsak til mange av ulykkene på norske veier,» sier kommunikasjonssjef i Trygg Trafikk, Ann-Kathrin Årøen, til Aftenposten. 

Ifølge Statens vegvesen er for høy fart årsaken til over halvparten av alle dødsulykker i trafikken. I omtrent hver tredje dødsulykke har farten vært bare litt for høy. Og risikoen for å bli alvorlig skadet eller drept, øker i takt med tråkket på gasspedalen. Beregningene til vegvesenet viser at dersom gjennomsnittsfarten øker med fem prosent, øker risikoen for personskadeulykke med ti prosent og risikoen for å bli drept med 25 prosent. For å ta et konkret eksempel: Dersom farten økes fra 80 til 93 kilometer i timen, dobles risikoen for å bli drept i en ulykke.

Hvorfor er det så vanskelig å forstå? 

Søndag fortalte iFinnmark om følget som kjørte over Sennalandet mens fartsmåleren viste 170 kilometer i timen. Og ikke bare det: Seansen ble filmet og delt på Snapchat, ikke bare med personens venner, men på en offentlig liste alle kan ta del i. Som om det var noe å skryte av. La det være helt klart: Det er det ikke. 

Det finnes ikke en gyldig grunn i verden til å skryte av å kjøre for fort på offentlige veier. Trafikkreglene er til for å sikre trygg ferdsel for alle, og bryter du dem, er du en trussel mot nettopp dette, en trussel mot trygg ferdsel. Du er til fare for deg selv, og til fare for andre. For hvor raskt klarer du egentlig å reagere, når du holder 170 kilometer i timen på Sennalandet, og en rein kommer løpende? Når det skjer noe langt der framme, og du må bremse? Når du mister konsentrasjonen en liten stund? Enn når du holder 110 kilometer i timen, og de sauene bestemte seg for å krysse veien?

Også her har Statens vegvesen klare svar til dem som velger å lytte. Dersom du akkurat klarer å stanse foran en hindring etter å ha kjørt i 80 kilometer i timen, ville en fart på 90 kilometer i timen gjort at du hadde truffet hindringen i 50 kilometer i timen, opplyser de. Altså skal det bare en liten fartsøkning til for at bremselengden blir merkbart lenger og farten i kollisjonsøyeblikket høyere. 

Hvorfor gjør dere det da? For det er jo ikke sånn at dette er ukjent stoff.

Alle som tar lappen lærer dette. Hvert eneste år er det nye holdningskampanjer, Trygg Trafikk engasjerer seg, politiet engasjerer seg, Statens vegvesen engasjerer seg. Men likevel kjøres det for fort på veiene, folk blir fortsatt alvorlig skadet og drept i trafikken. «Mange regler overses med vilje. Eksempelvis vet vi at folk ofte kjører for fort for å komme raskest mulig fram, selv om de vet at fartsgrensen skal følges. Vi er opptatt av at folk skal forstå at fartsgrenser er satt for å redde liv og unngå ulykker,» sier Ann-Kathrin Årøen i Trygg Trafikk til Aftenposten. 

Nettopp. Reglene er til for å redde liv. Ikke for å irritere deg. 

Heldigvis har utrykningspolitiet vært aktive på veiene så langt i sommer, for når det ikke hjelper med statistikk og kampanjer, virker det kanskje med reaksjoner, bøter og straff. Med små mellomrom tikker det inn twittervarslinger om gjennomført kontroll her eller der, og mens flertallet passerer patruljene uten at bot blir skrevet ut, er det stadig vekk reaksjoner. Som forrige uke, da en tenåring mistet lappen etter å ha holdt 116 kilometer i timen i en 80-sone i Tana. Da hadde han hatt førerkortet i ti dager. Nå må den ferske sjåføren belage seg på å klare seg uten egen bil en god stund til. Om han synes den raske turen i Tana var verdt det, vites ikke, men jeg for min del tviler.

Hittil i år har ingen mistet livet i trafikken i Finnmark. Vi som ferdes på veien har alle et ansvar for at den statistikken holder seg. Og det er jo ikke så vanskelig, sånn egentlig. Det er bare å holde fartsgrensen. La mobiltelefonen ligge til du har parkert. La være å kjøre forbi dersom du ikke ser hva som venter deg. Og se til høyre når du har vikeplikt.

Anniken Renslo Sandvik

Ansvarlig redaktør, Finnmarken

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags