Skal vi gjøre Norge litt bedre?

«Mennesker er til for hverandre»: I 2017 er det flere jubileer. Det er blant annet 40 år siden Innvandrermonumentet i Vadsø ble avduket. Og det er 100 år siden det første samiske landsmøtet ble holdt. Like lenge siden er det Finland ble selvstendig stat.  FOTO: ANJA BERGKVAM

«Mennesker er til for hverandre»: I 2017 er det flere jubileer. Det er blant annet 40 år siden Innvandrermonumentet i Vadsø ble avduket. Og det er 100 år siden det første samiske landsmøtet ble holdt. Like lenge siden er det Finland ble selvstendig stat. FOTO: ANJA BERGKVAM

I 2017 skal vi juble over at samer, kvener og finner i Finnmark og i resten av Norge ikke lot seg knekke, skriver redaktør Eilif Aslaksen i denne ukeslutten.

DEL

UKESLUTT2017. Året for de store jubileene. 100 års tilbakeblikk kan gi mange finnmarkinger stolthet og pågangsmot til å bite seg fast i nye 100 år. Året gir også muligheten til å påvirke kursen vi mener er best for oss de fire neste årene. 2017 blir med andre ord et svært begivenhetsrikt år. Det er bare å glede seg.

2017 blir året som dokumenterer at framtidstro, kampvilje, tålmodighet, selvtillit, kunnskap og fellesskap er i stand til å seire over hat, fremmedfrykt, diskriminering, undertrykkelse, usynliggjøring og latterliggjøring.

Det er 100 år siden samer fra hele Norge kom sammen i Trondheim for å kjempe for demokrati, rettferdighet og mangfold. 6. februar 1917 skjedde dette. Ti måneder seinere, 6. desember 1917, ble Finland en selvstendig stat, også der var demokrati og rettferdighet grunnlaget. Begge disse historiske hendelsene er viktig for oss i Finnmark.

I tiden før disse historiske datoene førte datidens myndigheter en politikk som var preget av frykt og mistenksomhet. Konsekvensene var dramatiske for enkeltmennesker, og utførelsen av politikken så brutal at ettervirkningene av den fortsatt er synlige.

Både før og etter 17. mai 1814 ble folket som i uminnelige tider hadde bebodd områdene i nord, ansett for å være en trussel mot landets sikkerhet og suverenitet. Paranoiaen i Christiania/Oslo ble ikke mindre da tusenvis av familier fra det som i dag utgjør Finland, kom vandrende inn i Finnmark.

Et mesterverk av en historiebok skrevet av Knut Einar Eriksen og Einar Niemi, skildrer hvilke tanker som surret i hodet til datidens myndigheter.«Den finske fare: sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940» burde hentes fram både i regjeringskontorene, partikontorene, organisasjoner og i skolene.

Slik ville dagens generasjoner og ikke minst de regjerende myndigheter fått innblikk i latterligheten av holdningene som formet politikken og maktutøvelsen på den tiden. Alle midler ble tatt i bruk for å gjøre samer, kvener og finner til «gode nordmenn» ved å bli norskest mulig. Boka kom ut i 1981, men er fortsatt like aktuell og viktig den dag i dag.

Det er ikke denne politikken vi skal feire i 2017 gjennom to store jubileer. Vi skal derimot glede oss over at folket i Finnmark gjennom samkvem beviste hvor håpløst feil myndigheten tok.

Gjennom mer enn 100 år har vi dokumentert at målet til menneskene som allerede levde her, de som kom til og som i fellesskap utnyttet ressursene, ikke var slik paranoide embetsmenn og politikere sørpå trodde det var. Bruken av egne språk, klesdrakter, kulturuttrykk, symboler og næringsutøvelse ble ansett som trussel mot det norske Norge og en sikkerhetsrisiko for nasjonalstatens suverenitet. Slik var det altså ikke, og er det heller ikke i dag.

I 2017 skal vi juble over at samer, kvener og finner i Finnmark og i resten av Norge ikke lot seg knekke.

I dag lever fortsatt en del av fryktpropagandaen fra norgeshistoriens mørkeste kapitler. Like før 100 årsfeiringen av starten for samenes utrettelige innsats for rettferdighet og likestilling, utnevnte statsminister Erna Solberg en mann som gjennom sitt hele politiske liv har spilt på samefrykten, til ny justisminister.

Per Willy Amundsen mener at bruken av symboler som det samiske flagget, gjør folk mistenksomme.

– Dette gir folk inntrykk av at noen samer har planer om å bryte ut av det øvrige fellesskapet, sa han 11. februar 2011 til den samiske avisen Ávvir.

Til Nordlys samme år sa Amundsen at «vi foreslår nå i Stortinget at Norge skal tre ut av ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter, at Sametinget nedlegges, Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen avskaffes og at ordningen med samisk språkforvaltningsområde fjernes».

De snart seks årene som har gått siden han sa dette, har nok ikke endret hans grunnholdning til det samiske. Aldri før har Per Willy Amundsen hatt mer makt enn i dag til å gjøre det han brant for i 2011.

Det vi kan håpe på, er at statsministeren har gjort det tindrende klart for sin nye justisminister at han rett og slett skal skjerpe seg. Verken hans eller Fremskrittspartiets retorikk overfor samer og andre minoriteter er akseptable. Ikke for Erna og ikke for Høyre.

I nyttårstalen 1. januar 2015 åpnet statsministeren med å si at «vi mennesker er til for hverandre», og hun avsluttet følgende: «Mange små handlinger er det som gjør Norge og verden litt bedre». Forhåpentligvis har Erna banket inn dette budskapet hos sine regjeringspartnere fra Fremskrittspartiet. At den nye justisministeren foreløpig har nektet å svare på samepolitiske spørsmål til tross for at han har hovedansvaret for en rekke lover som berører samefolket og andre minoriteter i landet, kan tolkes slik at han på den måten tar avstand fra sine egne uttalelser fra 2011. Vi får håpe at dette er et av mange små handlinger som gjør Norge litt bedre.

Den lange valgkampen som starter i løpet av vinteren og våren, vil gi oss noen svar på om Fremskrittspartiet har endret seg. Bruker partiets frontkjempere det samme tankegodset som eksisterte på 1800-tallet og helt fram til vår egen tid, betyr dette at den håpløse fryktretorikken heller bidrar til det motsatte av statsministerens tidligere nyttårsønsker. Partiet for «folk flest» gir dermed blaffen i at «vi mennesker er til for hverandre».

2017 er altså også et valgår. For første gang i historien kan vi si vår mening om en Høyre-Frp-regjering. Enten gir vi det fortsatt tillit eller så kaster vi det. Vi har her på lederplass i løpet av det siste året vært kritiske til flere sider ved politikken til den blå-blå-regjeringen. Statsbudsjettet for 2017 ga for eksempel svært lite å juble over for finnmarkingene. Som vi flere ganger også har pekt på, er Finnmark fin å trekke fram i festtaler som «mulighetenes fylke», men i hverdagspolitikken blir vi ansett for å være en dyr utgiftspost for resten av samfunnet.

Uansett hva du måtte mene og hvem du er; bidra med ditt slik at Norge blir litt bedre.

Godt nytt år!

Eilif Aslaksen

Redaktør Finnmarken

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags